Håndverk og design
Ønsker du å vite mer om yrkesutøvelse innen design og håndverksfag? I denne serien snakker Berit Boman med ulike fagfolk. Hun møter en blomsterdekoratør, en interiørdesigner og en frisør og stylist i tillegg til en keramiker, en tekstilkunstner, en produktdesigner, en gullsmed, en møbelsnekker og en smed. De tar opp temaer som kundeveiledning og bærekraft og nyskaping i tradisjonshåndverk. Podkastene er aktuelle for elever i videregående opplæring som har valgt yrkesretningen håndverk, design og produktutvikling eller frisør, blomster, interiør og eksponeringsdesign, men de passer for alle som er interessert i disse fagområdene.
Jearahusat
Tradisjonshåndverk og bærekraft
En gullsmed, en smed og en møbelsnekker utveksler erfaringer og snakker om hvordan etterspørsel, trender og bærekraft kan påvirke utviklinga av et tradisjonshåndverk.
Teakstavearšuvdna
Transkript – redigert av Lena Brittsdatter Johnsen
Deltakere:Berit Boman – Programleder
Elisabeth Laila Due: Elisabeth – smykkedesigner og gullsmed
Ida Linnea Drotninghaug: Ida – smed og sveiser
Thomas Solbakke: Thomas – tømrer og møbelsnekker
Tradisjonshåndverk og bærekraft
Programleder: Hei, jeg heter Berit Boman. Når man har valgt å jobbe med et tradisjonshåndverk, er det mye man skal ta hensyn til. Én ting er hva kunden vil ha til enhver tid, men i tillegg til trender og etterspørsel skal man gjerne ta hensyn til tradisjon – og nå også bærekraft.
Jeg skal snakke med tre tradisjonshåndverkere om hvor mye de tenker på bærekraft og miljø sett opp mot trender i dagens samfunn. Lar de de to tingene seg egentlig forene?
Programleder: Elisabeth Laila Due, du er smykkedesigner og gullsmed. I tillegg driver du Sugar Shops, som er et slags kollektiv av gullsmeder. Dere driver en butikk, som du også kaller et norsk smykkegalleri med verksted. Hvordan tenker du når du skal lage et nytt smykke på bestilling?
Elisabeth – smykkedesigner og gullsmed: Man bør først lytte til hva kunden ønsker, og så må man kommunisere godt rundt det. Vi må blant annet snakke om materialer, for kunden ønsker kanskje å bruke noen gamle, og så må vi snakke om tid og utformingsstil. Vår oppgave er egentlig å oppfylle kundens drømmer og ønsker.
Programleder: Har du et typisk eksempel på hva slags oppdrag du kan få fra en kunde nå for tiden?
Elisabeth – smykkedesigner og gullsmed: Nå er det jo vår og sesong for gifteringer – «love is in the air». Da kommer kundene gjerne med gammelt gull, for det det har vi reklamert mye for. Vi synes det er stas, for da får de brukt de det de har i skuffen. Vi oppfordrer til at de skal rydde i skuffer og skap for å finne gammelt gull.
Programleder: Jeg har også med meg en smed og sveiser. Ida Linnea Drotninghaug, sammen med familien din driver du RK-smia, som har vært i Oslo siden 50-årene. Du er fjerde generasjon sveiser og smed og er lært opp i smia. Hvordan er etterspørselen etter norske smidde produkter i dag?
Ida – smed og sveiser: Forespørslene jeg får, er nok ganske annerledes enn dem forfedrene mine fikk. I dag er det i mye større grad enn før sveising og detaljarbeid i smiing.
Programleder: Som for eksempel?
Ida – smed og sveiser: Det vi i hovedsak lager nå, er rekkverk, glassdører og vinduer i typisk New York-stil. Da er gjerne låsmekanismer og dørhåndtak smidd, for det er noe som folk tar i; det er håndfast, og de vil gjerne kjenne på den røffe strukturen som metallet gir når det er smidd. Spiler og vanlig rammeverk er gjerne sveisa, rett og slett fordi det går fortere. Hvis noe skal smis, kan du legge til en 0 i prisen.
Programleder: Hvem er kunden din, hvem er det som kommer og kjøper slike ting?
Ida – smed og sveiser: Det er helt vanlige folk. Alt fra studenter til store rikmannsfamilier i Holmenkollen. Studentene har kanskje en billig, dum liten hybel hvor de ikke har et eneste sted å henge jakkene sine. Da lager vi noen garderobestativer og sånt. Familiene i Holmenkollen skal for eksempel pynte opp balkongene sine med smidde rekkverk.
Programleder: Men hvorfor går de til deg istedenfor å kjøpe det i en butikk?
Ida – smed og sveiser: Alt skal være på mål, og det skal være på millimeteren. Det kan for eksempel være en krok i en liten studenthybel hvor du ikke får plass til et skap med standardmål. Du må ha noe som akkurat passer inn. Det samme gjelder for balkonger og rekkverk. Du kan sikkert kjøpe noen billige seksjoner, men da vil du ikke få symmetrien, og det vil ikke bli helt skreddersydd.
Programleder: Sistemann som jeg har med, er tømrer og møbelsnekker. Thomas Solbakke, du driver Tresløyfa, som er et lite møbelsnekkeri på St. Hanshaugen i Oslo. Du kaller det et mikrosnekkeri, men hva er det?
Thomas – tømrer og møbelsnekker: Et mikrosnekkeri er et veldig lite snekkerverksted. Det er på 17,5 kvadratmeter, så det er ikke store plassen. I tillegg har jeg 17,5 kvadratmeter med showroom ved siden av.
