Kommentert tekst: Fagartikkel om Henrik Wergeland

Skrevet av Maline Salicath Gordner

Henrik Wergeland

Henrik Wergeland må ha trådd inn i vår verden på det riktige beinet. Når andre så vinden rive og slite i tretoppene, så han alle regnbuens farger virvle rundt grenene i en vill lek. Og når andre hylende søkte ly for det piskende regnet, vendte han ansiktet mot himmelen og lot vannet omslutte ham. Muligens var blodet som strømmet gjennom hans årer, litt varmere enn det som rant i andres årer.

Henrik Wergeland var en mann med et stort hjerte som hadde plass til å romme utallige følelser. Wergelands følelsespregete sjeleliv bar frukter som allmennheten nøt godt av i hans samtid, og som den fortsatt nyter godt av i dag, i form av hans fremragende diktning. Som Thorvald Steen skriver i teksten ”W” i Lesebok fra 1994, var det ingen som kunne uttrykke følelser og naturens skjønnhet på en sterkere og mer fullkommen måte enn Wergeland selv. I dette avsnittet skiller han seg klart fra sin motpol og motstander, dikteren Johan Sebastian Welhaven, hvis diktning var preget av et melankolsk og sorgfullt sinn og ofte hadde fokus på de mørkere og kaldere sidene ved sjelelivet. Disse to samtidige dikterne, to av de største Norge har huset, kan framstå som representanter for ytterpunktene av det menneskelige følelsesspekteret: den mørkeste fortvilelse og resignasjon på den ene siden, og den dypeste glede og fullkommenhet på den andre.

Som Thorvald Steen understreker i ”W”, stod våren høyt i kurs hos Wergeland. Han viet denne årstiden stor plass i diktningen sin, og ”Til Foraaret”, som helt enkelt omhandler vårens skjønnhet, er ett av Wergelands kjæreste dikt. Wergeland lå på dødsleiet da han skrev teksten, og det kan hende at han derfor opplevde våren enda mer intenst enn ellers. For Wergeland var våren den fullkomne tid hvor alt det han elsket så høyt, fugler, blomster, trær, igjen våknet til live i én fantastisk eksplosjon av livslyst. Wergeland var i det hele tatt svært glad i naturen, den minste lille blomst i en veikant kunne framkalle sterke følelser og vakker diktekunst hos ham. Han var dessuten en dyrekjær mann som tilbrakte mange fine stunder sammen med hesten Veslebrunen.

Jødeparagrafen i den norske grunnloven vakte frustrasjon og avsky i Wergelands følsomme sinn. Av Thorvald Steens tekst framgår det at det spesielt var én hending som vekket disse følelsene til live: En jødisk sjømann berget såvidt livet under et forlis, ved å nå norsk jord. Han ble sendt ut av landet få dager etter ulykken, på grunnlag av jødeparagrafen. Wergeland begynte kort tid etter dette på sitt arbeid for å få fjernet paragrafen, som nektet jøder opphold i Norge. Dette var en oppgave dikteren la hele sin sjel i, og som til slutt resulterte i at jødeparagrafen forsvant ut av den norske grunnloven. Henrik Wergeland var uten tvil en svært samfunnsengasjert mann som visste å bruke diktertalentet sitt til å få satt saker på dagsorden.

Henrik Wergeland regnes fortsatt for å være en av Norges nasjonaldiktere, og både hans verk og hans liv er skolepensum for norske barn og ungdommer. En kan spørre seg om Wergeland fortsatt er aktuell i dag, eller om det voldsomme billedspråket og de sterke følelsene i diktene hans gjør dem for utilgjengelige for dagens unge. På den ene siden kan det gammeldagse og høytidelige språket, kombinert med en framstillingsmåte som kan virke skjønnmalende og overdrevet, gjøre Wergelands diktning vanskelig å lese. Noen av Wergelands dikt, som for eksempel ”Til Foraaret” og ”Til min Gyldenlak”, kan i verste fall framstå som rent romantisk vås for dagens unge.

På den andre siden kan vi ikke komme bort fra at Wergeland i sin engasjerte ånd også skrev dikt om diskrimineringen av jødene i Norge og om andre samfunnsspørsmål han var opptatt av. Men problemene han skrev om, kan i dag framstå som så godt som løst i vår del av verden, og mange vil kanskje heller lese dikt som tar opp mer dagsaktuelle problemstillinger, det være seg global oppvarming, terrorangrep eller avskogning. De synes derfor at Wergeland kan utstyres med et utgått-på-dato-stempel, i likhet med mange andre forfattere.

Dersom vi tar en nærmere kikk på dagens diktere og sammenlikner deres temavalg med Wergelands, vil vi sannsynligvis finne en rekke likhetstrekk. Dagens diktere skriver slett ikke bare om temaer som er unike for vår samtid, for visse temaer er universelle og aktuelle for alle mennesker og til alle tider. Wergeland tar opp flere slike temaer i sin diktning, blant annet er kjærligheten et gjennomgangstema i Wergelands dikt, og det samme er naturens skjønnhet og fullkommenhet. Dessuten skriver Wergeland om menneskerettigheter og rasisme i flere av sine dikt, et tema som så absolutt er aktuelt også i dagens samfunn.

Men det er ikke bare Henrik Wergelands dikt som fortsatt kan ha relevans. Også hans person kan være både en inspirasjonskilde og et forbilde for mange. Gjennom hele livet fokuserte Wergeland på det gode i verden, og han kjempet for økt rettferdighet og likeverd i samfunnet. Vår verden blir stadig kaldere og mer kynisk, og det kan være sunt for unge nordmenn å ha et nasjonalt forbilde som fryktløs og engasjert sloss mot urettferdighet og likegyldighet.

Selvfølgelig er det mange andre kjente norske personligheter som også har utmerket seg på de samme områdene som Wergeland, men den livsglade dikteren har en egen plass i norske hjerter. Det må være noe helt spesielt som gjør at Wergeland stadig har noe å fortelle oss, til tross for at årene går. Denne x-faktoren kan godt være et brennende samfunnsengasjement eller et fantastisk diktertalent. Men personlig tror jeg at det er noe annet. Jeg tror at det som gjorde Henrik Wergeland unik var at hver nerve i kroppen hans sitret av livsglede i hvert eneste sekund av hans liv, og hvert eneste hjerteslag dirret av livslyst. Uheldigvis døde Henrik Wergeland altfor ung, men han opplevde og skapte sannsynligvis mer i disse få årene enn de fleste av oss ville maktet i løpet av et langt liv.

Kilde

Steen, T. (1994). W. I O. Grepstad, K.-E.Kallset, E. Nordlund, T. Steen & S. Ørnhøi (Red.). Lesebok 1994 (s. 54–56). Nei til EU, i samarbeid med Det Norske Samlaget.

Lenke til tekst på nb.no