Njuike sisdollui
Oahppanbálggis

Don leat dál muhtin oahppobálgás:
Digitalt medborgerskap, personvern og etikk

Fágaartihkal

Digital etikk

Digital etikk, eller teknologietikk, er et voksende fagfelt som blir mer aktuelt etter som vi får smartere datamaskiner, mer avansert kunstig intelligens og flere bruksområder for teknologi.

Teknologi har de siste årene blitt mer og mer integrert i hverdagen, og flere av tingene vi bruker i hverdagen, blir smarte og påkoblet internett. Dette innebærer at vi blir mer sårbare for at teknologien kan brukes med uetiske hensikter.

Etikkens formål er å studere hvordan man bør handle, og å forstå begrepene vi bruker når vi evaluerer handlinger, personer som handler, og utfall av handlinger.

Sentrale begreper om handling som etikken anvender og studerer, er riktig og galt, tillatelig og utillatelig, god og dårlig.

Etikk - Store Norske Leksikon

Etikk handler om hva som er riktig, redelig og rettferdig. Med digital etikk mener vi etikken som inngår i utviklingen av ny teknologi, de etiske spørsmålene knyttet til hvordan teknologi kan utvide makten til enkeltmennesker, og hvordan innføringen av ny teknologi kan endre maktforhold og gjøre at vi ser etiske spørsmål i et nytt lys.

Digital etikk handler om

  • å forstå hva ny teknologi er og kan gjøre

  • å vurdere hvilke samfunnsmessige betydning ny teknologi kan ha

  • å diskutere hvordan ny teknologi bør brukes

  • å bidra til at teknologi gjørs tilgjengelig til beste for enkeltmennesket og samfunnet

Norsk råd for digital etikk (NORDE)

Eksempler på etiske spørsmål knyttet til digital teknologi

Digitale klasseskiller og ulik tilgang til teknologi

I ulike deler av verden er det store forskjeller på hvor mye tilgang folk har til teknologi. Dette kan være på grunn av økonomiske eller sosiale forskjeller, eller myndighetenes styring. Etter hvert som tilgang til teknologi har blitt en forutsetning for å delta i samfunnet, har det vokst fram et skille mellom de som har enkel tilgang til teknologi, og de som ikke har det.

Transparent programvareutvikling

Programvareutvikling med åpen kildekode (open source) er bygd på ideen om at utvikling av teknologi skal være et gode som er åpent og tilgjengelig for alle, og at alle som har kompetansen til det, kan endre og tilpasse programmer til det beste for seg. En motsetning til dette er proprietær programvare, der kildekoden ikke er tilgjengelig, og der all utvikling av programvaren eies av et selskap som tjener penger på salg av programvare. Ansvaret blir da større på det selskapet for å sørge for at programvaren er sikker og trygg for brukerne, og man må i større grad stole på at informasjonen man gir fra seg, blir behandlet med respekt for personvern, da man ikke har innsyn i hvordan programvaren egentlig fungerer.

Kunstig intelligens (KI)

Kunstig intelligens (KI) er datasystemer som kan gjøre egne avgjørelser og handle på egen hånd. Det kan være alt fra å behandle søknader til å styre flytrafikken. De som lager slike systemer, må alltid tenke på etikk når slike systemer lages, da avgjørelser et kunstig intelligent system gjør, ofte vil påvirke andre mennesker, og i verste fall kan systemets avgjørelse handle om liv og død. Et intelligent system vil ikke være i stand til å vurdere konsekvenser eller prioritere mellom ulike ugunstige situasjoner, og da er det viktig at de som lager systemet, gjør en grundig vurdering av hvilke avgjørelser vi kan la være opp til maskiner. I noen tilfeller må man vurdere om det er etisk riktig å bruke kunstig intelligens i det hele tatt.

Automatisering i saksbehandling

Det offentlige bruker store ressurser på behandling av søknader. Etter hvert som søknadsprosessen i større grad blir digital, åpner det for at man kan bruke kunstig intelligens (KI) for å behandle en søknad, og undersøke om søknaden oppfyller kravene i lovverket. Myndighetene kan spare svært mye på å automatisere disse prosessene, men samtidig er det viktig å tenke på at mange søknader handler om menneskelige forhold, som bør vurderes individuelt. Spørsmålet er da om det er mer rettferdig å vurdere alle søknader strengt etter lovverket, eller om det er mer riktig å vurdere søknader individuelt, med mulighet til å bruke skjønn.