Programleder: Så du har delt det femti-femti?
Thomas – tømrer og møbelsnekker: Det var delt opp da jeg er overtok lokalene.
Programleder: Du kaller Tresløyfa for en organisk virksomhet – hva betyr det?
Thomas – tømrer og møbelsnekker: Jeg bruker kun heltre, ikke noe stavlimt eller ferdigkjøpt. En klassisk kjøkkenbenk er ofte stavlimt, for eksempel. Det jeg lager møbler av, kommer rett og slett fra en diger stokk som har ligget og tørka, og som jeg skjærer opp og lager møbler av.
Programleder: Hvorfor gjør du det?
Thomas – tømrer og møbelsnekker: Jeg bare falt for det. Jeg begynte å gjøre det litt, og så blei det bare mer og mer gøy å jobbe med. I tillegg er det ti ganger kulere enn noe som er satt sammen av ti forskjellige stykker treverk som du ikke vet hvor kommer fra engang. Noe treverk kan komme fra Litauen, som igjen kan være limt sammen med noe fra Sverige ... Jeg jobber med én blokk, og det kommer helst fra et tre som jeg veit akkurat hvor har stått.
Programleder: Hvorfor er det viktig for deg?
Thomas – tømrer og møbelsnekker: Når man skjærer ned såpass store, gamle trær, som gjerne er tre–fire–fem hundre år gamle, så skal man jo utnytte dem. Det er et etisk aspekt ved det også. De trærne som jeg tilvirker, har måttet vike for andre prosjekter, for eksempel hvis det skal bygges en bro, et hus eller en jernbanelinje. Treet har blitt tatt ned av en grunn. Kanskje har det stått i en hage, og så har treet begynt å dø ...
Programleder: Hvordan får du vite at folk har et tre som er i ferd med å dø, slik at du kan få det?
Thomas – tømrer og møbelsnekker: Jeg kjenner folk. Man opparbeider seg et nettverk med åra, og de folka som jeg kjenner, er hovedsakelig de som feller treet, altså skogsarbeidere.
Programleder: Du bruker faktisk Ida innimellom også, for dere samarbeider noen ganger?
Thomas – tømrer og møbelsnekker: Det begynte vel egentlig med at min far skulle ha lagd noen bordbein til en par hundre år gammel låvedør som han hadde lyst til å lage et bord av. Han tok med døra til Ida. Senere sa han til meg at jeg måtte stikke en tur til henne. Jeg tok meg en tur, og vi hadde en fin prat før vi begynte å samarbeide litt. Men jeg er ganske i startfasen og har bare holdt på i snart tre år.
Programleder: Hva betyr bærekraft for deg, Thomas?
Thomas – tømrer og møbelsnekker: Jeg vet egentlig ikke hvor bærekraftig det er i lengden å holde på med det jeg gjør. Det spørs hva folk vil ha. Jeg tror at man må prøve å peile seg inn der markedet er nå. Gir det noen mening?
Programleder: Ja, for hva er trenden akkurat nå?
Thomas – tømrer og møbelsnekker: Akkurat nå så er det tre med voks i forskjellige farger og sånne ting som er kult. Det er ikke dermed sagt at det er det folk vil ha om for eksempel ti år. Men jeg må bare følge med på trenden og forsøke å lage det som kunden vil ha. Jeg lager veldig få bord, da, for det tar ganske lang tid å lage ett. Og det tar enda lengre tid å lage for eksempel en skjenk. Jeg gjør alt for hånd og har ikke CNC-maskiner og sånt, som veldig mange større bedrifter har.
Programleder: Elisabeth, når jeg sier bærekraft, hva tenker du da?
Elisabeth – smykkedesigner og gullsmed: Jeg synes det er et vanskelig ord. Det går litt ut på å være både lønnsom og miljøvennlig. Det er det første jeg tenker på når det gjelder bærekraft. Men bærekraftig betyr vel egentlig at et håndverksfag skal kunne være levedyktig, altså at du kan leve av det. Det er veldig viktig at folk klarer å leve av håndverksyrkene både nå og i fremtiden, for ellers mister vi så mye håndverk og kultur. Bærekraft er en trend, og en trend er noe annet enn mote. En trend er jo de sosiologiske aspektene i samfunnet. Hva er det vi søker etter? Hva er det vi trenger nå? Jo, vi trenger å komme tilbake til naturen, tilbake til det ekte, og derfor har alle håndverksyrker fått en liten oppsving. Så lenge du klarer å få en liten kundegruppe som igjen rekrutterer nye kunder, har du til slutt nok kunder til kunne leve som en liten bedrift.
Programleder: Så bærekraft for deg er at du lager noe som nok mennesker vil ha slik at du klarer å overleve?
Elisabeth – smykkedesigner og gullsmed: Ja, enkelt og kort fortalt.
Programleder: Ida, hva tenker du når jeg sier bærekraftig?
Ida – smed og sveiser: Jeg synes Elisabeth hadde en utrolig god forklaring på det. Jeg driver med et ordentlig grovt og møkkete arbeid, der vi bruker gass og metall som kommer fra Tyskland, og kjemikalier for å rense olje av jernet. Det har vi riktignok klart å bytte ut med noe som ikke er skadelig for oss arbeidere. Jeg vil tro det gjelder å finne den balansen som Elisabeth snakker om; en balanse mellom det å holde liv i håndverket sitt, men kanskje ikke vokse seg for stor med eksport rundt omkring – da blir det noe annet.
