Njuike sisdollui
Oahppanbálggis

Don leat dál muhtin oahppobálgás:
Norsk avishistorie

Logaldallan ja ovdanbuktin

Pressens rolle i norsk historie

Et essay om avisens betydning i det norske samfunnet.
Martin Eide er professor ved institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen. Video: Trude Løvskar, Martin Eide / CC BY-SA 4.0

Tidens puls – pressens makt

  • Avisen knyttet bånd.
  • Avisen forløste nasjonen.
  • I avisen sto striden.

”Hvilke makter bærer vårt demokratis frie forfatning?” spurte dikteren André Bjerke en gang. Poeten svarte: ”De er tre på papiret, men i det faktiske liv har de alltid vært fire: Storting, regjering, domstol – og dagens avis.” Om pressen konstaterte han at når folket sover, da har ”dagens avis den vekkende myndighet”. Og dikteren utbroderte videre sin innsikt slik: ”Får dumheten stortingsflertall? Har statsråd Mathiesen en Goebbels i maven? Har Høyesterett vist forakt for loven bak lovene? Da skal det stå i avisen. Dagens avis er den fjerde samfunnsmakt.”

Norsk historie – fra 1800-tallet og fram til i dag – lar seg rett og slett ikke begripe uten å ta avisen med i betraktning. Avisen har fylt mektige roller som arena og aktør i samfunnsutviklingen. Den har så visst ikke bare vært samfunnsdebattens ordstyrer og maktens kritiker, den har også vært et maktredskap. Den har vært viktig. Den kan ikke overses.

Da unionen med Sverige ble oppløst i 1905, da den unge nasjonen skulle stå på egne bein, da nasjonsbyggingen skulle skyte ny fart, da moderniseringen av landet skulle gå inn i en ny fase – da var pressen alt blitt en samfunnsmakt. Da var også profesjonaliseringen av presseyrket kommet så langt at redaktører og journalister kunne leve av sin penn og utøve sin makt med en viss pondus.

I den nye arbeidsdagen etter 1905 formidlet avisene en framtidstro og en begeistring på den unge nasjonens vegne. De berettet jublende om industrialiseringens velsignelser og elektrisitetens magi. Pressen bidro til industrialiseringen av landet. Fosser ble temmet. Det ble ikke pressens begeistring for den nye tid.

Avisen ble en del av det moderne liv i bygd og by. Avisen ble et medium for framskrittet. Pressen hadde bidratt aktivt til spredningen av telegrafen, telefonen, fonografen, fotografiet, filmen – som den senere skulle gjøre det med radioen, fjernsynet, datamaskinen … Avisene tilskyndet andre mediers vekst og utvikling.

Moderniseringen av journalistikken skjøt også fart. Intervjuet var blitt vanlig i årene før unionsoppløsningen, etter hvert som avisene fikk råd til å sende journalister ut i felten. I mellomkrigstiden vant det for alvor fram. Først i denne perioden kan vi også snakke om nyhetsaviser i mer moderne forstand. En nyhets- og bilderevolusjon var i gang. Avislesing var blitt en vane for stadig flere. Avisen kunne leses overalt. ”Menneskene kan ikke undvære dem”, konstaterte Morgenbladet alt i 1910. ”… ikke engang naar de er paa Fjeldtur i Paasken.”

Avisen fanget tidens tema. Avisen målte tidens puls. I avisen vibrerte samtidens nerve. Og slo de store og truende begivenheter inn i det nære hverdagsliv, så var avisen bindeleddet. Avissalget eksploderte i det første krigsåret av den første verdenskrigen. I Kristiania Postvesens historie heter det at ”Folk gjorde ikke andet end at lese aviser.”

I avisen ble nasjonens identitet pleiet. Her ble nasjonens helter hyllet. Her gikk Nansen og Amundsen på ski gjennom spaltene. Her ble bragder beredt og seire feiret.