Big data

Big data handler om analyse av store datasett for å få innsikt i et fenomen, for eksempel folks vaner, handlinger og bevegelser. Big data blir brukt av legemiddelindustrien, forsikringsselskaper, reklamebransjen og underholdningsindustrien for å forbedre sine tjenester og tilpasse dem til folks vaner og reaksjoner. For eksempel analyserer Google alle e-poster som er lagret på deres servere for å levere reklame som er tilpasset hver enkelt bruker. Dette fører til mange etiske spørsmål knyttet til personvern, hva som er anonyme data, hvem som har tilgang til å kjøpe og selge dataene, hva dataene egentlig blir brukt til, og hvordan dataene blir koblet sammen.

Behandling av personopplysninger

Innenfor IT-bransjen behandles det svært mye personopplysninger. De fleste IT-tjenester lagrer persondata, for eksempel navn, e-post, adresser, kredittkortnummer og annet. Mange tjenester lagrer også informasjon om brukernes bevegelser og handlinger. Noen kan også ha sensitiv informasjon som helseopplysninger, politisk eller religiøs tilknytning eller biometriske opplysninger. Alle disse opplysningene medfører et ansvar på virksomhetene som behandler dem om at de må lagres på en trygg måte, men samtidig være tilgjengelig for de som skal ha tilgang til dem. De fleste land har lover som regulerer lagring av personopplysninger. Samtidig finnes det et marked for å kjøpe og selge mer eller mindre anonymiserte personopplysninger, som kan være fristende å delta i for å tjene raske penger.

Rett til privatliv

I forbindelse med etterforskning av forbrytelser og terrorhandlinger kan myndighetene ha interesse av å få tilgang til data om en mistenkt persons aktiviteter i forkant av forbrytelsen. Det kan være aktivitet på Internett, telefonsamtaler, meldinger og posisjonsdata. For at dette skal være mulig, har enkelte land forsøkt å innføre regler som pålegger nettleverandører og teleselskap å lagre informasjon om sine kunder som skal kunne utleveres til politimyndighetene under en etterforskning. I USA ble en slik lov, the Patriot Act, innført etter terrorangrepene 11. september 2001. En lignende lov, datalagingsdirektivet, ble innført i EU fra 2007, men etter at flere land erklærte at direktivet var i strid med deres grunnlov og et alvorlig inngrep i retten til privatliv, erklærte EU-domstolen direktivet for ugyldig i 2014.

Overvåkning og behandling av posisjonsdata

I dag har de fleste en smarttelefon i lomma med GPS som kan spore hvor vi er til enhver tid. En del apper lagrer denne informasjonen i bakgrunnen og deler den med samarbeidspartnere. Ifølge en rapport fra Forbrukerrådet kan posisjonsdata om én person fra én app bli spredt til over 4000 partnerselskaper. Slik informasjon selges til parter som har en interesse av å vite hvor folk beveger seg. Det finnes blant annet eksempler på at politimyndigheter har kjøpt posisjonsinformasjon fra kommersielle aktører for å overvåke steder der det foregår kriminell aktivitet.

Datakriminalitet

Det foregår mye kriminalitet i det digitale rommet. Datakriminalitet er både enklere å utføre og vanskeligere å spore for myndighetene, og blir vanligere og vanligere. Vanlige former for datakriminalitet er utpressing og svindel, hacking og sabotasje, handel med ulovlige varer og tjenester, hatefulle ytringer, deling av overgrepsmateriale, og planlegging av kriminalitet og terror.