Programleder: At noe er bærekraftig, handler vel også om at man lager noe som holder en stund? Hva tenker du når du lager et bord, Thomas? Hvor lenge skal bordet vare?
Thomas – tømrer og møbelsnekker: For alltid, eller i alle fall lenge etter at jeg er borte. Det burde det klare, så lenge det blir godt tatt vare på, selvfølgelig. Og tar du vare på tinga dine, så varer de jo lenge, uansett om det er mobiltelefonen din, eller om det er sykkelen eller et møbel.
Elisabeth – smykkedesigner og gullsmed: Jeg tror at folk forventer at det skal holde når det er et håndverk som man betaler litt for. Som håndverker legger man også prestisje i å gjøre noe ordentlig – til forskjell fra kjøp-og-kast-produkter. Thomas, når du forteller om noe så nydelig som å finne det perfekte treet, får jeg helt gåsehud. Wow, så fantastisk at det finnes mennesker som vil vente på det rette treet og bruke et helt tre som har vokst i to–tre–fire hundre år! Det er klart at man spiser med respekt ved det bordet etterpå. Og så er det så stødig at det sikkert lever i mange generasjoner. Det er en del av selve håndverket at folk forventer at det skal holde, men det er forskjeller mellom produkter og hva man lager.
Programleder: Hva tenker dere om kortreist når det gjelder bærekraft?
Elisabeth – smykkedesigner og gullsmed: Der skårer vi hundre prosent, eller?
Ida – smed og sveiser: Jeg vil vel si at vi skårer ganske høyt der, ja.
Thomas – tømrer og møbelsnekker: Det er veldig viktig for meg, i hvert fall. Jeg bruker kun norske materialer, og de kommer stort sett fra Østlandet.
Programleder: Hvorfor er det viktig for deg?
Thomas – tømrer og møbelsnekker: For det første synes jeg det er litt kult å ha produsert og laga et møbel som jeg vet er norsk. Jeg vil dessuten unngå masse transport, ikke bare på grunn av kostnadene, men det krever for eksempel ganske mye diesel å frakte trestykket fra Tyskland til Norge. Jeg synes lokalt næringsliv må støttes.
Programleder: Ja, var det ikke derfor du valgte å samarbeide med Ida?
Thomas – tømrer og møbelsnekker: Jo, selvfølgelig. Før jeg traff Ida, brukte jeg flere som holder til utenfor Oslo, men jeg vil heller støtte en som er her, nær meg sjøl.
Programleder: Hva tenker du om kortreist, Ida? Hvorfor bør folk kjøpe et rekkverk eller noe annet som er laget av deg?
Ida – smed og sveiser: Det handler også om noe så enkelt som å skape et byliv og holde kulturen innenfor byen. Hvis alt skal bestilles fra Tyskland, Polen og Kina, så mister vi hele kulturen. Jeg bor på Grünerløkka, og søndager er en hellig dag for kjæresten min og meg fordi vi går tur rundt hele Torshov og Grünerløkka. Hvis alle skal begynne å handle fra Polen og så videre, så mister vi hele den koselige kulturen som vi har i Oslo. Oslo er en gammel arbeiderklasseby. Jeg kommer egentlig fra Stockholm, hvor alt er fint og flott, det er marmor overalt og gullbelagte rekkverk. Men når du går i Oslo, så er det råtne treverk, det er smijern som er belagt med bly som ruster – det er en god gammel arbeiderklasse- og håndverksby.
Programleder: Vi har ikke vært så rike, så det har ikke vært så pent ...
Ida – smed og sveiser: Nei, vi har ikke det – og det synes på godt og vondt. Men jeg synes jo det er enda finere.
Elisabeth – smykkedesigner og gullsmed: Porten til Vigelandsparken er jo noe vi kan skryte av.
Ida – smed og sveiser: Jeg skammer meg når jeg ser den, for det er et smedhåndverk på et så ekstremt høyt nivå! Det er ikke bare toppklasse i Norge, det er blant det beste av smedhåndverk i verden.
Programleder: Hvordan kan vi se det?
Ida – smed og sveiser: I portverkene ser du blant annet drager som er smidd. Jeg har til og med hatt med meg en ordentlig godt utdanna og dyktig smed, og vi sto der og klødde oss i huet og skjønte ikke hvordan det er laget. Så vi har allerede tapt masse viktig kulturarv. Jeg tenker at vi dessverre har nedprioritert håndverk de siste tiårene. Vi har istedenfor kjøpt masse fra utlandet. Og nå som disse yrkene dukker opp igjen, skjønner vi nesten ikke hvordan de klarte å lage sånne ting.
Elisabeth – smykkedesigner og gullsmed: Det er et viktig poeng det du sier, at man prøver å hente tilbake ekspertisen.
Programleder: Hva vil dere si til fremtidens gullsmed, smed og møbelsnekker når det gjelder utvikling, trender og bærekraft?
Elisabeth – smykkedesigner og gullsmed: Jeg vil først si at det er viktig å respektere sitt eget arbeid. Jeg har jo sett mange nyutdannede som ikke tar så mye betalt for arbeidet fordi materialene koster så mye. De selger seg for billig. Det ødelegger respekten, og det ødelegger for andre, så det er et første viktig poeng: Ta deg betalt for arbeidet ditt! Du er like mye verdt som når en tannlege krever 1000 kroner bare ved at du åpner munnen. Det er kjempeviktig for at det skal være bærekraftig.
