Dramaturgi i medieuttrykk
Aktørene i en fortelling kalles karakterer. Dynamiske karakterer utvikler og forandrer seg i løpet av handlingen. Statiske karakterer forandrer seg ikke. En god fortelling er avhengig av klare konfliktlinjer. Hovedpersonene i mediefortellinger framstår derfor med markante karaktertrekk. De er gode, kloke, slemme eller dumme. Journalistiske fortellinger fokuserer oftere på enkeltpersoner (case) enn på mer diffuse aktører som organisasjoner eller institusjoner.
En god fortellerstruktur skaper engasjement og innlevelse. Er du en av dem som lar deg rive med av bloddryppende vampyrfilmer? Da er du sikkert en som ikke slår av TV-en før filmen er ferdig. Fortellingen er så spennende at du bare må se slutten.
Læren om hvordan man bygger opp en fortelling, kalles dramaturgi. I boka Poetikken beskrev Aristoteles allerede i år 335 f.Kr. hvordan konfliktene mellom hovedpersonene i et drama driver handlingsforløpet framover. I dag ser vi de samme prinsippene anvendt i mange ulike mediefortellinger. I spillefilmen Kon-Tiki ble manusforfatteren nødt til å innføre en oppdiktet konflikt mellom Heyerdahl og et av besetningsmedlemmene for å skape framdrift og spenning i fortellingen. Virkeligheten var faktisk for kjedelig!
Det samme konfliktbildet og den samme spenningsutviklingen brukes også innen journalistikken. I forbrukerserien TV 2 hjelper deg (1994–2022) møtte vi ett eller flere ofre (forbrukere) som var blitt lurt av "onde krefter" i markedet. TV 2 opptrådte som den gode hjelperen i fortellingen som trinn for trinn avslørte skurken. Som andre TV-fortellinger endte også denne med at offeret fikk oppreising.
En god historie må kunne overraske mottakeren. Men det bor en detektiv i oss alle. Derfor elsker vi fortellinger som gir små hint om det vi har i vente. I norskfaget blir dette ofte kalt frampek. I mediefaget snakker vi om planting og høsting. På engelsk brukes begrepene set-up og pay-off. Som mottakere opplever vi en dyp tilfredsstillelse når det vi bare har ant etter hvert, viser seg å stemme. Det var butleren som stjal sølvlysestaken. Og det var statssekretæren som jukset med søkerlisten.
I spillefilmer og romaner kan fortelleren bruke lang tid på å introdusere hovedpersonene og konfliktene. Denne delen kalles derfor introduksjonen. Konfliktene trappes deretter langsomt opp mot et høydepunkt (klimaks). Denne delen kalles komplikasjonen. I den avsluttende delen av fortellingen, resolusjonen, utløses spenningen, og alle brikkene faller på plass.
Mange spillefilmer en bygd opp på denne måten. Derfor er det vanlig å kalle denne dramaturgiske modellen for Hollywood-modellen.
En episode i en føljetong har et annet fortellingsmønster. Her er det om å gjøre å avslutte hver episode på en måte som gjør tilskueren eller leseren ekstra spent på hva som skjer neste gang. Episoden slutter derfor når spenningen er på topp.
Den episodiske fortellermåten er mest vanlig på TV, men vi finner den også i avisjournalistikk. Når VG avslører en sak, kan vi være sikre på at det kommer en ny "episode" neste dag som er enda mer dramatisk. Ofte utvikler nyhetsdramaet seg over tid, helt til en eller annen politiker eller bedriftsleder må ta sin hatt og gå.
En vanlig nyhetsartikkel er bygd opp etter prinsippet om fallende viktighet. En slik komposisjon fører til at mange bare leser overskrifter og ingresser. Featurejournalistikk har en tydeligere spenningskurve som gjerne kalles "fisken". Bittet (ingressen) griper fatt i oss, hovedteksten leder oss fram til økt forståelse, og avslutningen oppleves som om fisken slår en snert med halen.