Grønnfôr

Det vanligste er at plantene høstes i såingsåret og ikke overvintrer. Dette gjelder særlig noen arter i korsblomstfamilien: fôrreddik, grønnfôrnepe, fôrraps og fôrmargkål samt grasfamiliens bygg, havre og raigras, og erter i ertefamilien. Erter fikserer i likhet med kløver nitrogen fra lufta ved hjelp av rhizobium-bakterier.

Det viktigste formålet med å dyrke grønnfôrvekster er å skaffe næringsrikt og rimelig tilskuddsfôr til de flerårige beitene utover ettersommeren og høsten, hvor tilveksten går dramatisk ned.

Vi bør også dyrke grønnfôr ved vårsådd gjenlegg til eng. Da bruker vi grønnfôrveksten som dekkvekst, med sterkt redusert såmengde. Hensikten er å få mer avling i gjenleggsåret, samtidig som vi holder ugrasmengden i enga nede og unngår kjemisk plantevernbruk.

Andre gode grunner til å dyrke grønnfôr:

• Vi utnytter den korte veksttida.
• Det gir god avling på ettersommeren.
• Vi får mulighet for vekstskifte.
• Vi kan utnytte store mengder husdyrgjødsel.
• Vi kan få flere avlinger av den samme arten eller forskjellige arter gjennom én vekstsesong.
• Det gir god forgrøde til andre vekster.
• Det er med på å sikre fôrtilgangen etter vinterskadd eng – grønnfôr kan gi større avling enn eng i innsåingsåret.

Grasfamilien

Havre

Havre har ikke snerpet agn som bygg, og den tåler noe lavere pH. Fôrverdien til havregrønnfôr går sterkt ned dersom den høstes etter skyting, og den må høstes i løpet av relativt kort tid for å gi et godt fôr.

Bygg

I motsetning til havre kan bygg stå i to–tre uker etter skyting før fôrverdien går vesentlig ned. Dette gjør at vi står mye friere til å velge høstetidspunkt når vi bruker bygg framfor havre. Samtidig danner bygg som står for lenge, en strårik, stri masse som er vanskelig å pakke i siloen. Dette kan gi problemer med varmgang både ved innlegging og uttak.

For å bøte på dette blir byggrønnfôr ofte dyrket sammen med fôrraps, westerwoldsk raigras eller erter: "økoblanding". Dette gir bedre pakking i siloen og et høyere proteininnhold enn om vi brukte reint korngrønnfôr.

Raigras

Ettårig raigras (westerwoldsk) og toårig raigras (italiensk) kan gi store avlinger. Westerwoldsk etablerer seg raskere enn italiensk raigras, men italiensk raigras vokser bedre utover høsten. Westerwoldsk danner en større andel skudd i såingsåret og er bedre egnet til ensilering.

Korsblomstfamilien

Fôrraps

Fôrraps har høytvoksende og lavtvoksende sorter. Utfordringene med denne sorten er at lav pH i jorda kan føre til sjukdommen klumprot, og at kaldt vær om våren kan føre stokkløping (det vil si at planta danner blomster i såingsåret).

Fôrmargkål

Fôrmargkål krever 120–130 vekstdøgn for å gi full avling. Arten dyrkes i reinbestand til ensilering eller til direkte oppfôring. Fôrmargkål tåler frost.

Fôrreddik

Vi kan så fôrreddik midtsommers (50–80 vekstdøgn) og bruke den til høstbeite for lam. Sein såing reduserer kvalitetsforringing etter blomstring.

Erteblomstfamilien

Det finnes mange sorter grønnfôrvekster i erteblomstfamilien. Følg med i katalogene eller på hjemmesidene til frøfirmaene, siden sortimentet kan endre seg fra år til år.

Frø hos Norgesfôr

Frø hos Felleskjøpet

Det er aktuelt å bruke blandinger av grønnfôrvekster, særlig hvis avlinga skal ensileres. Fôret får mer tørrstoff, og proteininnholdet øker. Hvilken vekst eller blanding vi velger, er avhengig av hvordan vi skal bruke fôret. Vi må ta hensyn til at de ulike grønnfôrvekstene har ulik vekstlengde, og det stiller ulike krav til det tekniske utstyret.