Njuike sisdollui
Fágaartihkal

Fornuft, frihetstrang og framtidsoptimisme

Opplysningstida er ei tid preget av store omveltninger. Adelen må vike for borgerskapet. Tro må vike for fornuft. Tanken om at alt var bedre før, må vike for en ukuelig framtidsoptimisme.
Modernitet er en fellesbetegnelse for en helt ny måte å tenke om tilværelsen på. Video: Terranova Media / CC BY-NC-SA 4.0

Borgerskapet vokser fram

På 1700-tallet vokser det fram et handelsborgerskap, og det blir lettere å slå seg opp ved egne krefter. Borgerskapet får dessuten nå del i den nye kunnskapen som utvikler seg.

Kongen og adelen har fortsatt så godt som all makt og mange særretter. Men handelen med utlandet øker, og handelsstanden får en stadig større og viktigere posisjon. Borgerne er misnøyde med de få rettighetene de har. I Frankrike topper misnøyen seg med opprør og revolusjon i 1789. Kongen blir avsatt og seinere henrettet, sammen med mange adelige.

Fornuft og framtidsoptimisme

Samtidig må tankegods fra middelalderen vike for nye oppdagelser i naturvitenskapen. Newtons lover blir avgjørende for mekanikken, som etter hvert legger grunnlaget for industrialisering og masseproduksjon.

«Cogito, ergo sum.» («Jeg tenker, altså er jeg.») Dette er grunntanken i Descartes’ filosofi. Å være rasjonell eller tenke rasjonelt har med menneskelig fornuft å gjøre. Rasjonalismen ser fornuften og tanken som grunnlaget for all kunnskap. Hos Holberg finner vi den samme tenkemåten: Jeg tviler, altså tenker jeg. For å kunne tro må en tvile, sa Holberg.

Empirismen henger sammen med rasjonalismen. Empiristene mener at erfaring er den eneste sikre kilden til all kunnskap. Empiri betyr erfaring eller utprøving, og vi finner ordet igjen i «empirisk forskning». Idéhistorisk legger begge retningene et felles grunnlag for tenkemåten i opplysningstida.

Fokus på enkeltmennesket

Ideen om at mennesket har grunnleggende rettigheter, uavhengig av stand og klasse, vokser fram. Disse synspunktene finner vi igjen i den norske grunnloven i 1814.

Tankene til Descartes og Holberg er idéhistorisk viktige fordi de plasserer grunnlaget for en forståelse av verden i mennesket selv – altså i den menneskelige fornuften, ikke i religiøs tro. Det er i ferd med å vokse fram ei oppfatning av at mennesket er et rasjonelt, tenkende vesen.

Opplysningsfilosofer og forfattere som Holberg i Danmark og Voltaire og Montesquieu i Frankrike kritiserer sterkt fordommer og gammel autoritetstro. Gjennom opplysning skal folk lære seg å tenke selv, slik at de kan utvikle seg til selvstendige individer.

Kunnskap og fornuft bør spres ut til folk for å sikre et opplyst samfunn. Encyclopédie, det første oppslagsverket i verden, kommer ut med hele 35 bind i perioden i 1751–1780. Det er opplysningstanken som er drivkraften bak verdens første leksikon.

Kansellistilen

Latin er de lærdes språk på 1700-tallet. Samtidig er Frankrike en stormakt. Latin blir derfor avløst av fransk som diplomatspråk. Også i overklassemiljøene rundt om i Europa får det franske språket status.

Det tysk-latinske stilmønsteret er et ideal. Dette er ei uttrykksform med lange ytringer, mange leddsetninger og innskudd. Skrivemåten har seinere fått betegnelsen kansellistil. Holberg er kritisk til denne skrivestilen. Han er dessuten kritisk til bruken av lånord av fransk eller latinsk opphav, og han argumenterer for å bruke et enklere og mer talemålsnært dansk skriftspråk. Men de få som er skrivekyndige, bruker embetsspråket, og dermed blir kansellistilen normgivende.

Guoskevaš sisdoallu

Fágaávdnasat
Ludvig Holberg

Kort om Ludvig Holberg, den viktigste dansk-norske forfatteren på 1700-tallet.