Åpne og proprietære standarder
Kort om standarder
Standarder er i bruk på mange områder når mennesker samarbeider. Eksempler på dette kan være handel, kommunikasjon, konstruksjon og produksjon.
Før den industrielle revolusjonen var standardene ofte lokalt eller nasjonalt definerte. Økt handel og samarbeid om produksjon gjorde at det ble et behov for internasjonale standarder. I dag har vi flere standardiseringsorganisasjoner (standardautoritet) som definerer internasjonale standarder.
Vi omgir oss med standarder og utstyr lagd etter standarder hele tida. Ofte tenker vi ikke engang over det.
Et eksempel er skruer og muttere. En av standardene vi bruker, er ISO 261 – metric screw thread. Denne beskriver former, dimensjoner, vinkler og feiltoleranser som skal til for å lage en skrue og en mutter som passer sammen. Alle som følger standarden, vil lage produkter som fungere sammen.
Begrepet standard har flere bruksområder. I denne teksten vil vi ta for oss formaliserte standarder. Dette vil si at standarden er detaljert beskrevet.
Før de store fellesstandardene innen IT
Tidlige datamaskiner, spillkonsoller og til og med mobiltelefoner brukte ofte egne proprietære standarder på fysiske kontakter, protokoller og programvare. Disse kunne være unike for en bedrift eller for en serie av utstyr som en bedrift lagde. Selv utstyr så enkelt som en data-mus eller tastatur kunne i mange tilfeller ikke brukes mellom forskjellige datamaskiner.
Det var en rekke årsaker til at det ble brukt egne proprietære standarder:
- Utstyr kom levert med alt eksternt utstyr som leverandøren mente det var aktuelt å koble til.
- Det manglet fellesstandarder som dekket behovet.
- Produsenter ønsket å sikre at utstyr som ble tilkoblet, ikke ville gi brukeren en dårlig opplevelse.
Produsenter ønsket å hindre konkurrenter i å skape monopol-situasjoner.
I dag har vi heldigvis gått bort fra mange av de proprietære standardene, delvis på grunn av samarbeid mellom utstyrsprodusentene og delvis på grunn av krav satt av myndigheter. Et eksempel på et slikt krav er hvordan mobiltelefoner fra de fleste produsenter i dag lades med USB-C. Dette gjør at du ikke trenger en ny lader hver gang du får deg en ny mobiltelefon.
Standardtypene
Vi kan dele standarder inn i åpne og proprietær (lukkede) standarder.
Åpen standard
Åpen standard må ikke forveksles med åpen kildekode. Det er likheter mellom disse, og prosjekter er ofte begge deler, men de er ikke det samme.
En åpen standard har åpent tilgjengelig dokumentasjon. Den er fri for alle å bruke og er i utgangspunktet gratis. Standarden er definert eller styrt av en organisasjon (standardautoritet). Organisasjonen har ofte enkeltmedlemmer som er spesialister innen området der standarden skal brukes. Bedrifter som har behov for standarden er også med i organisasjonen. Standardautoriteten eier ofte merkenavnet til standarden.
Når en åpen standard skal lages eller forandres, gjøres dette i samarbeid, og avgjørelser tas i fellesskap (konsensus).
World Wide Web Consortium (W3C) et et eksempel på en organisasjon som styrer standarder og protokoller relatert til web, som HTML, CSS og SVG (for bilder).
Åpne standarder med restriksjoner
Noen standarder er hovedsakelig åpne, men med noen spesifikke restriksjoner. USB-standardene som USB Implementers Forum (USB-IF) styrer, er et godt eksempel på dette.
Det meste av dokumentasjonen om hvordan USB fungerer, er åpen og tilgjengelig. Dette gjør at du fritt kan lage produkter som er USB-kompatible. Men USB-logoene og -merkenavn er beskyttet og kan ikke brukes uten godkjenning. For å få en slik godkjenning må produktet gjennomgå testing og sertifisering. Som oftest vil dette innebære at du må skaffe deg en USB vendor ID (VID). Det koster mellom 35 000 kroner og 50 000 kroner i året (tall fra 2022).
På denne måten sikrer USB-IF seg inntekt og at produkter som er merket med USB eller USB-logo, faktisk følger standardene på en korrekt måte.
Proprietær (lukket) standard
En lukket standard utvikles og eies av en person, bedrift eller organisasjon. Dokumentasjonen som er nødvendig for å bruke standarden eller lage kompatible produkter, er ikke gjort tilgjengelig for allmennheten. Eieren av standarden kan selge rettigheter til andre så de kan bruke standarden eller holde den helt intern for bedriften.
Lukkede standarder var lenge hovedregelen innen IT, men i dag er de mer og mer åpne.
Et eksempel på en lukket standard er Microsofts filsystem NTFS. Filsystemet brukes av alle Windows-operativsystemer og gjør det mulig å flytte lagringsenheter mellom Windows-maskiner. Fordi filsystemet ble holdt lukket (proprietært), var det ikke mulig for maskiner med andre operativsystemer å lese eller skrive til lagringsenheten som hadde NTFS-filsystem. Dette hindret bedrifter og privatpersoner i å ha varierte oppsett, noe som gav Microsoft en konkurransefordel.
Ved å analysere og dekonstruere hvordan filsystemet fungerte, kunne eksterne etter hvert lage programvare som ganske pålitelig kunne lese og senere skrive til lagringsenheter med NTFS-filsystem. Disse ble inkludert i andre operativsystemer som Linux og Mac OS X.
Dekonstruksjon av programvare (reverse engineering) er i en lovmessig gråsone. I åndsverksloven § 42 kalles det omvendt utvikling og er tillatt i enkelte tilfeller.
Guoskevaš sisdoallu
Neahttasiidu čuovvuvaččas snl.no