Ofte kunne pressen snakke med en stemme. Men i avisen sto også striden. Det var by mot land, mann mot mann, klasse mot klasse. Da verdenskrigen var slutt, den ellevte i ellevte 1918, konstaterte redaktør Olav Scheflo kontant på lederplass i Arbeiderbladet: ”Så går vi til neste sak på dagsorden: arbeiderklassens frigjørelse gjennom den sosiale revolusjon.” Våre myndigheter burde være mer på vakt mot sosialistisk agitasjon, skrev pressemannen og politikeren C.J. Hambro i Morgenbladet, og applauderte finske dødsdommer over sosialistledere. ”Så lenge Høyre går rundt som et vilt dyr, er partiet farlig”, skrev Arbeiderbladets redaktør. Du visste hva du fikk i spaltene i partipressens store tid. Det var klar tale, og det var taktisk tale. Redaktøren gjorde lederspalten til ”et dampvaskeri for politisk besudlede hender”, skrev Helge Krog med adresse til Arbeiderbladets redaktør Martin Tranmæl – eller ”Martin Pontius Pilatus Tranmæl”, som Krog kalte ham, etter selv å ha blitt karakterisert som deltaker i ”den motbydelige og skitne trafikk som overklas­sens salongradikal­ere” drev, ”under maske av å være sosia­lister”. Høyreredaktøren Harald Torp skal en gang ha irettesatt en av sine journalister med følgende formaning: ”Husk, her i avisen omtaler vi samvirkelag bare dersom de brenner.”

Da motstanden ulmet i den andre verdenskrigens første år, ble avisen satt ut av spill. Noen få sto opp, talte okkupantene midt imot og la ned sitt virke. Andre ble stanset av tyskerne. Mange bøyde nakken – tapte sin troverdighet, men holdt det gående. I sensurens og diktaturets tid var det den illegale presse som ga håp.

Da landet skulle gjenreises, målbar avisene den nye tid. Begeistringen og optimismen flommet i spaltene. Her skulle bygges og moderniseres. Fabrikkpipene var stolte symbol på framskrittet. Troen på vitenskapen og teknologien ble forrettet med stor kraft i avisene. Naturvitenskapen fører til en ”omforming ikke bare av vår ytre tilværelse, men en omforming av våre sinn, våre mål, våre lengsler”, skrev VG i 1954. I Tromsø meldte Nordlys begeistret om nye moderne næringsbygg, om ”strålende tiltak”, om ”hygienisk framskritt”, om det nye ”hypermoderne og sanitære” samvirkelaget. Det var en begeistringens brann.

Den varme freden ble avløst av den kalde krigen. Vi fikk ”en ytringsfrihetens istid” i landet. Da var ikke avisen den åpne arena den påtok seg å være i festtalene. Den vekkende makt kunne også bli den tildekkende makt. Senere kunne også pressens politiske makt slå over i avmakt – leserne lot seg ikke dirigere inn i en europeisk union. Et flertall av avisene var for EU, et flertall av folket sa nei.

Men avisene bandt landet sammen. Avisene ga identitet i bygd og by. Avisene knyttet bånd. De oppdaget hverdagslivet og ble en uunnværlig del av det, i det gryende forbruker- og velferdssamfunnet.

Da avisenes partibånd ble løsnet sto det fram en stadig mer selvbevisst presse. Den kunne irritere og utfordre. Den ble selv utfordret – av nye medier og myndige, men troløse lesere. Dagen blir ikke den samme uten. Samtidens historie skrives i avisen. Og ennå gjelder André Bjerkes lille maktutredning – lest med trykk på hver setning: ”Artikler kan omskape verden! Avisens styrke i Norge er den: å bli lest på det ytterste skjær. Artiklen som kunst må kjempende nordmenn dyrke. Skrives det bedre trosartikler enn her?” Poeten påpekte at hele vår åndskamp, hele vår historie ”siden Wergelands dage” er en historie om avisartikler.” I pressen fortsetter nordmenn Stiklestad-slaget.”

CC BY-SA 4.0Dán lea/leat čállán Martin Eide. Vuoigatvuođaguoddi: Senter for nye medier, Høgskolen i Bergen
Maŋemusat ođastuvvon 2018-11-16