Njuike sisdollui
Oahppanbálggis

Don leat dál muhtin oahppobálgás:
Ofrenes historie

Bargobihttá

Barnet og gribben

Til ettertanke: Et fotografi er et utsnitt av virkeligheta, fanga i et hundredels sekund.

Oppgaver

Studer fotografiet til den sørafrikanske fotografen Kevin Carter.

  1. Hva har skjedd før dette bildet ble tatt?
  2. Hva skjer etter at bildet er tatt?
  3. Hvilken kameravinkel har fotografen valgt, og hva betyr det for perspektivet i bildet?
  4. Hvorfor har fotografen valgt å beskjære dette bildet akkurat slik?
  5. Hva befinner seg utenfor bilderamma?
  6. Hvilke presseetiske problemstillinger reiser et slikt bilde?

Lytt deretter til Tomm Kristiansens korrespondentbrev fra 2006 der han forteller historien om barnet og gribben – og fotografen. Tomm Kristiansen var i mange år korrespondent for NRK i Afrika.

Korrespondentbrevet: Barnet og gribben

0:00
-0:00
Jietna: Tomm Kristiansen / CC BY-NC-ND 4.0
Transkripsjon av korrespondentbrevet "Barnet og gribben"

Jeg blir aldri ferdig med bildet som Kevin tok i Sudan. Det er 12 år siden nå, og du har kanskje sett det du også. Helt enkelt et barn og en fugl. Ingen lyssetting, ingen effekter. Kevin var bare til stede i det avgjørende øyeblikk, som gjorde hans arbeid til fotohistorie og Sudan for en stakket stund til et åsted for vår kollektive oppmerksomhet. Og dette hundredels sekund skal vende hans liv først til topps, og så til bunns.

Det var første gang Kevin Carter var i Sudan. Han bodde i Johannesburg og var et kjent ansikt blant fotografene i Sør-Afrikas voldsherjede bydeler for svarte. Tunglastet med utstyr var han til stede, alltid i olabukser og T-skjorte – en ung, vakker mann med gode øyne og et uimotståelig smil. Han lekte med barna når han tok seg en røyk, men så kom politiet eller herberge-beboerne, zuluene eller ANC-ungdommen med spyd, økser, macheter, maskingeværer, AK-47, i Vesten bedre kjent som Kalasjnikov. Så var det gateslag, og Kevin balanserte den tunge bagen og det ene kameraet over skulderen, mens han skjøt med det andre. Nærmere og nærmere og så tilbake. Han så seg rundt for å finne gjemmesteder. Det var et desperat håndverk. Vi andre kom til når likene lå i gatene eller dagen derpå. Da hadde Kevin for lengst gått i mørkerommet eller var på vei til nye tragedier. Han og de andre fotografene ble kalt «The Bang-Bang Club». De tok bilder av drap mens de ble begått – en mann hugger løs på en annen som allerede ligger på bakken, kvinner som leter etter sine barn og finner dem ikke, en bestefars rynkete, sorgfulle ansikt, med en bakgrunn av opprør, en tenåring som slår hjul midt blant brennende bildekk.

På kveldstid trakk Kevin seg tilbake til sin dahja, den lokalt dyrkede marijuana. Den roet nervene og brakte ham bort fra sitt miserable liv. Alltid dårlig råd, knapt et bosted, fra kvinne til kvinne. Han ble i farten far til et barn. Alle kvinner ville ha ham, men han var ikke til å leve med. Etter hvert røykte han hvit pipe – dahja blandet med mandrax – et forbudt beroligende middel som skaper en kortvarig intens lykke med fred og innsikt, men du blir avhengig på kort tid.

Så ble Kevin sendt til borgerkrigens Sør-Sudan. Tørke, sa rapportene, hadde skapt en ny sultkatastrofe. Kevin dro inn med et småfly, og han gikk rett til feltklinikken. Her var døende og overlevende. Han fikk alt han trengte – ansiktene, ribbeina, sorg, fortvilelse, et barn som ligger med utslåtte hender på et skittent jordgulv, som korsfestet til den dødens skjebne det er å vokse opp i Sør-Sudan. Kevin gikk ut for å ta en røyk. Han går innover mot bushen, her er nye motiver. Da ser han en liten pike som har falt under byrden av seg selv – en liten menneskeklump, foroverbøyd langs veien til klinikken. Han legger seg helt ned og finner det riktige perspektivet, og så går hele rullen. Han bruker det gamle kameraet sitt, en Leica. Mens Kevin skifter film, lander en åtselfugl rett bak piken. Hjertet hopper i Kevins bryst – det er ikke mulig! Han endrer vinkelen. Piken bare ligger. Fuglen hopper litt rundt. Kevin ligger flat på bakken nå, og slik blir han liggende, for motivet beveger seg ikke. Piken kan ikke reise seg, og fuglen angriper ikke. Her finnes mange åtselfugler omkring, mange barn også. Men på Kevins bilde er det bare de to: åtselfuglen og piken – helt alene. Ingen til å hjelpe, ingen til å trøste. Hun er overlatt til sin egen skjebne i Kevins bildeutsnitt. Vi ser at hun har tapt. Selv om bildet skildrer et hundredels sekund av hennes liv, ser vi likevel fortsettelsen. Vi ser hva som kommer til å skje, men det må ikke skje! Kevin Carter lar oss ikke slippe unna. Dette er ingen billedserie, det er ett bilde, ett eneste – ikke noe før, ikke noe etter. Han overlater oss til våre egne tanker. Kevin, piken og åtselfuglen. Han vifter med hånden, vil ha et fullt vingespenn. Det får han ikke fuglen med på, så han skremmer den bort. Piken klarer til slutt å reise seg og stavrer mot sin overlevelse på klinikken. Kevin setter seg under et tre, tenner en sigarett og gråter. Han lengter til sin datter i Johannesburg. Han må ha noen å holde rundt.

