Særpreg ved norsk tale

Av og til kan et utenfra-blikk på norske særegenheter åpne øynene for hva som kjennetegner oss. Den norske serien Skam ble utrolig populær i Danmark da den kom ut. Videosnutten i lenka under er en parodi på denne serien. Den parodierer både norsk språk og kultur.

DR3 på Youtube: Skamdinavisk ungdomsserie.

Hvis du skriver frasen over inn i Google, vil et av de øverste autosøkene vise "Norwegian sounds like singing". Mange utlendinger synes altså at språket vårt høres ut som en sang. Norsktalende går stadig opp og ned i stemmen. Årsaken til dette er noe som heter tonelag.

På norsk skiller vi mellom «bønder» og «bønner» – ikke bare i skrivemåten, men også i uttalen. Vi spiser bønner og ber bønner, men vi spiser ikke bønder. Klarer du å høre forskjellen på disse ordene?

Vi kaller dette tonelag eller "tonemer". I norsk språk har vi to tonemer. De ulike måtene å uttale ordet på gir ulik betydning. Det er forskjell i betydningen om du «tømmer» ut vann fra en bøtte, eller du finner «tømmer» i skogen.

På denne måten skiller norsk (og svensk) seg fra mange andre indoeuropeiske språk. For de fleste indoeuropeiske språk har ikke tonelag. Ett ord kan bare ha en betydning. Men andre steder, f.eks. i noen kinesiske dialekter, kan man ha så mye som seks ulike tonelag. Et kort ord kan altså ha seks ulike betydninger avhengig av hvordan du sier det.

Et særtrekk ved norsk er at vi har så mange vokaler. "Vi har jo bare ni!", tenker du kanskje? Ja, men dette må du gange med to, for vokalene våre kan være både korte og lange. Lydverdien av vokalen "u" er ikke den samme i "futt" som i fut". I den første er den kort, i den andre lang. Dermed kan vi si at vi har 18 vokaler i norsk.

Å ha så mange ulike vokaler er uvanlig for andre språk. Mange av vokalene våre er i tillegg lite brukt internasjonalt. Dette gjelder spesielt u og y. Disse to bokstavene finner du i det latinske alfabetet som stort sett hele Europa har felles, men de representerer en annen lyd i andre europeiske språk. Det engelske ordet "Why" blir for eksempel ikke uttalt med vår norske y-lyd, men som noe som kan beskrives som en "aj"-lyd.

Vokalene er vanskelige for utlendinger

Vokalene er spesielt vanskelige, fordi det er små forskjeller i for eksempel i hvordan vi former lydene. Du kan selv kjenne etter hva som skjer med leppene og tunga når du uttaler de ulike norske vokalene etter hverandre. Når så vokaler i andre språk igjen skiller seg ørlite i lepperunding og tungeplassering, skjønner du kanskje at det er vanskelig å treffe akkurat rett. Det finnes likevel noen triks. En amerikaner som lærte norsk, fant ut at han måtte lage trutmunn for å få til y-lyden.

En svenske vil vanligvis kunne identifisere svensktalende nordmenn i Sverige på u-lyden. Det er også slik motsatt vei. Vi kjenner igjen svenskene på a-lyden, selv om de snakker norsk.

"Vil du være med på sjino?", sier en del nordmenn. "Kan du ikke prate, eller?", kan svaret være. Det heter KJino!" Den norske kj-lyden er ikke helt særegen for norsk, men det er ikke så mange språk som har den, særlig ikke utenfor Europa. Dermed er det også en lyd som kan være vanskelig å lære for mange utlendinger. Kanskje har utlendingene rett? Noen språkforskere mener at lyden kommer til å dø ut i Norge og bli helt erstattet av sj-lyden.

En annen lyd som ikke er så vanlig i andre språk, er den tjukke l-en. Tjukk l er tradisjonelt blitt brukt i Øst- og Midt-Norge. I navnet "Ola" og substantivet "mål", vil de som har tjukk l ta tunga opp mot ganen, mens de med tynn l legger den rett bak tennene.

Hvis du kommer fra Øst- eller Midt-Norge, er det slett ikke sikkert du har den tjukke l-en du tradisjonelt skal ha. Også dette er nemlig en lyd som er truet i Norge. Men vi kan trøste oss med at folkerike språk som urdu/hindu og panjabi også har denne lyden.