Njuike sisdollui
Fágaartihkal

Arbeidsfolk forteller: Rallaren

Tidlig på 1900-tallet ble det bygd jernbaner, kraftverk og industribyer. Anleggsarbeiderne var ofte svenske rallarer eller slusker. De reiste rundt fra anlegg til anlegg og jobbet. I flere bøker er noen av historiene til anleggsarbeiderne gjenfortalt. Her skal vi se på noen av disse historiene.

Ord og uttrykk fra Norges industrihistorie

Da historikeren Edvard Bull samlet intervjuer av arbeidsfolk på 1950-tallet, kalte han boka for «Renhårig slusk». Hva betyr denne tittelen? «Renhårig» er et rosende adjektiv som betyr en ærlig person som sier ifra når han synes noe er urettferdig. «Slusk» betyr en profesjonell anleggsarbeider fra tida før første verdenskrig. Slusken betegner den rotløse arbeideren som aldri var lenge på ett sted. Fra først av var ordet sikkert et skjellsord, men anleggsarbeiderne tok det opp selv, og brukte det som yrkesnavn – med stolthet. En slusk sier: «Den ordentlige slusken kunne nok lage til litt trubbel, kunne gi noen blå auer, men om morran var alt glømt, og gutta var like gode busser.»

Ordet «bus» har samme betydning som slusk. Rallar er et tredje ord for anleggsarbeideren. Det er svensk og det vanligste begrepet når vi omtaler anleggsarbeiderne på tidlig 1900-tall i Norge.

Hvem var rallaren?

På 1950-tallet reiste Alf Mostue (1911–1998) fra Notodden land og strand rundt og intervjuet gamle anleggsfolk. Ut ifra det materialet han samlet, kan vi danne oss et godt bilde av det vi kan kalle spesialisten på fjell og stein; rallaren.

Mange rallarer var sønner av husmannsfolk. Det betyr at de kom fra små og fattige plasser som lå under større gårder, og der husmannen hadde arbeidsplikt. Rallaren kom sjelden tilbake til hjemmet sitt, og kontakten med familien der var som regel liten. De var på vei ut av et fattig og underkuende miljø, og ville skape seg en annen framtid. Fant rallaren ut at arbeidsforholdene var dårlige, kunne han pakke sammen de få sakene han eide og dra til andre anlegg. De dro til områder av landet der det ble bygd jernbane, kraftverk og industribyer, som f.eks. Rjukan og Notodden. Respekten for sjefene trengte derfor ikke være særlig stor. Det er en fortelling om en rallar som klaget til ingeniøren på lønna, og der ingeniøren svarte med å si at de fikk arbeide hardere. Rallaren svarte: «Hvis ingeniøren tror at det er någon som arbetar hårdare enn vi, så skal jeg sleike insjeniøren i asjhullet til han gråter».

Anleggsarbeidet var hardt. Maskiner fantes nesten ikke, og armer og rygg måtte stå for de tunge taka. Det fantes rett nok regler om hvordan arbeidet skulle utføres, men arbeidet gikk som regel raskere når man unngikk regelverket. Om vinteren kunne rallaren ha problemer med dynamitten. Den frøs og måtte tines. Det fantes spesielle «tinere» til dette, men mer fantasifulle metoder ble tatt i bruk, som å stappe dynamitten på kroppen og tine den der. Så var det ladninger som ikke hadde gått av. Sprengningen kom på feil tidspunkt, eller de boret i gamle hull der det lå igjen ledninger. «Østerdals-Erik» skulle renske et gammelt hull og dermed smalt det. Gamlingen fòr som enflaggermus gjennom lufta, og han var død som en sild med en gang, kunne Olaf Hovind fortelle. Ventilasjonen i tunnelene var også elendig. Det var støv og dynamittrøyk, og mange ble sjuke av det.

Boforhold

Da de bygde jernbane gjennom de store dalstrøkene i landet vårt, for eksempel Bergensbanen, fikk ofte rallaren et husvære hos bøndene. Der kunne de ha det relativt bra. Men når arbeidet foregikk utenfor allfarvei, måtte de ta til takke med brakker. Det var enkle bordhytter kledd med papp. De var trange og kalde. Torkild O. Sem forteller: «På Svelgfoss bodde vi i brakker. Det var et fælt grisehøl, for vi lå seksten mann på et rom, to og to i køyene. Lus og møkk var det nok av.»

Kakerlakker var også et problem, men de gikk på maten og ikke på folk. Disse smådyra ble de kvitt ved hjelp av en bøtte med vann og klorkalk. Dører og vinduer ble tettet. Etter et par dager sopte de kakerlakkene opp i en kasse.

I brakka ble tilberedte og spiste de måltidene. Vått tøy ble tørket i det samme rommet, og her skulle de sove, og om mulig, ha et privatliv. Sammen med 15-20 hardbarkede karer, bodde det også gjerne ei kokke der. Var hun heldig, hadde hun et krypinn for seg selv, men ofte hadde hun bare et forheng mellom seg og karene.

Fest og moro

Lørdagskvelden ville rallaren slappe av og få seg en fest. Det var nok av folk som hadde sprit å selge til rallarene. Spritselgeren ble kalt for «gauken», og sjølve handelen ble kalt for «gauking». Det var ulovlig å selge denne ofte hjemmebrente spriten, men det var lite politiet fikk gjort med pågående og oppfinnsomme selgere. Ofte kunne festene ta en dramatisk vending. Blod og sprit fløt i rikelige mengder, blir det fortalt. Fra Sulitjelma har vi denne rapporten: «… Ofte måtte kokka rømme og lå i gruvegangen om natta når slagsmåla rasa som verst, og det var ikke bare folk det gikk utover, men også inventaret. Komfyrer, vinduer og dører ble slått i sund og kasta utover».

Ulykker

Ulykker kunne ramme hardt. Det fantes ikke forsikringsordninger. Etter en ulykke ble det derfor ofte organisert en pengeinnsamling på brakka. Da viste rallaren solidaritet og ga fra lønningsposen sin, i visshet om at neste gang kunne det være han som ble krøpling etter en ulykke på anlegget.

Kilder:

  • Edvard Bull: Renhårig slusk. Norsk folkemuseums serie: Arbeidsfolk forteller. Tiden Norsk Forlag, Oslo, 1961
  • Hallgrim Høydal: Rallaren. Artikkel i Telen 1983.
CC BY-NC-SA 4.0Dán lea/leat čállán Anne Haugen Wagn.
Maŋemusat ođastuvvon 10/31/2017