Narrativ sakprosa

Sakprosa er en samlebetegnelse på tekster som handler om virkeligheten. Men det er forskjell på hvordan en kokebok og en selvbiografi forholder seg til den. Noen sakprosatekster prøver å beskrive en sak så objektivt som mulig, helst uten språklige virkemidler. I andre sakprosatekster bruker forfatterne virkemidler bevisst for å påvirke hvordan leserne oppfatter virkeligheten.

Narrativ sakprosa er fortellinger om virkeligheten

Tekstene vi har plassert i kategorien "narrativ sakprosa" låner mange grep vi kjenner fra skjønnlitteraturen. Eksempler på slike tekster er biografier og dokumentarromaner. Dette er tekster som er utformet som fortellinger; de kan ligne romaner, samtidig som de er tydelige på at de forholder seg til virkeligheten og er baserte på fakta. Forfatter og forlag har blitt enige om at teksten skal leses som en sakprosatekst, ikke som en oppdiktet fortelling.

Et nyttig begrep for å forstå hvordan vi skiller narrativ sakprosa fra skjønnlitterære tekster som romaner, er leserkontrakten. Med leserkontrakt mener vi den forventningene en leser har til teksten foran seg. Forventningene settes i stor grad av hvilken sjanger teksten plasseres i av forfatter og forlag.

Faktakontrakten

Biografier er eksempler på tekster som kan likne på romaner der forfatteren skriver om virkelige liv, men fordi forlaget bruker etiketten "biografi", faller tekstene under sakprosa-kategorien. Leserkontrakten for slike tekster garanterer at innholdet i boka er basert på fakta. Kravene til nøyaktighet og kildebruk er strenge for en sakprosatekst, fordi leseren skal kunne stole på at den gjengir virkeligheten.

Fiksjonskontrakten

Hvis en bok har ordet "roman" på omslaget, er det et signal til deg som leser om at det som står mellom permene i boka ikke skal leses som en objektiv beskrivelse av virkeligheten, men som fiksjon.

I en roman kan forfatteren beskrive hendelser fra virkeligheten, men har frie tøyler til hvordan disse skal framstilles. Da vet leseren at teksten gir en subjektiv framstilling av virkeligheten, eller til og med en bevisst feilaktig framstilling av den. Jeg-fortelleren i en roman er ikke vanligvis den samme personen som forfatteren.

Skillene mellom fakta og fiksjon i tekster har blitt mer utydelige av flere grunner. På den ene siden er romanen en utrolig fleksibel kategori. Den kan ta opp i seg og etterlikne andre sjangere, som for eksempel brev, dokumentar og biografi. Men så lenge det står roman på omslaget, leser vi den som dette.

På den andre siden har du sakprosatekster som bruker fortellingen som virkemiddel og metode, i motsetning til en mer objektivt rapporterende stil. Åsne Seierstads To søstre er et eksempel på dette. Seierstad bruker fortellergrep fra skjønnlitteraturen, som sceniske framstillinger, tankereferat og spenningsskapende skildringer. Samtidig baserer hun alt innholdet på kildene hun har samlet inn. Fortellingen forsterker, engasjerer og utforsker materialet på en annen måte enn om hun hadde brukt en mer tradisjonell journalistisk skrivemåte.