Njuike sisdollui
Fágaartihkal

Universell utforming og ulike boformer

Universell utforming er en langsiktig nasjonal strategi for å bidra til å gjøre samfunnet tilgjengelig for alle og forhindre diskriminering. Universell utforming dreier seg om å utforme og tilrettelegge fysiske forhold i samfunnet for å fremme like muligheter til deltakelse i samfunnet.

Likestilling

Universell utforming har fokus på og er en verdi som angår likestilling. Man ønsker å komme bort fra en tankegang der individet blir definert som problemet, og der spesielle tiltak for hver enkelt person med nedsatt funksjonsevne blir hovedløsningen.

Det fysiske miljøet

Universell utforming av det fysiske miljøet innebærer en form for tilgjengelighet og tilpasning, slik at hovedløsningen kan brukes av flest mulig. Det dreier seg altså om en grunnleggende ide om å utforme samfunnet slik at så mange som mulig kan delta, og målet er at alle, uavhengig av funksjonsnivå, skal kunne bruke de samme løsningene som er universelt utformet.

Boformer

Institusjonsomsorg for utviklingshemmede ble i Norge avviklet i perioden 1991-1995. Ansvarsreformen, også kalt HVPU-reformen, handlet om at de store institusjonene der mange personer med psykisk utviklingshemming bodde, skulle bort. Ansvaret for å gi dem et botilbud ble da overført fra fylkeskommunene til hjemstedskommunene.

Bofellesskap

Etter avviklingen av institusjonene har de fleste menneskene med utviklingshemming bodd i boliger med ulike former for fellesskapsløsninger. Bofellesskap, hvor personer med utviklingshemming bor i egne leiligheter tilknyttet hverandre, og også tilknyttet en eller annen form for personalbase, er blitt en stadig mer vanlig boform. Mange personer med utviklingshemming bor altså i en bolig der de har nær tilknytning til ansatte eller tjenesteytere i kommunen som skal bistå dem.

Private hjem

De fleste mennesker med utviklingshemming bor i leiligheter som de leier, som oftest av kommunen. Det at de bor i egne leiligheter, betyr at det mottas og gis hjelp i private hjem. Hjemmet til personer med utviklingshemming blir da både et privat hjem og en arbeidsplass, med de utfordringer det kan føre med seg.

Det å ha andres hjem som arbeidsplass stiller store krav til tjenesteytere, og det er viktig å tenke over hvordan tjenestene blir gitt. En bolig er en persons hjem og private område, man er der som gjest også når man gir nødvendige tjenester. Det er derfor viktig at personer som skal bistå i hjemmet, har respekt for privatlivet til den som bor der, og opptrer med ydmykhet.

Man må også ta hensyn til hvordan personen selv ønsker å ha det i hjemmet, om vedkommende ønsker å ha en skinnende ren leilighet, eller om man ønsker å ha det litt mer rotete.

Selvbestemmelse

Å bestemme selv, eller selvbestemmelse, er forankret både i menneskerettighetserklæringen fra FN og i norsk lovgivning.

Alle setter pris på å ha innflytelse over eget liv, og det å bestemme selv blir regnet som en viktig forutsetning for positiv utvikling og identitet. Som personer blir vi formet av de valg vi tar, og de vi ikke tar. Selvbestemmelse er derfor viktig for å kunne utvikle seg og stå fram som en egen person.

Livskvaliteten til hver enkelt har også å gjøre med grad av påvirkning på eget liv. En psykisk utviklingshemming kan gjøre det vanskelig å foreta valg eller forstå konsekvenser av disse. Likevel er selvbestemmelse et viktig element når man skal gi tjenester til personer med utviklingshemming. Det er da viktig at tjenester er bygd opp på en slik måte at personer med utviklingshemming i så stor grad som mulig kan ta egne valg.

Tjenesteytere må legge til rette for at personer med utviklingshemming skal kunne velge selv på områder der de er i stand til det. Selvbestemmelse er alt fra å ta enkle avgjørelser i hverdagen om når man skal stå opp eller hva man skal ha på seg, til store valg som handler om egen framtid.

Selvbestemmelse er noe som må læres. Den enkelte må da ha mulighet til å ta egne valg, og få mulighet til å prøve og feile. Dette gjelder også mennesker med utviklingshemming.