Kinesisk grammatikk – en kort oversikt

Kinesisk har utviklet seg uavhengig av de ovennevnte språkene, som alle stammer fra den indoeuropeiske språkfamilien. Kinesisk har opphav i den såkalte sinotibetanske språkfamilien, som ikke er i slekt med den indoeuropeiske. Derfor er det kanskje heller ikke så unaturlig at kinesisk grammatikk har en rekke måter å uttrykke ting på som ofte skiller seg veldig fra hvordan det fungerer på europeiske språk.

I utgangspunktet finnes det få bestemte retningslinjer for at et språk MÅ struktureres på en bestemt måte til fordel for en annen. Det er imidlertid mange elementer som finnes på de fleste (om ikke alle) språk i verden, for eksempel nomen og verb. På norsk sier man «jeg spiser mat», mens man på japansk sier «jeg mat spiser». Og på arabisk sier man (ofte) «spiser jeg mat» (utsagn, ikke spørsmål). Betydningen er den samme. Det er altså ingen selvfølge at subjekt, verb og objekt skal komme i en bestemt rekkefølge. Setningsstrukturen trenger ikke å være lik på alle språk. Det er heller ingen selvfølge at verb skal bøyes. Det går fint an å uttrykke om en handling har skjedd, skjer nå eller skal komme til å skje, uten nødvendigvis å bøye verbet i presens, preteritum og perfektum.

Man kan for eksempel (som på kinesisk) heller legge til andre ord i tillegg til verbet for å uttrykke en lignende betydning. Når man sier at kinesisk grammatikk er enkel, er det først og fremst fordi det ikke finnes noen bøyning av ord, som i gå – gikk, mann – menn og bra – bedre. Man setter heller ordene sammen med andre ord, og i en bestemt rekkefølge, for å uttrykke lignende forhold.

Under skal vi gjennomgå noen av de mest grunnleggende trekkene som kjennetegner grammatikk på kinesisk, og som vil være nyttige å ha i bakhodet når man lærer språket. Utfordringen ligger i å øve seg opp til å bruke andre grammatiske virkemidler for å uttrykke mer eller mindre de samme tingene som man ville sagt på sitt eget språk. Til disse formålene har kinesisk spesielt tre typer ord man må være oppmerksom på. Vi forklarer disse nedenfor.

Siden grammatiske forhold ikke uttrykkes gjennom bøyning, bruker kinesisk en rekke såkalte partikler. Partikler er en egen ordklasse på kinesisk, og det finnes mange ulike typer. Til felles har de at de har en grammatisk funksjon i stedet for en typisk leksikalsk betydning (noe man kan slå opp i en ordbok). Eksempler:

的 de (strukturpartikkel):

Uttrykker for eksempel at et pronomen har et eierskapsforhold til et nomen:

吗 ma (finalpartikkel):

Plasseres på slutten av en setning for å gjøre et utsagn om til et spørsmål. Her ser vi at på kinesisk endrer ikke ordstillingen seg i setningen for å lage en spørrende setning. I stedet gjør partikkelen 吗 ma det hele om til en spørrende setning:

了 le (aspektpartikkel):

Plasseres etter et verb for å uttrykke at verbhandlingen er gjennomført. På norsk gjør man dette ved å legge til et modalverb (har spist) eller ved å bruke bøyningen «spiste». Siden kinesisk ikke har slik bøyning, brukes partikkelen le til å uttrykke at verbet som står foran den, skal tolkes som gjennomført. Eksempel:

Det er viktig å notere seg at aspektet ved verbhandlingen på kinesisk (i dette tilfellet avsluttet handling) er forskjellig fra bøyning i tid, som vi har på norsk, og at partikkelen 了 le kan brukes både i setninger som beskriver fortid, nåtid og framtid på kinesisk. Tidsrammen settes gjennom kontekst eller ved å bruke tidsord (som i går, i dag, i morgen, osv.) i setningen. 我明天吃了饭就来找你 Wǒ míngtiān chī le fàn jiù lái zhǎo nǐ betyr for eksempel «I morgen når jeg har spist, kommer jeg og treffer deg.» Her bruker man 了 le selv om handlingen ennå ikke er utført; man snakker om et framtidig scenario hvor den er utført.

Dette er en type ord som kan sammenlignes med for eksempel «stykk» i setningen «Et stykk brød.», som refererer til et helt brød. I setningen «Et stykke brød» er det derimot snakk om en del av et brød og ikke et helt brød. Målord fungerer i praksis likt som dette på kinesisk, hvor ulike målord kombinert med ett og samme nomen kan uttrykke forskjellige ting, slik som i eksempelet over. Forskjellen mellom norsk og kinesisk er at på kinesisk MÅ man alltid ha et målord foran et nomen hvis man skal telle eller spesifisere det. Eksempel:

Målordet som er brukt i dette eksemplet, 个 ge, er et nokså universelt målord. Det kan til nød brukes med de fleste nomen. Men alle nomen på kinesisk har spesifikke målord (de vanligste utgjør noen titalls) som brukes med det enkelte nomen. Man kan si at dette fenomenet minner litt om hankjønns-, hunkjønns- og intetkjønnsartiklene vi har på norsk (en, ei og et), i den forstand at disse også må læres sammen med hvert individuelle nomen.

Tilstandsverb kan ofte oversettes til norsk med adjektiv. Grunnen til at vi ikke bruker ordet adjektiv i dette læreverket er at disse ordene ofte oppfører seg som verb på kinesisk. Det gjør det nyttig å bruke begrepet verb i stedet, ettersom de grammatisk fungerer verbalt. Sammenlign følgende:

Til slutt er det verdt å nevne at ord ofte kan fungere i flere ordklasser avhengig av hvordan de brukes. På eldre kinesisk var det ganske vanlig at et ord kunne ha både nominale og verbale funksjoner, alt etter sammenhengen. I moderne kinesisk er det et klarere skille mellom disse funksjonene, men det forekommer likevel så ofte at man må være oppmerksom på fenomenet. For eksempel kan ordet 姓 xìng bety både «å hete (til etternavn)» og «etternavn».

Det er flere ting som skiller norsk og kinesisk grammatikk fra hverandre enn de som er nevnt her, men grovt sett er disse noen av de viktigste forskjellene. Mer spesifikke fenomener beskrives i tur og orden etterhvert som de dukker opp i de enkelte leksjonene.