Denotasjoner og konnotasjoner i skrift, lyd og bilde

Begrepene tegn, denotasjon og konnotasjon brukes i analyse av medieuttrykk. Et tegn er den minste meningsbærende enheten i et medieuttrykk. Selv om et tegn har en fast grunnbetydning (denotasjon), kan de erfaringer og assosiasjoner ulike mottakergrupper forbinder med tegnet, gjøre at de oppfatter meningen med tegnet på ulik måte. Denne tilleggsbetydningen kalles konnotasjon.

Når du skal planlegge og utforme et medieuttrykk, må du tenke nøye gjennom hvilke tegn du bør bruke for at mottakeren skal oppfatte budskapet ditt. Da er det nyttig å studere denotasjoner og konnotasjoner i profesjonelle medieuttrykk.

• Når du skal finne det denotative nivået i et medieuttrykk, beskriver du formen, altså kjennetegn ved hvordan det ser ut, eller er utformet.
• Konnotasjon er det meningsinnholdet folk flest som tilhører samme kultur, forbinder med det de ser eller hører.

Begrepet tekst brukes i mediefaget om alle meningsbærende uttrykk, enten de består av lyd, bilder, skrift eller kombinasjoner av disse. Kombinerte medieuttrykk kalles ofte sammensatte tekster. Hvordan skrift, lyd og bilde blir satt sammen, er avhengig av tekstens egenart og formål. En reklameplakat og en nyhetsartikkel kombinerer for eksempel tekst og bilde på ulik måte.

Skrift «fryser» talespråket og gjør det mulig å bevare og bearbeide budskapet eller ideen. Derfor er manus et viktig planleggingsdokument i videoproduksjon. I en artikkel hjelper titler og mellomoverskrifter oss med å få oversikten over innholdet. Skrift brukes ofte til å innskrenke tolkingsmulighetene i mindre presise uttrykk som bilder og musikk.

Denotasjonsnivået i skrift er bokstaver og ord. Men bokstaver kan utformes på ulik måte. De ulike skriftene vi kan velge mellom, gir ulike konnotasjoner. Det er ikke tilfeldig at romaner, årsrapporter og bursdagskort bruker ulike skrifttyper.

Innenfor lyd er det vanlig å skille mellom tale, musikk og reallyd. Når vi snakker, har stemmeleie og stemmestyrke mye å si for hvordan budskapet blir oppfattet.

«Radiofolk vet at hvis du gjør et intervju med en person som går, så hopper stemmen litt for hvert skritt. (Hør etter neste gang noen ringer deg fra mobilen.) Det får stemmen til å høres usikker ut, iblant litt gråtkvalt. Legger man til lyden av skritt, derimot, forstår vi hvorfor stemmen sjelver, og hører det ikke. Hjernen glatter ut hørselsinntrykkene, fordi skrittlyden forklarer den.»
(Fagerjord, Hannemyr og Liestøl, 2009, s. 46–47)

Visste du at det i sportssendinger på TV kan bli lagt til lyd av stavtak på skigåing og lyden av spark på ballen under fotballkamper? På TV blir opplevelsen fra konkurranser i skiskyting forsterket ved hjelp av lydeffekter.

Musikk skaper stemning, rytme og forsterker følelser. Musikk blir derfor ofte brukt sammen med andre medietyper for å gi dybde til et budskap, som for eksempel når lokal musikk blir brukt for å understreke egenskaper ved et bestemt sted eller en bestemt befolkningsgruppe i reiseprogrammer på TV. Musikk brukes også for å lage myke overgangen mellom bildesekvenser i film, eller som spenningsskapende element. Reallyd og lydeffekter er også viktige lydformer i sammensatte tekster.

Bilder er i utgangspunktet avbildninger (representasjoner) av virkeligheten. Er bildet godt komponert, med tydelig motiv og prioriterte elementer, kan det ha et tydelig budskap selv om det står alene. Men ofte trenger bildet tilleggsinformasjon i form av skrift for at det vesentlige skal komme fram.

Dette bildet viser liket av den tre år gamle syriske flyktningen Alan Kurdi som er skylt på land på en strand i Tyrkia. Når vi skal finne det denotative nivået i bildet, beskriver vi det vi ser: et barn med blå bukse, rød genser og små, slitte sko på føttene ligger med ansiktet ned i vannet i standkanten. Men sommeren 2015 rystet dette bildet hele Europa, og det skyldes de konnotasjonene som oppstår når vi ser bildet. Det uskyldige, døde barnet ble for mange et symbol på den ufattelige tragedien som fulgte i kjølvannet av krigen i Syria.

Fagerjord, A., Hannemyr, G. og Liestøl, G. (2009). Sammensatte tekster. Arbeid med digital kompetanse i skole. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.