Thomas – tømrer og møbelsnekker: Mitt motto er: Ikke gi deg før du er hundre prosent fornøyd sjøl. Det er lett å kutte svinger; man skal forte seg og tenker det er bra nok, men hvis du har den innstillinga, så tror jeg ikke du kommer langt. Gjør det så godt du bare kan selv, for når du gjør det så godt du kan hver gang, blir du automatisk bedre på det du gjør. Jeg føler i alle fall at jeg har blitt det.
Programleder: Og dess finere det blir, dess lenger vil møbelet leve?
Thomas – tømrer og møbelsnekker: Selvfølgelig, og da blir det bedre tatt vare på også – og jeg kan ta en bedre pris.
Programleder: Ida, hva vil du si til morgendagens sveisere og smeder?
Ida – smed og sveiser: For det første: Bruk åndedrettsvern! Ellers er det det samme som de andre sier om å prise seg. Det er dyrt å drive verksted, det er ekstremt dyre maskiner og dyr husleie i Oslo. Legg inn de siste ekstra kaloriene for å gjøre den siste finishen, så det kanskje blir bedre enn andre ville gjort det. Det er de 110 prosentene som gjør at du faktisk lykkes. Det er også viktig å dokumentere alt og rett og slett være flink på Instagram. Det er faktisk kjempeviktig.
Elisabeth – smykkedesigner og gullsmed: Ja, det er ikke nok å være håndverker, du skal plutselig være god på sosiale medier også …
Programleder: Man må jo vise det frem, og da skjønner kundene kanskje hva dere er verdt?
Elisabeth – smykkedesigner og gullsmed: Det er viktig å lære litt om hvordan man driver sitt eget firma. Det skulle vært en del av utdannelsen.
Programleder: Takk for at dere kom!
Produsert av Både og for NDLA
Tradisjon og nyskaping
Berit Boman besøker en keramiker, en tekstilkunstner og en møbel- og produktdesigner med bakgrunn som møbelsnekker. I samtalene reflekterer de over verdien av tradisjonshåndverk og å videreutvikle fag...
Teakstavearšuvdna
Transkript – redigert av Lena Brittsdatter Johnsen
Deltakere:Berit Boman – ProgramlederAnne Udnes, keramiker – AUSverre Uhnger, møbelsnekker og -designer – SUAurora Passero, billedkunstner og vever – AP
Tradisjon og nyskaping
Programleder: Hei, jeg heter Berit Boman, og nå skal det handle om tradisjon kontra nyvinning innen design, håndverk og produktutvikling. Vi har håndverkstradisjoner som går tusenvis av år tilbake i tid, men det vil ikke si at de er utdaterte. Hvordan skal man som designer og håndverker tenke for både å ta vare på tradisjoner og samtidig tenke nytt?
AU: Hei, velkommen inn!
Programleder: Hun du hører her, er Anne Udnes. Hun lager blant annet serviser til noen av Oslos fineste restauranter.
Hvor lenge har du vært keramiker?
AU: Jeg har vært keramiker i over 30 år, kanskje 35 år. Jeg var på et par andre verksteder før jeg kom hit.
Programleder: Hva er det som gjør at du liker å jobbe med keramikk?
AU: Det vet jeg ikke helt. Jeg liker akkurat det å sitte og jobbe og få fullt fokus og glemme alt annet – sånn har jeg det fremdeles etter 30 år – og at materialet leire er så mangfoldig. Jeg har vært innom mange retninger i de 30, kanskje 40, årene jeg har holdt på.
Programleder: Ja, det er gøy. Hvilken retning er det nå som selger?
AU: De siste fem til ti årene har jeg jobbet mye for restaurantbransjen. Jeg er jo dreier, og det var det i en periode ikke så mange som var. Det var mer konseptuelle uttrykk, håndbygde installasjoner og sånt i mange år, egentlig. Så var det kanskje gourmetrestaurantene som var med på å skape den nye keramikktrenden, som handler om hånddreid dekketøy. Håndverket kom tilbake på en annen måte da. Jeg lager sjelden noe likt – som du ser rundt deg her, er det veldig mye forskjellig. Jeg jobber med ulike brenneteknikker. Jeg ser mye bakover i tid, for jeg synes det er veldig spennende at keramikken har fulgt oss i 10 000–20 000 år, bokstavelig talt, og spilt en viktig rolle for utviklingen av menneskeheten. Når det gjelder oppbevaring og tillaging av mat, var keramikken revolusjonerende. Før var det bare grillmat på bål. Så kunne vi begynne å koke, og så kunne man oppbevare mat på en bedre måte.
Programleder: Hva tar du med deg av håndverkstradisjoner når du lager keramikk nå?
AU: Det som peker mest bakover, er jo den brennegrop-teknikken som jeg liker å bruke på hytta. Da brenner jeg ting på bål, i en brennegrop, slik de gjorde for 10 000–20 000 år siden.
Programleder: Da lager du altså et hull og putter masse ved nedi, sånn som man kan gjøre når man steker kjøtt?
AU: Det er mye bra med brennegrop, det er mange ord for det. Jeg prøver å utvikle teknikken litt og tilsette en del organisk materiale: tørket tang, en sekk med hundemat. Alt mulig kan jeg finne på å putte oppi der.
Programleder: Inne i keramikken?
