Jeg bare spør og spør, og spør

Av Sven Egil Omdal

Altfor lenge har journalistene funnet seg i rollen som rekvisitt. De har stilt vel uttenkte spørsmål og tålmodig holdt smilet og mikrofonen mens den skarpt medietrente statsråden eller partilederen har snakket om det som passet henne.

Siv Jensen var antakelig den første som fikk oppleve at journalistene har ristet av seg den faglige sløvheten og endelig innsett at hensikten med et intervju faktisk er å få svar.

På landsmøtet til Fremskrittspartiet i mai angrep Siv Jensen plutselig Den norske modellen. Siden denne modellen vanligvis er like uangripelig som Sissel Kyrkjebø, våknet pressebenken. Tre medarbeidere fra VG stilte seg rundt partilederen og ville vite hvorfor selve systemet for organiseringen av det norske samfunnet plutselig var falt i unåde. Jensen ble spurt om hva som var galt med Den norske modellen, og kom ikke på noe annet enn handlingsregelen.

"Men er handlingsregelen en del av Den norske modellen", spurte VG. Og fikk et svar som ville gledet mann økseskaft. Derfor spurte reporterne én gang til, og fikk et enda mer tåkete svar. Så de spurte enda en gang, to ganger, tre ganger, forandret litt på ordstillingen og spurte igjen. Fire ganger, fem, seks, sju, ja hele 11 ganger. Alt mens videokameraet dokumenterte at her var lederen for landets nest største parti ute av stand til å definere en modell hun nettopp hadde angrepet.

Kolleger i andre redaksjoner forsto raskt at VG hadde gjenoppfunnet kruttet. Opprinnelig var det jo meningen at et spørsmål skulle føre til et svar, men så lenge har vi vært vant til at politikerne har snakket etter manus uten det minste hensyn til hva journalisten ville vite, at vi simpelthen har glemt hvorfor vi spør.

Tre måneder senere fikk Siv Jensen igjen oppleve ny-journalistikken, denne gang i NRKs radiostudio. Flere av hennes partifeller har utfordret kulturminister Hadia Tajik og bedt henne definere hva hun legger i "norsk kultur". Så da skulle en kanskje vente at Fremskrittspartiet selv har begrepet klart for seg. Men da NRKs Bjørn Myklebust åpnet med å spørre henne: "Hva er norsk kultur?", avleverte Jensen et lite foredrag om innvandring. Så han spurte igjen: "Hva er norsk kultur?" Vi hørte det ulte i tåken, men ikke noe som liknet på et svar. Så Myklebust holdt stedig fast: "Hva er norsk kultur?" Han ga ikke opp før det var klart for alle lytterne at Siv Jensen ikke aner hva partiet kjemper så hardt for å bevare.

En uke senere nådde trenden Dagsrevyen. Denne gang var det Arbeiderpartiets forsvarsminister, Anne Grete Strøm-Erichsen, som ble svar skyldig. Svært skyldig. Samme dag var det avslørt at Forsvarets etterretningstjeneste har et arkiv som de høyst sannsynlig ikke har lov til å ha. Dagsrevyens Peter Svaar ville vite når ministeren fikk vite om dette arkivet.

"Altså, det som er viktig for meg ...", begynte statsråden, som hun har lært på medietreningskursene. Blås i hva du blir spurt, snakk om det som er viktig for deg. Hittil har det gått bra, men nå bet Svaar seg fast: "Igjen, når fikk du vite om dette fagarkivet?" Ny tåke. Samme spørsmål én gang til, to, tre, fire, fem, seks, sju ganger – før en stemme utenfor bildet sa: "Nå har hun forsøkt å svare på dette, så nå går du videre i spørsmålsstillingen."

Det var mediemanipulasjonen som avslørte seg selv fra kulissene. Ministeren hadde slett ikke forsøkt å svare, reporteren skulle bare presses tilbake i rollen som mikrofonholder. Men noe har skjedd: Ikke-svarene er omsider avslørt, og det var de gjentatte spørsmålene som avslørte dem.