Shanghai – Kinas drømmefabrikk
De siste 25 årene har byen på nytt blitt en motor for landets utvikling, nå i en globalisert økonomi. Shanghai har det meste.
Byens strategiske plassering i den fruktbare og rike Jiāngsū 江苏-provinsen nær Chángjiāngs (Yángzǐjiāng) 长江 (扬子江) utløp gjorde at den tidlig ble et regionalt senter for sjøveis handel. Navnet Shànghǎi 上海 betyr «Ved havet» og er et navn som dukket opp først på 1000-tallet, da havet lå betraktelig nærmere byen. Stedet var havneby for de rike områdene innenfor, med byene Sūzhōu 苏州 og Wúxī 无锡. Shanghai ligger ikke ved selve Changjiang, men ved elven Huángpǔ 黄埔, som renner ut i Changjiang.
Kolonimaktene var åpenbart klar over Shanghais strategiske posisjon for å fremme utenlandshandel. Da England beseiret Kina i den første opiumskrigen (1839–42), måtte kineserne gå med på en nedverdigende traktat som åpnet opp for utenlandshandel i en rekke kystbyer. Kolonimaktene tok seg til rette i disse byene ved å etablere såkalte konsesjonsområder der kinesiske myndigheter var fratatt styringsretten.
Shanghai ble det viktigste leddet i en kjede av konsesjonsbyer. Det skjedde ved at England, Frankrike og USA opprettet et konsesjonsområde utenfor bymurene til det tradisjonelle Shanghai, som fremdeles var kontrollert av Kina. I 1863 besluttet England og USA å slå sammen konsesjonsområdene sine til et internasjonalt konsesjonsområde. Franskmennene ville imidlertid fortsatt ha sitt eget. Det er grunnen til at turister i Shanghai i dag gjerne får høre at det og det stedet tilhørte det tidligere The International Settlement og The French Concession Area.
Shanghai vokste så raskt at byen rundt 1930 var blitt den femte største byen i verden. Det var en flernasjonal by som av noen ble sett på som den moderne verdens hovedstad. Byen gikk under mange navn, blant annet Østens Paris, Orientens perle, Asias hore og De eventyrlystnes paradis. Alle disse betegnelsene hadde noe for seg, alt etter hvordan man så på det.
Byen var en lekegrind for rikinger og eventyrere, men fortonet seg ganske annerledes for kinesere som prøvde å leve et anstendig liv. Rudolf Nilsens «En vise om Kinabarna» ser livet i Shanghai fra de fattiges ståsted, og Nordahl Griegs dikt «Vand», som han skrev under en reportasjetur i Kina sommeren 1927, er et nærmest desperat rop om å komme seg vekk fra den menneskelige fornedrelsen han opplevde.
Det nye Shanghai var en kunstig metropol, bygd på utlendingers makt. Det gamle og kinesiskstyrte Shanghai levde nærmest sitt eget liv ved siden av den nye metropolen. Først i 1943, under andre verdenskrig (da Shanghai var okkupert av Japan), gikk England og Frankrike med på å avskaffe de spesielle rettighetene de hadde hatt i Kina, som ble kalt de ekstraterritoriale rettighetene.
Folkerepublikken Kina ble etablert 1. oktober 1949, og dette fikk dramatiske konsekvenser for Shanghai. De største utenlandske selskapene og mange kinesiske selskaper la ned virksomheten og flyttet til den britiske kronkolonien Hongkong (Xiānggǎng 香港). Det utgjorde slutten på Shanghais rolle som Øst-Asias finanssentrum. Med en solid industribase og en kreativ befolkning klarte imidlertid byen raskt å gjenfinne seg selv under det nye styret. Helt fram til begynnelsen av 90-tallet bidro Shanghai-regionen med en betydelig del av de kinesiske statsinntektene.
På grunn av den tidlige industrialiseringen ble Shanghai også et sentrum for framveksten av en kinesisk arbeiderklasse. Byen har derfor også vært preget av en radikal politisk kultur. Det kinesiske kommunistpartiet ble grunnlagt her i 1921, på et hemmelig møte på en pikeskole i det franske konsesjonsområdet.
I 1991 fikk byen friere tøyler til å iverksette økonomiske reformer. Kort tid etter ble det lansert storslagne planer om å utvikle området på den andre siden av elven Huángpǔ 黄浦, kalt Pǔdōng 浦东 – «Øst for (Huáng)pǔ». Resultatet i dag er at Shanghai har gjenvunnet sin stilling som det østlige Asias finanssentrum. Pudong er blitt byens nye skyline med sine himmelstrebende bygninger. Byen er igjen blitt en magnet, ikke bare for de rike og eventyrlystne, men også for migranter fra det indre av Kina, som trekkes mot byen for å søke lykken.
Byen er i dag Kinas største by med rundt 25 millioner innbyggere. Vel 3 millioner bor i landlige områder som byen administrerer. Rundt 40 % av befolkningen er imidlertid migranter, som holder hjulene i gang for befolkningen ellers. Ser man bort fra migrantene, har byen hatt en negativ befolkningsutvikling i lang tid. Det skyldes først og fremst den moderne og hektiske livsstilen. Drømmefabrikken krever sitt.
Nordmenn har bidratt med sitt i Shanghai helt siden 1850-årene. Allerede i 1906 opprettet det frie Norge et generalkonsulat i Shanghai.
I dag er Fùdàn 复旦-universitetet vert for et nordisk senter som også betjener nordiske interesser i regionen. De som vil vite mer om norsk virksomhet i Shanghai-regionen, vil få mye ut av å lese Stein Seeberg og Gunnar Filseths I Yangtsedragens rike: Nordmenn i Shanghai gjennom 150 år (Vigmostad og Bjørke, 2000).
Guoskevaš sisdoallu
Svar på og drøft spørsmål til artikkelen Shanghai – Kinas drømmefabrikk.