AU: Nei, i brennegropa, sånn at avgasser og mineraler og damp – jeg er ikke helt sikker på hva som skjer, egentlig ... Men det setter ganske mye preg på de tingene som står her, og ikke noe av det er glasur eller tilført, det har bare kommet fra brannen og jorda, fra tangen og fra kobbergjenstander, jerngjenstander, malmholdig jord og myrjord, som har jern i seg. Alt det der er veldig spennende. Så det er vel det som peker mest bakover.
Håndverket er jo like aktuelt i dag, det har fått en ny renessanse i alle materialer. Man videreutvikler det, men keramikk blir jo brukt veldig mye i dag til ting man ikke tenker på at det brukes til: alt fra sikringer til proteser og andre nyttegjenstander, og til kunst.
Programleder: Hvordan merker du det på salget at slikt som dette begynner å bli populært?
AU: Jeg har vel aldri før på disse 30–40 årene oppdaget en sånn interesse for keramikk som nå. Det var litt av det på 70-tallet når veving, keramikk og urtete var ganske kult. Så har det vært nesten direkte ukult en periode, å være «keramikerkjerring» var ikke så stas. Nå føler at jeg får veldig mye «cred» for å være en fagperson, og unge folk er veldig interessert. Man lager jo ting som varer, det kan vare i 10 000 år hvis du ikke knuser det. Men jeg ser at mange fornyer både form, overflate, glasurer og brenneteknikker.
Programleder: Hvor går grensen mellom nyvinning og tradisjon?
AU: Den tror jeg er ganske diffus. Jeg synes at keramikk, antagelig fordi det peker bakover i tid og inneholder så mye, gir mye til et rom. Hvis du plasserer noen urner eller håndlagde ting i en restaurant som har et litt stramt lokale, med stål og betong og et litt «kaldt» uttrykk, gir det rommet veldig mye. Det forandrer veldig mye av atmosfæren i rommet.
Programleder: Er det mulig for meg å si at nyvinningen ligger i å sette det sammen med andre mer moderne ting, og la tradisjon være tradisjon?
AU: Det tror jeg er helt riktig. Den kontrasten det gir, tar med seg noe fra fortiden vår og plasserer det inn i et moderne nåtidsmiljø. Nå er godt håndverk og gamle dekorteknikker kommet tilbake igjen. Noen former for klassiske bakeboller er for eksempel blitt veldig moderne nå, og da må man kunne faget på en annen måte.
Programleder: Hvor ligger din stolthet, når du tenker på at du er keramiker?
AU: Den ligger i at jeg holder et gammelt håndverk i hevd, absolutt.
Programleder: Men hvordan er det med møbeldesignere, og dem som jobber med tre eller glass? Hvor mye tenker de på norske tretradisjoner eller glasstradisjoner kontra nyvinning? Sverre Unger er utdannet møbelsnekker og møbel- og produktdesigner, og han har jobbet med de store produktutviklerne. Jeg tar en tur opp på kontoret til Sverre og ser hva han driver med.
SU: Du, jeg driver med alt mulig rart, egentlig. Nå jobber jeg med en ny stol.
Programleder: Hva er du utdannet som?
SU: Jeg begynte som møbelsnekker, så jeg har gått yrkesfag på videregående. I tillegg har jeg svennebrev som møbelsnekker, og på toppen av det er jeg utdannet møbeldesigner.
Programleder: Hva er materialene du formgir og bygger i?
SU: Jeg jobber veldig mye i tre, siden jeg kommer fra en bakgrunn som møbelsnekker. Men jeg har jobbet i glass også – ikke så mye keramikk – men jeg har jobbet mye i metaller og i tillegg polstret møbler med tekstiler.
Programleder: Hva tenker du hvis jeg sier håndverkstradisjoner kontra nyvinning?
SU: Det synes jeg er spennende. Det å jobbe i brytningspunktet mellom to felt eller to retninger, som arv og nyskaping, det synes jeg er kjempespennende, kanskje fordi jeg selv er utdannet håndverker og designer. Så gjelder det å klare å skape magien der – spille på det vi har som er arv eller tradisjon, men tilføre noe nytt.
Programleder: Kan du gi et eksempel?
SU: Ja, nå nylig tegnet Thomas, som jeg jobber sammen med, og jeg noen boller eller «oppbevaringselementer» til en utstilling som ble vist på DogA. Der var vi veldig inspirert av et trau. Trau har en lang historie i Norge, og de har en viss form som alle kjenner igjen. Så der har vi prøvd å beholde deler av funksjonen, altså det at du oppbevarer noe i det, men gi det en ny form og en tolkning.
Programleder: Hva må man tenke på nå, som du kanskje ikke i så stor grad måtte tenke på da du utdannet deg til møbelsnekker?
SU: Som designer har man et ansvar, og det er blitt enda tydeligere de siste årene med tanke på miljø og bærekraft. Det er ekstremt viktig, for man er med og påvirker folk. Jeg tegner jo noen ting som lages i store antall, og da bør de i hvert fall vare lenge og ha god kvalitet. Så det er ekstremt viktig, og det synes jeg det er veldig fint å se at også designbransjen tar større og større ansvar for. Jeg tenker også at det er veldig viktig å ta vare på ting. Jeg arbeidet en del med restaurering da jeg jobbet som møbelsnekker. Det beste du kan gjøre, er jo å skape noe som varer, og hvis det allerede er skapt noe som varer, må det også tas vare på.
Programleder: Nå ser jeg på en prototype. Hva må du tenke på for å kunne vite at den stolen du lager, skal vare lenge?
