Straffeloven og straffeprosessloven

Straffeloven og straffeprosessloven er – i tillegg til vaktvirksomhetsloven – de viktigste lovene som regulerer vekterens arbeid og myndighet. Straffeloven beskriver hva som er straffbare handlinger. Virkemidler i kriminalitetsbekjempelse og gangen i en straffesak er omtalt i straffeprosessloven.

Du må også kjenne til regelverket innenfor brannvern, samferdsel, flyplasskontroll og skipsanløp, avhengig av i hvilken næring sikkerhetsarbeidet skal utføres.

Les artikkelen "Vaktvirksomhetsloven".

Straffeloven

I straffeloven finner vi en oversikt over hva som er definert som straffbare handlinger, med tilhørende strafferamme. Det vil si hva som er den minste og den maksimale strafferettslige reaksjonen den straffbare handlingen kan få.

Vinningslovbrudd (kapittel 27)

En av hovedoppgavene til mange vektere er å forhindre vinningslovbrudd, som tyveri. I kapittel 27 av straffeloven finner du en beskrivelse av de ulike vinningslovbruddene, og hvilken straff de ulike lovbruddene kan medføre.

Først og fremst har vekteren sitt nærvær i butikker og kjøpesentre en forebyggende effekt. Hva du som vekter har lov til å foreta deg om du er vitne til et tyveri, står beskrevet i straffeprosessloven.

Uberettiget adgang eller opphold (§ 268)

En annen vanlig oppgave for vektere er adgangskontroll – for å påse at ikke uvedkommende får adgang til kundens virksomhet.

Eiers rett kan overføres til vekteren i forbindelse med vektertjenesten. Med denne retten vil en vekter kunne nekte personer adgang, bortvise folk og sette vilkår.

I henhold til straffeloven § 268 kan personer som oppholder seg ulovlig på annens eiendom, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år.

Nødrett og nødverge (§ 17 og 18)

Etter norsk rett har alle lov til å utføre noen handlinger, som ellers ville ha vært straffbare, om det dreier seg om nødrett eller nødverge. Nødrett gjelder om vi skal redde liv, helse eller eiendom. Handlinger som utføres for å avverge et ulovlig angrep, kalles nødverge.

Om et spedbarn er forlatt i bilen i solsteiken, og det er fare for barnets liv, kan man, jf. § 17 om nødrett, knuse ruta på bilen for å redde barnet.

Vi kan handle i nødverge både om vi skal forsvare oss selv eller andre fra et ulovlig angrep. For eksempel kan vi gripe inn i en slåsskamp og iverksette en pågripelse.

For handlinger som er utført som nødrett eller nødverge gjelder forholdsmessigprinsippet. Det vil si at handlingen vi utfører, må stå i forhold til hva vi skal forhindre.

Lovlig selvtekt (§ 19)

Selvtekt vil si å ta loven i egne hender og er normalt sett ikke lov. Men i noen sammenhenger er det tillatt, og da kaller vi det lovlig selvtekt. For at det skal være lovlig, må handlingen ha som formål å gjenopprette en ulovlig handling, og det må være urimelig å vente på politiet.

Om du for eksempel noen dager etter et innbrudd i en sykkelbutikk ser en person syklende på en av de stjålne syklene, har du lov til å bruke makt til å ta fra vedkommende sykkelen. Men som ved nødrett og nødverge gjelder også her forholdsmessige prinsippet. Makten du bruker, må stå i forhold til den ulovlige handlingen du skal gjenopprette.

Straffeprosessloven

Straffeprosessloven regulerer hvordan en straffesak skal behandles, og tar for seg ulike virkemidler i bekjempelsen av kriminalitet.

I henhold til straffeprosessloven kapittel 10 har vitner, som blir innkalt av retten, plikt til å møte. Ved spesielle hendelser på jobb må du derfor som vekter være forberedt på å kunne bli kalt inn som vitne.

Tvangsmidler

Inngrep som foretas med tvang for å håndheve lover og regler og bekjempe kriminelle handlinger, kaller vi tvangsmidler. De vanligste tvangsmidlene er pågripelse, ransaking og beslag, jf. Straffeprosessloven fjerde del.

I utgangspunktet er det politiet, som ved tilstrekkelig grunn, kan benytte seg av et tvangsmiddel. Men det finnes noen unntak der enhver har lov til å bruke et tvangsmiddel, og det er kun i disse tilfellene du som vekter også har anledning til å bruke tvangsmiddelet.

Pågripelse

Personer som er mistenkt for en straffbar handling, som har en strafferamme på minst 6 måneders fengsel, kan pågripes.

Straffeprosesslovens § 176 gir enhver rett til å pågripe når det er på fersk gjerning eller etter ferske spor. Den pågrepne skal snarest overgis til politiet.

Kravene er altså at du er sikker på at det er begått en straffbar handling, og at det er rett gjerningsperson du pågriper. I tillegg skal du ved pågripelsen aldri bruke mer makt enn nødvendig. Nødrett og nødverge gir også rett til pågripelse.

Ransaking

Å ransake vil si at man som ledd i etterforskningen av et straffbar handling undersøker en persons eiendom, klær, vesker med mer.

Som hovedregel er det bare politiet som kan ransake, men det finnes noen unntak (straffeprosesslovens § 178). Som privatperson (eller vekter) kan du for eksempel ransake en person og eiendelene til personen hvis du vet at hen er i besittelse av et våpen eller liknende som kan brukes til vold eller til å komme seg unna.

Beslag

Å ta beslag vil si å ta ting, for eksempel tyvegods, fra en mistenkt person.

Privatpersoner (og vektere) kan ta beslag etter straffeprosesslovens § 206. Kravet er at den mistenkte treffes eller forfølges på fersk gjerning eller etter ferske spor. Det som er beslaglagt, skal straks overleveres til politiet.

Test deg selv