Den lesende offentligheten (1660–1814)
Det er vanlig å si at den internasjonale mediehistorien begynner med trykkekunsten, som ble utviklet av Johan Gutenberg i Tyskland rundt 1450. Men 1660 regnes som starten på norsk mediehistorie. Da ble eneveldet innført i Danmark-Norge, og all virksomhet ble underlagt kongen i København.
Det var i denne perioden vi fikk de første permanente trykkeriene i Norge. Det var ikke bare bøker som ble trykt, også de første avisene kom ut nå.
Trykkekunsten og opprettelsen av Postverket i 1647 gjorde det mulig å spre informasjon til et stort antall mennesker på kort tid. En annen viktig forutsetning var at folk kunne lese. Undersøkelser viser at det så tidlig som midt på 1700-tallet var få analfabeter i Norge, selv på landsbygda.
Avisene ble de første massemediene, og med avisene vokste det fram en lesende offentlighet. Folk flest fikk kunnskap om det som skjedde i verden rundt dem, og kunne ut fra dette danne seg en mening om styresett og myndigheter.
Makthaverne svarte med å innføre sensur. Boktrykkere måtte ha kongelig tillatelse, og aviser ble utgitt etter kongens godkjenning. Men undertrykkelse fører til opprør, og snart krevde radikale krefter trykkefrihet.
– Da sensuren i Danmark-Norge ble opphevet i 1770, fødtes den frie offentlige debatten. Den offentlige debatten har kanskje ikke endret seg så mye fram til i dag, selv når den i dag foregår på Internett, sier Henrik G. Bastiansen. Han er medieforsker og har blant annet skrevet boka Norsk mediehistorie.
På nettsidene til Nasjonalbiblioteket kan du bla i en utgave av Norske Intelligenz-Seddeler fra 1777