SU: Da handler det om at vi må jobbe med fabrikker og merkevarer og produsenter som har god kvalitet, og det at ting ikke går i stykker under bruk, er kjempeviktig. Vi diskuterer mye bærekraftig estetikk.
Programleder: Hva mener man med det?
SU: Hvis ting er for dagsaktuelt, hvis du er for ekspressiv eller for «trendy», går de fort ut på dato. Det er avhengig av hva man gjør. I andre bransjer er det kanskje mer akseptabelt, men jeg synes at når det gjelder møbler som i utgangspunktet kan vare i en generasjon eller flere, bør noen kunne like dem om 10 år også – eller om 30.
Programleder: Du har laget glass for Magnor Glassverk. Hvordan var det da å tenke nyvinning kontra tradisjon?
SU: Det var et kjempespennende prosjekt, for jeg hadde aldri jobbet i glass før. Så da var jeg veldig avhengig av dem som jobber der og står og blåser glass, og av å snakke med dem om hvordan det fungerer. De hjalp meg veldig mye. Nyvinningen der var at vi lagde en serie ølglass og akevittglass, og da samarbeidet jeg med eksperter på smak fra Arcus, fra Vinmonopolet og fra bryggerier. Så den nyvinningen vi gjorde der, var ikke selve glasset eller blåsingen, men at vi 3D-printet modeller som vi smakte fra. Det gjorde at vi fant den optimale formen – mener vi, da – for de forskjellige øltypene som skulle oppi glassene. Så da bruker du ny teknologi på formutviklingen, men de blåser glasset på akkurat samme måte som de gjorde for hundre år siden eller mer. Andre ganger kan du ha en nyvinning på materialfront eller produksjonsmetoder, mens det andre ganger igjen kan være bare hvordan du skaper produktet, eller hva det skal brukes til, som er nyvinningen. Det er mange veier dit.
Programleder: Finnes det noen sånne «tradisjonstro» man tråkker på tærne underveis, for eksempel innenfor arbeid med treverk?
SU: Du har jo noen. Sånn tror jeg det er i mange fag, at du har visse måter å gjøre ting på. Det er noe som er bra fordi det gjør at materialet fungerer optimalt, og så har du noe som gjelder estetikk, som for eksempel sammenføyninger i tre. Da er det visse regler for hvordan tappene skal se ut hvis de er synlige, og for hva som er fint gjort og riktig. Som designer kan du nok provosere litt ved å overdrive dette eller gjøre det på en annen måte. Du kan tråkke på noens tær der, ja – det kan du.
Programleder: Hva tenker du om det?
SU: Jeg synes det er litt gøy, da. Jeg har jo med meg litt bagasje der, siden jeg kan en del av det håndverket fra før. Du blir aldri utlært, men du har det med deg. Jeg synes jo det er gøy når folk hopper rett inn i et nytt fag og bryner seg på det, men man må jo samtidig ha respekt – man må kunne lytte til dem som kan det, og ta til seg råd. Men forhåpentligvis er det der nyskapingen kan komme, fra folk som ikke er for bundet av «sånn skal det være, det mønstret må se sånn ut». Når noen kommer og spør hvorfor eller tegner noe helt annet, en annen variant, kommer det noe nytt som blir en ny tradisjon om 50 år eller 100 år.
Programleder: Til slutt skal jeg snakke med vever og billedkunstner Aurora Passero. Hun er utdannet tekstilarbeider, har solgt og stilt ut kunstverkene sine rundt omkring i verden og vunnet høstutstillingsprisen. Aurora vever med nylontråd – med plast, altså – og har tatt veving inn i kunsten.
Aurora, hei.
AP: Hei.
Programleder: Når visste du at du ville lage kunst av tekstilhåndverk?
AP: Jeg vet ikke om jeg fikk en sånn klar eureka-følelse, jeg kan ikke datere det, men jeg har alltid vært opptatt av tekstil som materiale. Moren min er kostymedesigner, så det har hatt stor påvirkning på meg siden jeg var liten. Huset hvor jeg vokste opp, var alltid fullt av forskjellige tekstiler og materialer, bøker og motemagasiner.
Programleder: Ja, nå ser jeg en vev, og jeg ser vev... eh ...?
AP: En liten vev, ja, og vevearbeid, og noe tråd.
Programleder: Vevearbeid heter det, ja, men hvorfor bruker du vev som en av teknikkene i kunsten din?
AP: Det var litt tilfeldig. Jeg begynte med tekstil og holdt lenge på med forskjellige materialer. Jeg er veldig opptatt av installasjoner, av å bruke farge. Jeg startet tidlig med å jobbe med akrylmaling, gips og nylontau, husker jeg – jeg lagde sånne maleriske installasjoner direkte i rommet. Vi hadde kurs på skolen, så jeg hadde vevkurs og innfargingskurs ganske tidlig, og vi lærte mye om forskjellige tekstilmaterialer: bomull, silke og så videre. Men jeg var nok på søken etter å kunne kombinere dette, å kunne jobbe med både malerier og skulptur.
Så ble jeg mot slutten av andreåret på masterstudiet spurt om å gjøre et større arbeid inne på skolen. Da hadde jeg lenge jobbet med bare nylon, men da som tau, som jeg holdt på med på forskjellige måter. Jeg visste at nylon var veldig lett å farge, så jeg flettet det og satte det sammen. Så var det en lærer som anbefalte meg å prøve å veve det, for da skulle jeg gjøre et stort arbeid som besto av veldig mange tråder, og vev er en fin måte å kontrollere tråder på. Dermed begynte jeg å veve, og da hadde jeg ikke hatt kurs siden første klasse. Så jeg husker den prosessen som helt forferdelig (ler). Jeg måtte egentlig lære alt på nytt. Det arbeidet vant jeg senere høstutstillingsprisen for, faktisk. Men det var sju meter langt og fem meter bredt – det var svært. Jeg kastet meg vel mer eller mindre ut i det.
