Njuike sisdollui
Girjjálašvuođa teavsttat

Om virkelighet i litteraturen

Runa Egge Fjelnseth har gått på forfatterstudiet i Bø. I dette essayet reflekterer hun over hva det er som gjør en tekst til litteratur.

Runa Egge Fjelnseth: Om virkelighet i litteraturen

0:00
-0:00
Jietna: Runa Egge Fjelnseth / CC BY-SA 4.0

Om virkelighet i litteraturen

Jeg kunne skrevet ned det jeg ser utenfor vinduet mitt i løpet av en dag. Kråker som stuper ned på sletta og fanger mus, barn som sparker stein foran seg på veien til skolen. Bilveien, lastebilene, traktorene, foreldrene med barnevogn. Vinden som drar gresset fram og tilbake i bølger. Eller jeg kunne ha skrevet om vinteren: Den tørre snøen som blir løftet og lager former i lufta, fyker over veien og forbi vinduet. Eller som smelter og renner ned fra verandaen. Lyden av smeltevannet som treffer betong. Jeg kunne tenke meg å skrive om det.

Jeg kunne skrevet om det, skrevet side opp og side ned med observasjoner i løpet av en dag. Jeg kunne skrevet klokkeslett og satt opp et skjema. Systematisert hendelsene og katalogisert dem over tid. Det ville kanskje blitt et slags uttrykk for livet mitt eller for livet i gata utenfor. Det ville blitt virkelighet. Men det ville ikke nødvendigvis blitt noe å fortelle om. Det ville ikke nødvendigvis blitt litteratur.

Skjønnlitteratur er fiksjon. Det er historiefortelling. Men historiene spenner fra dem som er nærme vårt eget liv, til eventyr. De historiene som vi lett kjenner oss igjen i, kalles gjerne realistiske, og menneskene i disse fortellingene lever slik vi gjør, de handler slik vi kunne gjort, de snakker som oss og de tenker som oss. Vi kan leve oss inn i deres skjebne og føle at personene er oss, eller at de er mannen vi går forbi på gata. Vi føler at denne litteraturen er virkelig.

Det finnes skjønnlitteratur der det er lettere å se fiksjonen. Der en mann kan bli et kryp i løpet av en natt, eller der de døde våkner. Vi kan lese disse bøkene og vite at det er en historie. Vi vet at det er fiksjon. Men samtidig har disse bøkene ofte en dimensjon av sannhet som gjør at vi blir sittende igjen med en følelse av å ha lært noe som er viktig for vårt eget liv. Vi vet at vi ikke kommer til å våkne opp når vi er døde, men historiene blir likevel bilder på noe som er sant og ekte for oss. De formidler ofte mer sannhet om livet enn et skjema over bevegelsene utenfor vinduet mitt ville gjort.

Vi kan kjenne oss igjen i disse fortellingene, slik vi gjør det i den realistiske litteraturen. De kan begge formidle en følelse av hva det er å være menneske. Vi kan finne budskap både i bilder og i konkrete framstillinger av livet. I noen tilfeller kan sterke fantastiske innslag skape en avstand til det vi leser om, slik at vi i større grad ser historien utenfra. Alvorlige temaer gjør det ofte nødvendig med avstand. Det absurde og fantastiske gjør at vi ikke blir støtt og slutter å lese, men blir med inn i universet boken skaper likevel.

Fiksjonen kan skape avstand til skrivingen også, og forfatteren unngår å blottstille seg og sitt liv. Man kan unngå det for eksempel Agnar Mykle opplevde i forhold til sine romaner "Lasso rundt fru Luna" og "Sangen om den røde rubin". Flere personer følte seg støtt fordi de mente Mykle hadde skrevet om dem i bøkene, at han hadde skildret konkrete situasjoner de kjente igjen. Dette må bety at Mykle skrev mye som han hentet direkte fra sitt eget liv. At han skrev om seg selv. Om han hadde omskrevet noe, kunne han kanskje unngått å utlevere seg selv og andre? Selv om han holdt fast i den virkeligheten han skildret, og som han selv hadde opplevd.

Litteraturen skal være ekte. Og hva er ekte for en forfatter, om ikke forfatterens eget liv? Forfatteren må ta utgangspunkt i livet sitt for å skrive, han må hente fram egne erfaringer og opplevelser, tanker og følelser. Samtidig må han legge til oppdiktede elementer, blande fiksjon og virkelighet, abstrakter og konkreter. Gjøre teksten mer allmenngyldig. Men i bunnen må det ligge en sannhet som forfatteren selv går god for, et budskap eller tema han selv har et forhold til og noe å si om.

Det har blitt sagt at unge forfattere bare skriver barndoms-skildringer eller bøker om hvordan det er å være ung i stor- byen. Eller på landet. Eller på interrail. Dette er ikke helt sant, men det er en tendens. Men hva annet kan de skrive om, når man er nødt til å vite noe om det man formidler? Når man er nødt til å dra eget liv inn i litteraturen for å gjøre den interessant? Egne opplevelser bør være grunnlaget for historiene. Men man kan leke med virkeligheten, for eksempel tillegge egne følelser og tanker til en langt yngre eller eldre karakter. Av et annet kjønn. Med en annen personlighet. Men karakteren i fortellingen din kan reise den samme ruta som du gjorde på interrail forrige sommer.

Jeg har en følelse av at menneskene rundt meg alltid vil tro at personene jeg skriver om, er meg selv. Særlig når jeg skriver i jeg-form, for da tenker jeg meg en person av mitt eget kjønn og omtrent på min alder. Derfor tror de at personen må være meg. Dette kan bli en hindring i skrivingen, for jeg ønsker ikke å utlevere verken meg selv eller andre.

Engang skrev jeg om et par som hadde sex. Da jeg lot en venn lese teksten, ble han sjokkert. Jeg forklarte at det ikke var selvopplevd, at helheten var en blanding av meg selv og et fiktivt, oppdiktet jeg. At jeg i grunnen ikke hadde behøvd å ha sex selv for å kunne skrive det. Men jeg innså at det var et problem. For han skjønte ikke hva jeg mente. Han syntes det var perverst at jeg hadde skrevet denne historien og, som om ikke dét var nok, lot ham lese det.

Men til og med barn kan skrive realistisk fiksjon. Jeg husker at jeg ofte skrev noveller om selvmord og voldtekt da jeg gikk på barne- og ungdomsskolen. Jeg hadde aldri hatt lyst til å ta livet av meg, og jeg hadde aldri blitt voldtatt, men disse to tingene interesserte meg fordi de var alvorlige, og jeg la egne følelser og opplevelser av sorg og hjelpeløshet inn i novellene. Slik ga jeg uttrykk for meg selv, men ved skrive om en mye verre situasjon enn jeg noen gang hadde opplevd, ble det lettere å formidle de vanskelige følelsene. Lærerne ble bekymret og foreldrene mine ble redde.

En forfatter vil alltid gi av seg selv. Men jeg tenker at det som gjør skjønnlitteratur til kunst, er at en samtidig kan ta seg friheten til å gå litt lenger, en kan overdrive og sette ting på spissen. Jeg kan skrive ned bevegelsene på veien, jeg kan legge til mine egne følelser, jeg kan gi disse følelsene til en annen person. Jeg kan tillegge personen egenskaper jeg ikke har, men samtidig mine egne erfaringer. Jeg kan vri på alt, overdrive eller underdrive. Jeg kan leke med en virkelighet som betyr noe for meg og som jeg har noe å si om.