Mediepanikker kommer og går

Mediepanikk blir definert som en uro og bekymring for hvilken risiko nye medier og ny medieteknologi betyr, spesielt for sårbare grupper som barn og unge.

Gjennom historien har mediepanikker ofte startet med utgangspunkt i skolen, spesielt blant lærere, helsesøstre og rektorer. Skolen skal jo ha fokus på læring, mens mediebruk ofte dreier seg om underholdning og fritidsaktiviteter.

Ofte blusser mediepanikker opp som offentlige ramaskrik. Det kommer krav om at noe må gjøres for å beskytte folk mot antatte skadevirkninger. Mediepanikker har likevel en tendens til å brenne fort ut.

Prosessen – fra frykt og følelsen av risiko, via utforsking og mestring, til noe som oppleves som gjenkjennelig og håndterbart – kan sees på som en hvilken som helst prosess der vi håndterer risiko.

Mediepanikk ble først kjent som moralsk panikk. Dette uttrykket ble brukt av Marshall McLuhan, en kjent medieteoretiker fra 1900-tallet. Han observerte at folk med høy utdannelse oppfattet nye medier – på den tiden fjernsyn og radio – som en direkte trussel mot det skrevne ord.

Moralske panikker engasjerer ofte eliten i et samfunn, og de krever at «noe må gjøres» fra myndighetenes side for å fikse problemet. Problemet innebærer som regel en trussel om et moralsk forfall.

• økt bekymring over noe eller noen og konsekvenser dette kan ha for resten av samfunnet
• fiendtlighet overfor gruppa det er snakk om, en forståelse av «oss» versus «dem»
• bred enighet i samfunnet eller i deler av samfunnet om at trusselen er reell
• uforholdsmessig forståelse for grad av risiko og trussel
• kort varighet – mediepanikken oppstår fort, får stor oppmerksomhet, men forsvinner raskt fra dagsordenen