Programleder: Hva tror du andre som jobber som vevere, sier om din veving?
AP: Jeg vet ikke, jeg føler jeg har fått veldig mye oppbakking fra de mer etablerte tekstilkunstnerne. Jeg føler egentlig bare veldig mye støtte og glede over at noen fortsetter å insistere på tekstil, eller jobbe med det.
Programleder: Du jobber med nylon, som jo er en slags plast. Fortell litt mer om hvorfor du gjør det.
AP: Ja, det er helt bevisst. Jeg liker at nylon er et billig materiale – et overfladisk materiale, liker jeg å si. Du finner det i industrien, det blir brukt i presenninger. Det har ikke samme verdi som for eksempel silke, som er mye mer kostbart. For meg har det vært viktig at det ikke blir for pent, hvis du skjønner – for vakkert.
Programleder: At materialet i seg selv er dyrt nok?
AP: Ja, det handler om hva som skjer når jeg tar det billige materialet og, hva skal man si, forvandler det.
Programleder: Lager det til noe med verdi?
AP: Ja, det har en verdi i seg selv – det møtet blir interessant, og det samme gjelder hva plasten symboliserer. Man kan nok kalle det et vulgært materiale. Jeg liker det jo, også sett i forhold til håndverket, som har en kulturell tyngde. Når man jobber med vev, som også er et gammelt håndverk, er det deilig å ta inn noe som rett og slett er mer glorete. For meg er det også med på å dytte det hele videre, på en eller annen måte.
Programleder: Gjøre det moderne?
AP: Ja.
Programleder: Det er nydelig, det skinner og er hvitaktig, nesten som sølv.
AP: Absolutt, det har en metallisk effekt. Og den vi ser på nå, er nærmest en liten hvit skisse. Den har jeg ikke farget ennå, så dette er på en måte råmaterialet. Som du ser her, har jeg vevd i forskjellig tykkelse, altså brukt forskjellig tykkelse på tråden, men alt er det som heter lerretsbinding. Det er helt «basic» over-under-veving, sånn som man lærer i barnehagen, men som jeg da vever på en toskaftsvev, med en tradisjonell vevstol. Flatvev heter det da. Det som er med nylon, er at jeg farger det etterpå, og det suger til seg fargen veldig lett. Så det er et utrolig takknemlig materiale å jobbe med. Lyset spiller også en veldig stor rolle, det blir nesten forførende.
Programleder: Hvordan skal unge håndverkere eller tekstilkunstnere tenke for å ta vare på tradisjoner, men likevel gjøre noe nytt, synes du?
AP: Det aller viktigste er vel å følge hjertet, kan man si det? Man skal respektere håndverket, man skal respektere historien, både norsk og egen lokal kulturhistorie. Det tenker jeg gjelder for alt. Man skal vite hva man kommer fra, og ha en interesse for det, men så skal man også dra det videre. Det er det jeg prøver på, hele tiden å dytte ting videre – ikke kalkulert, sånn «hva har aldri blitt gjort før», men for min egen del – å utfordre meg selv og arbeidet, sånn at det hele tiden utvikler seg.
Programleder: Til noe som passer vår tid?
AP: Ja, du må også være oppmerksom på samtiden din. Det er veldig viktig, og jeg merker det selv. Man skal stå med en fot i fortiden og en fot fram.
Programleder: Da har du hørt tre som jobber med tradisjonshåndverk, men som har tenkt nyskaping i tillegg til å ta vare på det de mener er viktig. Da gjenstår det for deg å tenke over hva du tenker er viktig. Det er tydelig at tradisjonene lever i beste velgående, og kan man faget sitt, er det mange muligheter, også for dem som vil tenke nytt.
Kundeveiledning
Kundens ønsker og behov er som regel utgangspunktet for å utvikle et produkt eller en tjeneste. Hvordan kan vi være profesjonelle når vi skal se kundens behov og bruke fagkunnskap til å veilede kunden...
Teakstavearšuvdna
Deltakere: Berit Boman, programleder; Halvor Bakke, interiørdesigner; Agnes Gulbrandsen, frisør og stylist; Anne Ødemark, blomsterdekoratør
Kundebehandling på en god og profesjonell måte
Programleder: Hei, jeg heter Berit Boman. Frisører, interiørkonsulenter og blomsterdekoratører jobber alle på bestilling og får oppdrag fra kunder. Hvordan møter de kundene og veileder dem? Finnes det noen felles utfordringer på tvers av ulike kreative yrker? De har alle til felles at de lever av at kunden skal få det den trenger, ønsker og drømmer om – selv når kunden ikke helt vet hva det er.
Programleder: Jeg har blant annet med meg Halvor Bakke. Du er interiørdesigner og er kjent som programleder for blant annet TV-programmet «Eventyrlig oppussing», hvor dere virkelig bør forstå kundens drømmer. I tillegg designer du dine egne produkter. Du vet med andre ord hva det vil si å skulle forstå kundens behov hele tiden, enten du skal skape det de vil kjøpe, eller møter dem på messer, i butikker eller på TV. Hvordan liker du å møte kundene dine?
