Dreiningen mot det visuelle 1950–1960
På 1950-tallet hadde fire store massemedier fått fotfeste i Norge: aviser, ukeblader, kino og radio. Felles for utviklingen i de fire massemediene er at bildene fikk større plass. En av grunnene til at mediene utviklet en visuell stil, var den sterke konkurransen dem imellom. Publikums etterspørsel etter bilder på 1950-tallet peker fram mot lanseringen av fjernsynet i 1960.
Pressefoto ble brukt i avisene så tidlig som i 1920-årene, men på 1950-tallet ble bildene viktige blikkfang på avisenes forsider sammen med overskrifter og ingresser. Ny teknologi gjorde det mulig å overføre rykende ferske bilder via telefon, og mer avansert trykketeknikk gjenga bildene med bedre kvalitet enn tidligere.
I frigjøringsdagene strømmet folk til Filmavisen, som ble vist på Palassteateret i Oslo. Filmavisen var 50-tallets dagsrevy. Med det som i våre dager oppleves som en smule overdreven framtidsoptimisme og nasjonalpatriotisme, spilte Filmavisen en viktig rolle i gjenreisningstida etter 2. verdenskrig. Her kan du se et klipp fra Filmavisen.
Tallet på norske spillefilmer økte kraftig. Mange filmer fortalte historier fra krigen og spilte en viktig rolle for hvordan denne perioden i norsk historie ble forstått av etterkrigsgenerasjonen. Innføringen av ordningen med bygdekinoer førte til at filmmediet fikk fotfeste også på landsbygda.
Ukebladene var i distribusjon fra 1920-årene, men det er først i denne epoken at mediet vokser fram til å bli det fjerde store massemediet. De store familiebladene Hjemmet, Allers og Norsk Ukeblad dominerte markedet. Innholdsmessig rettet ukebladene seg mot privatsfæren. Dameblader som Kvinner og klær og Alle kvinner videreformidlet 50-talles kvinnelige rollemodell – den perfekte, hjemmeværende husmoren.
Tegneserieheftene fikk også et stort publikum. I 1953 ble mellom 200 000 og 300 000 tegneserieblader solgt i Norge hver uke. Med overgangen til firefargetrykk ble tegneserieheftene mer innbydende. Underholdningsmedienes store suksess på 50-tallet hang sammen med generell velstandsvekst og at folk fikk mer fritid.
Også radioen begynte å lage lydbilder for å fange publikums interesse. Reportasjeinnslag og studiosendinger ble krydret med ulike former for lyd som skapte indre bilder hos lytterne. På lørdagskvelden samlet det norske folket seg rundt radioen for å lytte til studioshow og hørespill.
Lørdagskveld i Store studio
Teakstavearšuvdna
(Dialog mellom programleder Leif Rustad og Sverre Erichsen, som er stemmen bak karakterene Kallemann, tante Amalie, Tobias og Nikolai)
Leif Rustad: Jeg hadde tenkt å introdusere noen vestlandske gjester for Dem her i kveld, nemlig Kallemann og Amandus, og jeg hører at de er kommet. Der kommer Kallemann, ja, hjertelig velkommen, Kallemann.
(Langvarig applaus fra salen)
Nå, si meg Kallemann, hvor har du gjort av Amandus og alle disse andre menneskene som er i følge med deg, da? Hva betyr det? Jeg trodde du og Amandus skulle komme alene, jeg.
Kallemann (med pipestemme på bergensdialekt): Ja, god dag onkel Leif, ja, vi kunne ha kommet alene, men vi har tante Amalie med også. Jeg forsto det slik at hun hadde så veldig lyst på en oslotur.
Leif Rustad: Ja, det var jo hyggelig det der med tante Amalie, synes jeg nok. Og jeg får vel også si hjertelig velkommen til tante Amalie, kanskje.
Tante Amalie (med bergensdialekt): Ja, god dag, god dag, onkel Leif. Jeg syntes ikke det at jeg kunne overlate ungene helt til seg selv, og når nå kringkastingen ville betale reisen, ja, så fikk jeg endelig anledning til å si statsministeren et alvorsord også. Der hviler sånn på meg det der med Bergensbanen, at den må forkortes.
Leif Rustad: Ja, men velkommen skal du være tante Amalie, selvfølgelig. Det er naturligvis bare en forglemmelse, en meget stor forglemmelse av meg, at vi ikke sendte personlig invitasjon.
Kallemann: Ja, det var det jeg skjønte, onkel Leif. Derfor sa jeg til henne at hun var invitert. Og så har jeg tatt Tobias med. Du kjenner vel Tobias? Det er jo han som bor på landet, der ute som vi er om sommeren.
Leif Rustad: Ja, Tobias, han ...
Kallemann: Han hører jo nesten til familien han også.
Leif Rustad: Jo da, jeg har hørt om ham. God dag, god dag, Tobias, velkommen du også.
Tobias (på vestlandsk bygdedialekt): Ja, god dag, god dag. Jeg hadde nå lenge tenkt at jeg skulle ha hatt meg en tur inn her og se dette store studioet. De pleier støtt å komme med slike vanskelige spørsmål her i dette huset, han Kirkvaagen, du vet, så jeg har kvidd meg til det. Men nå tenkte jeg at nå hadde jeg anledning til å slippe inn uten å svare på noe sånt.
Leif Rustad: Men du store verden, har du tatt med deg Nikolai også, du da?
Kallemann: Ja, kom her, Nikolai …
Leif Rustad: Du Nikolai, du får komme her og hilse pent på meg, da.
Nikolai (med tynn barnestemme): Nei, Nikolai ha lade!
Kallemann: Nei, ikke tale om. Sett deg ned, Nikolai.
(Latter i salen)
Bare ikke snakk med han. Han er helt umulig.
Leif Rustad: Jeg skjønner dette her.
Guoskevaš sisdoallu
Analyser form og innhold i Filmavisen fra 1950-tallet, og lag din egen Filmavis basert på lokale nyheter.