Njuike sisdollui
Oahppanbálggis

Don leat dál muhtin oahppobálgás:
Finne stedet, finne veien

Dán lea/leat čállán Luying Wang Belsnes ja Ole Fossgård.
Maŋemus ođastuvvon 21.04.2020
Fágaartihkal

Finne stedet, finne veien

De fleste vet at kineserne oppfant kompasset – noe som blant annet gjorde det mye lettere for sjøfarere å holde riktig kurs over mørke havstrekninger. Kineserne sto også bak en rekke andre oppfinnelser. Men for de gamle kineserne var det vel så viktig å finne det riktige stedet som å finne veien.

Et steds egenart

Et viktig felt innen tradisjonell kinesisk spådomskunst var å finne gunstigst mulig plassering eller utforming av forskjellige typer anlegg i forhold til omgivelsene, slik at bevegelsene i stedets energi kunne slå positivt ut for brukerne. Det tradisjonelle kinesiske begrepet for dette er fēngshuǐ 风水, direkte oversatt «vind og vann», som står for naturens iboende energi. (Den tradisjonelle vestlige betegnelsen på dette er geomantikk, «jord-spådomskunst», som imidlertid er en annen spådomstradisjon.)

Det ble brukt mange rituelle redskaper for å finne den gunstigste plasseringen eller utformingen. Allerede rundt begynnelsen av vår tidsregning tok man i bruk jernsteiner, som var naturlig magnetiske. Man forsto at disse rettet seg mot (de magnetiske) polene, derfor ble de kalt sīnán 司南 – «(det som) styrer mot sør» – eller (senere) zhǐnánzhēn 指南针 – «nålen som peker mot sør».

Magnetjernsteinen

I det kunnskapspolemiske verket Lúnhéng 论衡 – «Diskurser på tvers» – av Wāng Chōng 王充 fra ca. år 75 fortelles det om en magnetisert gjenstand formet som en skje som svingte mot sør når den ble plassert på bakken. Tekster fra rundt år 1000 nevner at magnetiserte steiner var nyttige for å finne retningen i krevende omgivelser.

Første gang det fortelles at kompassnålen ble brukt i navigering til sjøs, er i en tekst fra rundt 1115. Der sies det at man navigerer med nålen som peker mot sør, når det er mørkt og ingen stjerner. Kompasset kunne ta form av en opphengt innretning, men som oftest tok det form av en magnetisk nål som fløyt i en bolle med vann.

Veien vestover

Bruken av kompasset for å navigere til sjøs spredte seg vestover, men akkurat hvordan og når det skjedde, er uklart. Havgående kinesisk sjøfart vokste kraftig under den siste halvdelen av Sòng-dynastiet (1127–1279). Arabere og persere dominerte handelsvirksomheten i Indiahavet, og bruk av kompasset blir nevnt første gang i persiske og arabiske tekster på 1200-tallet. Men det er også nevnt i en engelsk tekst så tidlig som på slutten av 1100-tallet. Også her i Norden var vi tidlig ute med å ta denne innretningen i bruk. I den islandske Hauksbok fra ca. 1300 står det at menn som seilte på havet, brukte en leidarstein, som fungerte som et flytende kompass.

Bruken av kompasset spredte seg raskt da man forsto hvilke muligheter det ga, noe som førte til ønsker om å videreutvikle det. Allerede på begynnelsen av 1300-tallet konstruerte italienerne skipskompass som etter hvert ble videreutviklet, dermed ble det blant annet etter hvert mulig for europeere å seile trygt til Kina.

Kartkunnskap

Men hvordan orientere seg på landjorda? Til det trenger man kart. I Vesten nådde den greskromerske karttradisjonen høydepunktet med Klaudios Ptolemaios (100–168), men den ble etter hvert erstattet av en religiøs kartografi med Jerusalem i sentrum av verden. Den ptolemeiske tradisjonen ble ikke tatt opp igjen før på 1400-tallet.

Den europeiske karttradisjonen opplevde en relativ tilbakegang i nesten tusen år, mens Kinas egne karttradisjoner ble utviklet i samme tidsrom. De eldste kinesiske kartene som er bevart per i dag, skriver seg fra det fjerde århundret før vår tidsregning.

To kart over Kina ble på 1100-tallet innrisset på steinbautaer (kan sees på Steinbautamuseet, Shílín bówùguǎn 石林博物馆 i Xī’ān 西安). De viser en uovertruffen kartkunnskap for sin tid. Mot slutten av 1300-tallet, da det nye dynastiet Míng (1368–1644) ble konsolidert, ble det utarbeidet nye kart både over Kina og den daværende kjente verden. Det finnes videre bearbeidelser av disse, som det koreanske Kagnido-kartet 混一图 og det kinesiske Komposittkart over Det store Ming, Dà Míng hùnyī tú 大明混一图. De gjenspeiler den store kunnskapen om datidens kjente verden, som ble spredd under mongolenes dominans på 12–1300-tallet. Det største navnet innen tradisjonell kinesisk kartkunst er Zhū Sīběn 朱思本 (1273–1337).

Utviklingen av offisiell kinesisk kartvitenskap stoppet nærmest opp på slutten av 1500-tallet. Men at kinesisk kartvitenskap utviklet seg regionalt, er det såkalte Selden-kartet et bevis på. Det ble gjenfunnet i Bodleian-biblioteket ved Oxford-universitetet i 2008. Kartet skriver seg fra begynnelsen av 1600-tallet og er et kinesiskprodusert maritimt kart som viser seilingsruter mellom sørøstkysten av Kina og daværende land og byer i Øst- og Sørøst-Asia.

En ny start sto den italienske jesuitten Matteo Ricci for. Rundt år 1600 fikk han trykket et verdenskart i Beijing, inspirert av den hollandske kartografen Abraham Ortelius sitt verdenskart fra 1570. Men denne kunnskapen ble ikke popularisert i Kina.

Å spørre om veien

Hvis man har reist en del i mer tradisjonelle samfunn, vil man ha erfart at det kan være vanskelig å spørre folk om veien på et kart. På den annen side vil det sjelden skorte på gode forslag, som ofte spriker. Den konkrete verden er mer gripbar enn kartsymboler.

Hvordan navigerer så dagens mobilbaserte kinesere? De bruker ikke GPS, men et kinesiskutviklet system kalt BeiDou satelittbasert navigasjonssystem (BDS, Běidǒu wèixīng dǎoháng xìtǒng 北斗卫星导航系统). Kanskje har det medført at de forstår nettbaserte kartsymboler raskere enn deres foreldre gjorde med kart på papir?

Guoskevaš sisdoallu

CC BY-SA 4.0Dán lea/leat čállán Harald Bøckman.
Maŋemusat ođastuvvon 2017-06-12