Få en grunnleggende forståelse for grammatikken i leksjonen.

I setningen over har vi nok et eksempel på bruk av 是…的 shì … de-konstruksjonen, som vi bruker når vi vil sette fokus på et gitt element av setningen. I dette tilfellet er det hvem som ga noe til noen, og oversettelsen blir «Var det du som ga nummeret mitt til ham?». Sammenlign med tilsvarende setning uten 是…的 shì … de-konstruksjonen:

I setningen uten 是…的 shì … de ser vi at fokuset er på om noe gjøres eller ikke. I setningen med 是…的 shì… de settes 是 inn rett foran det som er fokuset i setningen, og vektlegger i dette tilfellet hvem som gir noe til hvem. Sammenlign:

*Merk at denne konstruksjonen som regel brukes med handlinger som allerede er utført.

是…的 shì… de-konstruksjonen har relativt få begrensninger når det gjelder hva 是 kan settes inn foran, så lenge setningen tillater det logisk sett. Sammenlign eksemplene under*:

*Legg merke til at variasjonen i norsk syntaks er nødvendig for å reflektere kinesisken mest mulig naturlig.

Som vi ser kan subjekt-predikat-konstruksjoner fungere i rollen som attributt i kinesiske nominalfraser. Setninger som på norsk kalles relativsetninger (eller «som-setninger»), av typen «sangeren (som) jeg liker», uttrykkes på kinesisk som nominalfraser. Beskrivelsen kommer altså foran nomenet som modifiseres, og ikke bak. Sammenlign:

Koverbet 给 gěi – «til» er litt spesielt fordi det kan forekomme både som adverbial og som (mål-)komplement uten noen endring i betydning. Sammenlign:

我给你打电话。Wǒ gěi nǐ dǎ diànhuà.

OG

我打电话给你。 Wǒ dǎ diànhuà gěi nǐ. = «Jeg ringer til deg.»

Vanligvis brukes koverbkonstruksjoner foran eller bak verb alt etter betydningen:

在桌子上跳。Zài zhuōzishàng tiào. – «Å hoppe på bordet.»

Subjektet er på bordet når det hopper. Man befinner seg oppå bordet når man hopper.

跳在桌子上。Tiào zài zhuōzishàng. – «Å hoppe opp på bordet.»

Subjektet ender opp på bordet ved å hoppe opp dit. Man ender opp på bordet som en konsekvens av hoppet.

Vi skiller mellom hvor subjektet befinner seg når verbhandlingen utføres, og hvor subjektet ender opp som følge av verbhandlingen, ved hjelp av henholdsvis preplassering (adverbial) og postplassering (komplement) av koverbskonstruksjonen i forhold til verbet.

Konstruksjonene under brukes når vi vil uttrykke at alt (av noe) er inkludert eller ekskludert. Sammenlign:

Spørrepronomenene i 1, 2 og 3 i disse konstruksjonene (sammen med 都 / 也) har ingen spørrende betydning, men markerer en inkludering/ekskludering, avhengig av om 不 bù eller 没 méi er til stede i andre ledd eller ikke.

*Merk bruken av 是…的 shì … de-konstruksjonen i 你是怎么跟他说的？ Nǐ shì zěnme gēn tā shuō de? I tillegg er bruken av 怎么 zěnme («hvordan») i 你怎么什么都没有跟我说呢！ Nǐ zěnme shénme dōu méi yǒu gēn wǒ shuō ne! ikke ment å forstås konkret, men retorisk (omtrent som «hvorfor»): «Hvordan kan det ha seg at …?» / «Hvorfor …?». 怎么 zěnme i betydningen «hvorfor» brukes som regel når man er (vanligvis negativt) overrasket.

后来 hòulái betyr «etterpå» eller «deretter» på kinesisk, men til forskjell fra 以后 yǐhòu brukes det om noe som skjedde etter noe annet i fortiden. Sammenlign:

后来 hòulái brukes bare til å beskrive sekvensen av handlinger/hendelser som allerede er utført / har skjedd. I setningen 后来怎么样了呢？ Hòulái zěnmeyàng le ne? spørres det derfor «Hva skjedde så?» fordi lytteren lurer på hva som skjedde etter noe annet. Men alt tilhører fortiden.

正要说再见的时候 zhèngyào shuō zàijiàn de shíhou = «idet vi skulle ta farvel».

Vi kjenner bruken av 正 zhèng fra tidligere uttrykk som 正在 zhèngzài i for eksempel 我正在洗澡。 Wǒ zhèngzài xǐzǎo. – «Jeg dusjer akkurat nå.» 正在 zhèngzài uttrykker at man utfører en verbhandling akkurat nå (derav 在 zài – «på»/«i»: at man akkurat i dette øyeblikk gjør noe). 正要 zhèngyào brukes til å uttrykke at man akkurat nå er i ferd med å gjøre noe (derav 要 yào – «skal i neste øyeblikk gjøre noe»). 正要 zhèngyào kan brukes både om fortid og framtid. Sammenlign:

我正要回家。Wǒ zhèngyào huíjiā. – «Jeg er (akkurat) i ferd med å dra hjem (nå).»

我正要回家的时候，他来找我聊天。 Wǒ zhèngyào huíjiā de shíhou, tā lái zhǎo wǒ liáotiān. – «Akkurat idet jeg var i ferd med å dra hjem, kom han for å prate med meg.»

Det finnes to typer retningskomplementer:

Enkle, som i 回来 huílai. Her er 来 lái det enkle retningskomplementet til verbet 回 huí.
Doble, som i 跑回来 pǎohuílai. Her er 回来 huílai det komplekse retningskomplementet til verbet 跑 pǎo.* Sammenlign:

I 进房子去 jìn fángzi qù er 进 jìn hovedverbet og 去 qù et enkelt retningskomplement (kan også være 来 lái). I 跑进房子 pǎojìn fángzi er 跑 pǎo hovedverbet og 进去 jìnqù et dobbelt retningskomplement. Siden objektet her, 房子 fángzi, er et sted, må det stå mellom de to elementene i det doble retningskomplementet. Hvis et verb bare har ett enkelt retningskomplement, kommer stedsobjektet foran det enkle retningskomplementet, for eksempel slik:

回家去 huíjiā qù – «returnere hjem»
进房间来 jìn fángjiān lái – «gå inn i rommet», osv.

*Som vi ser kan for eksempel 回 huí både forekomme i rollen som hovedverb og som en del av et komplement, der det da er underordnet et annet verb som har rollen som hovedverb. Det er det relative forholdet mellom ordene på kinesisk som uttrykker funksjonen de har i forhold til hverandre, og dermed også betydningen som uttrykkes.