Da bildet tikket inn i fotoredaksjonen i The New York Times noen dager senere, ble det stille rundt hele fotomaskinen. Redaktører stod og gråt. De hadde aldri før sett et slikt bilde, så fullt av råskap, så direkte livsfarlig. Og samtidig – Kevin Carter hadde fått med verdigheten rundt dette lille sammenfoldede vesen på bakken. De kunne ikke få slått det stort nok opp. Kevin Carter kunne siden reise til USA for å motta verdens høyeste anerkjennelse for en pressefotograf: Pulitzerprisen. Da hadde en stor debatt reist seg på flere kontinenter, og den startet samme kveld bildet stod i avisen. Hva skjedde med piken? Hva gjorde fotografen etterpå? Hvorfor jaget han ikke åtselfuglen i stedet for å ta bilde av den? Leserne ville vite, og Kevin svarte ærlig da redaksjonen ringte ham.

– Hva jeg gjorde? Ingenting. Jeg tok meg en røyk.

– Ja, men piken – døde hun?

Det visste ikke Kevin Carter, men han visste at klinikken var et par hundre meter unna, og at hun gikk dit på egne bein og fikk mat og drikke. Nei, han hadde ikke vurdert å berge livet hennes. Han hadde aldri vurdert å adoptere ofrene fra den verdens djevelskap han hadde festet til filmen, han like lite som leserne.

Andre kritikere med tyngre skyts hevdet at det var Carter som var åtselfuglen. Han, frilansfotografen, hadde tjent penger på pikens tragedie. Han var riktignok en mester, men i en kynisk bransje som vet at det er drama og katastrofe som selger. I går Johannesburg, i dag Sudan, i morgen Irak. Fra Tokyo fikk Kevin et brev fra en pike. Hun skrev: Jeg har vært en selvopptatt jente, helt til jeg så det bildet.

Motivet er det kjente – det stakkars svarte mennesket. Egentlig var han på jakt etter drepte soldater – en annen klisjé. Forberedelsene begrenset seg til en godt pakket koffert med myggnett og proviant. Kanskje var det en annen historie der ute som kunne gitt et annet bilde. Han kunne lent seg til konfliktene mellom bøndene og soldatene som krever sin del av avlingen. Han kunne sett etter hvem som tok maten når geriljasoldatene hadde losset flyet. De lokale helsearbeiderne som hvite leger stiller seg foran – de er de egentlige heltene i felten. Kevin lette ikke etter dem. Han visste hva han ville ta bilde av – en klisjé. Men den skulle være annerledes og mer dramatisk enn noen før hadde sett. Det er jo det han lever av.

Krigssonen – der nødens fotografer tar sine bilder, sender det beste til redaksjonen og går uanfektet videre. Et filter, kanskje selve kameraet, holder dem på avstand fra det de ser. Vært der, sett det, farvel. Men ikke Kevin. Hans følelser og sinn var ikke egnet for dette yrket. Han la ikke hendelsene fra seg. Jo, han gikk fra en pike i Sudan, men hun forfulgte ham helt hjem. Kevin visste at Afrika ikke er slik som Sudan byr seg fram denne dagen. Han elsket det vakre og det varme. Hvorfor tok han ikke heller bilde av det? Jeg hadde tenkt å spørre ham om det når vi likevel var på jobb sammen. Hvorfor bare det heslige, Kevin? Jeg kom aldri så langt. Kevin kjørte bilen sin ut på et jorde i juni 1994, presset en grønn hageslange til eksosrøret og førte den andre enden inn bakvinduet. Han lot motoren gå mens han hørte på musikk, og så skrev han, skrev og skrev til han døde.

– Jeg er kommet til et punkt hvor smerten over livet overgår gleden, til et punkt hvor gleden ikke er mer. Jeg er hjemsøkt av minner som ikke blir borte, om drap og lik og sinne og smerte.

Det var det siste Kevin rakk å skrive.

CC BY-SA 4.0Dán lea/leat čállán Ragna Marie Tørdal.
Maŋemusat ođastuvvon 2019-01-31