Terror som slow-TV

Av Sven Egil Omdal

Døgnene etter at Mohamed Lahouaiej Bouhlel på den franske nasjonaldagen kjørte en lastebil gjennom folkemassene på promenaden i Nice, var en studie i terrorjournalistikkens tiltakende innholdsløshet. Selve hendelsesforløpet – fakta – ble ganske raskt klarlagt; hva som hadde skjedd, hvor mange som ble drept og skadet, hvem gjerningsmannen var. Resten av tiden i de endeløse TV-sendingene ble brukt til å rapportere om frykten, uten hensyn til at frykt er en tilstand som tiltar jo mer vi snakker om den.

Kanskje er det overdoseringen i nyhetskanalene som har fått journalister i flere land til å stille seg selv det enkle spørsmål: Hvis terror er en smittsom samfunnslidelse, kan det være at mediene er de viktigste smittebærerne?

Mellom 1984 og 1987 opplevde Wien en dramatisk økning i antallet personer som tok livet av seg ved å kaste seg foran undergrunnsbanen. Hvert selvmord fikk stadig større omtale i mediene, fordi det fortonte seg som byen var rammet av en epidemi. Først etter tre år innså journalistene at det kanskje var en sammenheng mellom omtale og frekvens. Mistanken ble bekreftet da avisene sluttet å rapportere om nye tilfeller. Antallet som kastet seg foran togene sank raskt med 75 prosent. Det samme skjedde da mediene i San Fransisco sluttet å rapportere om alle som kastet seg utfor Golden Gate-broen, det stedet i verden med flest registrerte selvmord. Da medieomtalen forsvant, sank antallet nye tilfeller dramatisk.

I begge tilfellene var det fagfolk som gjorde mediene oppmerksom på det som kalles Werther-effekten, etter Johann von Goethes «Den unge Werthers lidelser». Da boken kom ut i 1774, fulgte en rekke unge menn Werthers eksempel og skjøt seg. Selvmordsforskerne har lenge vært klar over kopieffekten. Da pressens Vær Varsom-plakat ble revidert for 10 år siden, ble denne kunnskapen operasjonalisert. Punkt 4.9, selvmordsparagrafen, inneholder derfor denne advarselen: «Unngå beskrivelse av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger.» Vi trenger en tilsvarende terrorparagraf.

Lørdag 13. august angrep en 27 år gammel sveitser andre passasjerer på et tog ved Salez i Sveits. En kvinne og gjerningsmannen selv døde i angrepet, flere andre er kritisk skadet. 10. mai ble en mann drept da en psykisk syk mann gikk løs på togpassasjerer ved München i Tyskland. 18. juli ble tre personer alvorlig skadet da en 17 år gammel afghansk flyktning stakk ned tilfeldige passasjerer på et tog i Würzburg i Tyskland. Gjerningsmannen ble skutt og drept.

Fordi journalistikk ofte består i å lete etter mønster i tilsynelatende tilfeldige hendelser, blir hvert slikt angrep nå behandlet som en langt større nyhet enn annen vold. Vi får store oppslag om terror på togene, og frykten for å reise med det tryggeste av alle fremkomstmidler tiltar. Samtidig øker vi antakelig faren for at andre psykisk ustabile mennesker velger toget som arena for voldshandlinger.

Avisen Le Monde, nyhetskanalen BFMTV og TV-stasjonen France 24 er blant de franske mediene som har besluttet at de heretter ikke vil publisere flere bilder av personer som har utført terrorhandlinger. Beslutningen er blitt kritisert av både generalsekretær Arne Jensen i Norsk Redaktørforening og flere av hans medlemmer, og med god grunn. Men også norske redaktører og journalister bør sette seg sammen og diskutere hvordan vi kan dekke den åpenbare nyheten en terrorhandling er, uten at dekningen blir en medvirkende årsak til nye angrep.

Forskerne er for lengst i gang med å dokumentere terroristenes avanserte mediestrategi. Det er både dumt og uansvarlig om ikke mediene selv gjør sitt ytterste for å forstå denne strategien og drøfte hvordan vi alle kan bidra til at den mislykkes.