Njuike sisdollui
Girjjálašvuođa teavsttat

En omdiskutert bok

I denne teksten leker forfatteren seg med anmeldelsessjangeren på en kreativ måte. Det nye testamentet vurderes her ut fra litterære kriterier – og resultatet blir overraskende og underholdende. Teksten har essayistiske trekk, men er ikke lett å plassere i noen sjangerbås.

En omdiskutert bok

Det nye testamente er et samarbeidsprosjekt, skrevet av flere forfattere. Boka forteller historien om Jesus Kristus, en karakter introdusert som Guds sønn og menneskehetens frelser, i tiden etter år null.

Selv om boka starter med å ta for seg Jesu barndom frem til tolvårsalderen, kan den ikke kalles en oppvekstroman. Den tenderer tidvis mot å gi oss et realistisk bilde av det å vokse opp i gamle Jerusalem, men bokas hovedfortelling begynner først idet Jesus forlater yrket sitt som snekker i trettiårsalderen, og setter seg som mål å redde menneskeheten ved å spre Guds, hans selverklærte fars, visdom.

Boka er innom et bredt spekter av sjangrer: brev, kortprosa, eventyr og lyrikk, for å nevne noen. Det nye testamente er et formrikt og eksperimentelt verk, og de ulike fortellemåtene brukes til å presentere det ofte repeterende innholdet i stadig nye former.

Noe som gjør boka trettende, er dens stadige hang til digresjoner. Boka hadde tjent på at forfatterne kom raskere til poengene. Særlig mot slutten av boka insisterer forfatterne på å presentere en lang etterfortelling om engelen Gabriel, selv om hovedhistorien for lengst er fortalt ferdig. Etterfortellingen mangler funksjon utover å utbrodere moralen i boka, og vi får ikke høre mer om noen av hovedpersonene utenom Lucifer. Dette er et grep også Tolkien senere brukte da han avsluttet trilogien Ringenes herre, og hobbitene måtte løse en mindre politisk konflikt i hjembyen sin etter at de faktisk hadde kvittet seg med skjebneringen. Tolkien burde satt punktum tidligere, akkurat som Det nye testamente fint kunne vært fortalt ferdig da Jesus kom ned fra himmelen etter førti dager som død.

Gjennom hele boka presenteres det utallige utsagn som blir fremsatt som udiskutable sannheter, og dette gjør at leseren føler seg umyndiggjort. Selv da boka først ble utgitt, var ikke dette allment vedtatte sannheter, noe som gir ytterligere rom for å kritisere all plassen de får oppta. Sannhetene fungerer best når de kommer frem i dialogene til Jesus. De får ham til å virke som en rasjonell og belest ung mann, og får en slags "showing, not telling"-form som underbygger troverdigheten hans. Men sannhetene som kommer rett fra munnen til forfatterne, er unødvendige og dessuten ofte i strid med sannheter vi har fått høre tidligere i boka. Særlig burde konsulentene som satte sammen boka, vært klarere på hvilke kriterier de mener må oppfylles for å få en sjel frelst, et tema som ofte debatteres i boka, men som alltid får forskjellige svar.

Det er spennende å prøve å se boka i lys av at den er en oppfølger til Det gamle testamente. Mange av figurene, som Moses, Abraham og Gud, blir ofte referert til og brukt som sannhetsvitner. Men bøkene er vesentlig forskjellige hva angår både historie, virkemidler og tema. I eneren utgjør overnaturlige hendelser en mye større del av boka, mens miraklene i Det nye testamente stort sett begrenser seg til å være et redskap for Jesus, som han bruker for å styrke sin religiøse autoritet. Gud på sin side blir i eneren fremstilt som autoritær og dømmende. Han har flere skøyeraktige og sadistiske påfunn, som for eksempel hele historien med Job, men i Det nye testamente blir Gud gjennom dialogene til Jesus fremstilt som mye mer rundhjertet og tilgivende, noe som tyder på en positiv karakterutvikling.

Om man leser boka som roman, rommer den mange av de største konfliktene i livet. Men en ting boka godt kunne tatt nøyere for seg, er familiesituasjonen Jesus vokser opp i. Det kunne vært interessant å få mer kjennskap til Josefs indre konflikter, som hva han tenkte da hans sønn nektet å anerkjenne ham som sin far. Tidligere nevnes det dessuten at Josef har problemer med å godta at hans kone Maria blir gravid uten å ha hatt samleie med ham. Også dette kunne forfatterne gjort mer ut av. Selv om bøkene ellers har en lav terskel for å male opp situasjoner i det uendelige, er forfatterne skuffende knappe når det kommer til familiedramaene i historien.

Lyrikken i boka er et forfriskende innslag. De poetiske bildene er vakre, selv om de kan virke noe endimensjonale. I dag er flere av dem gått over til å bli klisjéer, men da boka først ble gitt ut, var de ikke det. Det er likevel filosofien til Jesus som fortsatt står mest sentralt. Og hvis jeg skulle komme med en anbefaling, tror jeg de fleste litteraturinteresserte vil ha glede av verket; både for dets eksperimentelle form, dets historier, og for beskrivelsene det gir av jødisk liv i det gamle Palestina.