Alternative medier og falske nyheter

Det opprinnelige målet med internett var at det skulle være et sted der folk kunne dele informasjon fritt. Det skulle være demokratisk og like tilgjengelig for alle. Internett har i dag blitt den viktigste måten folk får informasjon, fakta, nyheter og underholdning på. Men det er mye informasjon på internett som er laget med mål om å villede og forvirre. Det kan være for å lage uro i samfunnet, for å forsterke støtte rundt spesielle politiske retninger, eller øke motstand mot et standpunkt man er uenig i. Det finnes mange nettsider som utgir seg for å være nyhetssider eller oppslagsverk, men som ikke formidler et nøytralt eller sannferdig verdensbilde. Misinformasjon kan også være en del av politisk krigføring, der en nasjon ønsker å skape politisk uro i et annet land ved å spre falsk informasjon.

Politisk påvirkning og valginnblanding

Mange nasjoner kan ønske å påvirke politikken i andre land, og teknologi har gjort dette enklere. Tidligere sendte nasjoner spioner til andre land for å infiltrere statlige institusjoner og påvirke politikken, men i dag gjøres mye av dette over internett, for eksempel ved hjelp av målrettet reklame, falske nyheter og misinformasjon, eller innblanding i valgprosesser. Politiske partier kan også bruke disse prosessene for å forsøke å overbevise folk til å stemme på dem, og via sosiale medier er det i dag enkelt å finne ut hvem som er enkle å påvirke, og hvordan man bør gå fram for å gjøre det. I tillegg går mye av teknikken rundt et valg via datamaskiner og Internett, og i noen land avholdes valg fullstendig via internett. Da finnes det en mulighet for at hackere kan komme seg inn i systemene og påvirke valgresultatet.

Hacking

Hacking er en samlebetegnelse for en rekke metoder som kan brukes for å få tilgang til lukkede datasystemer. Det kan være gjennom spredning av skadevare, skanning av porter på internett eller kode på nettsider for å finne svakheter i systemer, eller manipulasjon av mennesker for å lure til seg brukernavn og passord. Hacking er ulovlig og kan defineres som datakriminalitet. Målet med hacking kan være å stjele eller svindle til seg penger, å stjele eller ødelegge informasjon, å skade ryktet til en bedrift eller en person, eller det kan være politisk motivert, for eksempel å påvirke holdninger eller valgresultater, eller å skape uro og kaos i et samfunn.

Cyberkrigføring

Når dataangrep som hacking og sabotasje gjøres av en stat mot en annen stat, kalles det cyberkrigføring. Det kan være vanskelig å avdekke cyberkrigføring, da et angrep som oftest utføres av en hackergruppe som ikke eksplisitt er tilknyttet en stat, men det kan være hemmelige spor som knytter dem sammen, for eksempel at noen med tilknytning til staten er med på å finansiere gruppen. Cyberkrigføring er en type krigføring som kan kalles politisk krigføring. Dette er ikke en aktiv krig der stater åpenlyst angriper hverandre, men er et uttrykk for en uvennlig eller fiendtlig holdning overfor andre stater. Den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen er et eksempel på politisk krigføring. Cyberkrigføring har så langt ikke ført med seg tap av menneskeliv eller store ødeleggelser, men man kan se for seg at dataangrep kan brukes på den måten i fremtiden, når enda flere ting er koblet opp mot internett.

Miljø og bærekraft i dataindustrien

Etter hvert som dataindustrien har blitt større og større, har miljøavtrykket til bransjen også vokst seg stort. Store datasentre som huser webservere, skytjenester, servere og lagringsplass, krever mye energi, og om denne energien er miljøvennlig, avhenger mye av hvor i verden datasentrene ligger. På steder der det er billigere å bygge og drifte datasentre, er det ofte mindre tilgang på miljøvennlig energi, så der må selskaper ofte veie opp økonomi mot økologi. Mye datautstyr produseres i lavkostland av arbeidere som får svært lave lønninger og dårlige arbeidsforhold, og mange av komponentene lages av materialer som utvinnes i fattige områder, der arbeiderne lever under svært dårlige kår. I tillegg produserer dataindustrien et svært stort volum avfall, da ting byttes ut i et stort tempo etter hvert som nye og bedre modeller av mobiltelefoner og datamaskiner blir tilgjengelige.

Guoskevaš sisdoallu

CC BY-SA 4.0Dán lea/leat čállán Karl Arne Dalsaune.
Maŋemusat ođastuvvon 2021-03-22