Halvor – interiørdesigner: Det spørs litt om det er en kunde som skal kjøpe noe av det jeg har designet, eller om det er kunde i en oppussingssituasjon, for det er to vidt forskjellige ting. Hvis det er snakk om en oppussing, så er det viktig å finne ut hvem kunden er, hva de opptatt av, hvordan de bor, og hvordan de lever. Veldig mange vet jo sjelden hva de liker, men de er ofte veldig tydelig på hva de ikke liker. Det er en fin måte å starte på. Vi lager en liste over hva de ikke liker, og da må vi sitte i en intervjusituasjon:
– Hvilken farge vil du ha på sofaen?– Jeg veit ikke.– Vil du ha en rød?– Nei, nei!– Vil du ha blå?– Nei, jeg vil ikke ha blå!– Nei, fint da vet vi det.
Og sånn fortsetter vi. Jeg er nesten som en psykolog fordi jeg skal inn under huden på kundene og finne ut hva som er det essensielle for dem. Interiør er jo veldig visuelt, så man bør sitte sammen og ta på tekstiler, se på fargekoder og dra fram ulike stilgrupper for å nærme seg noe som kan fungere. Sånn liker jeg å jobbe.
Programleder: Ja, og hvis du møter dem direkte på messer eller i butikker – hva er forskjellen da?
Halvor – interiørdesigner: Jeg designer både møbler, interiør, sengetøy, såper, duftlys, glass og alt det der, så det er litt avhengig av hvem kunden er, og hvordan de liker hjemmet sitt. Er du for eksempel opptatt av at sofaen skal være god å sitte i, eller skal den være god å ligge i? Er du opptatt av at det skal være et stort, raust vinglass, eller skal det være enklere for hverdagsvin? Det er alltid en god samtale som er viktig, for å prøve å komme litt under huden på kunden som skal kjøpe produktene. Ikke minst er det viktig å være lydhør. Er det noe de savner, er det noe de kunne ønske seg at jeg designet? Jeg er «på alerten» for å kunne lage produkter som passer, og som folk vil ha.
Programleder: Jeg har også med meg Agnes Gulbrandsen, som driver flere frisørsalonger i Oslo. I tillegg styler og sminker du mange kjente personer når de skal på TV eller skal se ekstra proffe og pene ut. Hva tenker du om det Halvor sier – kjenner du deg igjen?
Agnes – frisør og stylist: Jeg kjenner meg igjen i alt. Hos oss kaller vi det første møtet med en kunde for en konsultasjon. Da er vi nødt til å gå i dybden for å bli kjent med kunden – hvem de er, og hvilke behov og ønsker de har.
Programleder: Hva spør du om da?
Agnes – frisør og stylist: Jeg bruker ca. et kvarter på konsultasjonen, men noen ganger tar det lengre tid, og andre ganger kortere, det kommer an på kommunikasjonen. Hvis du er god til å kommunisere, går det gjerne raskere å finne frem til kundens behov. Vi bruker gjerne visuell støtte, som bilder. Noen tar frem fargekartene, men det gjør vi ikke så ofte lenger.
Programleder: De kan komme og si at de vil ha det sånn som den og den, men så har de for eksempel en helt annen hodeform. Hvordan kan du være sikker på at du vet hva kunden vil ha?
Agnes – frisør og stylist: Det handler om tillit og det å bli kjent. Hvis du kommer til meg med et ønske om sort hår, men går ut med blondt hår, så kommer du ikke til å være fornøyd. Men over tid, etter som du blir kjent med meg og smaken min, og jeg blir kjent med deg og din identitet, så kommer vi frem til gode løsninger.
Programleder: Så det du sier, er at man ikke går til en frisør én gang?
Agnes – frisør og stylist: Nei ...
Programleder: Hva er det viktigste for en frisør i møte med en kunde?
Agnes – frisør og stylist: Det er å bli kjent og bygge tillit.
Programleder: Sånn at de blir en fast kunde?
Agnes – frisør og stylist: Ja.
Programleder: Én ting er hva kunden vil ha før den kommer. En annen ting er hva kunden vil ha etterpå. Er kunden enig med seg selv?
Agnes – frisør og stylist: Ja, kunden er som regel det. Stort sett har vi 99,9 prosent fornøyde kunder. Men noen ganger har man ikke det, og det er veldig ubehagelig og veldig vanskelig å stå i. Da må man komme frem til en løsning.
Programleder: Hva sier du til det, Halvor? Den ene prosenten hvor du bommer?
Halvor – interiørdesigner: Det er jo alltid trist fordi kunden har en forventning, og jeg som designer har jo også en forventning om at jeg kanskje har truffet eller funnet de elementene som kunden er interessert i. Da må man bare kaste seg rundt og se om man kan løse det på en annen måte. Det kan jo hende at det bare er små detaljer som skal endres. Det kan for eksempel være en fargenyanse. Det er ingen katastrofe og står ikke om livet. Det handler ofte om at det er vanskelig å ta store endringer innover seg med en gang. Så man må puste med magen, leve i det noen uker, og se og tenke hvordan lyset og fargene endrer seg. Farger endrer seg avhengig av årstid også. Det er ikke hjernekirurgi å male, og det er bare å male om igjen. Kunder tar jo gjerne kontakt med frisører eller designere fordi de liker et uttrykk de har sett hos andre. Er du for eksempel interessert i retrostilen, så hadde du ikke ringt meg, for ingen har noen gang sett det uttrykket i mine kanaler. Liker du derimot det klassiske, tidløse og litt mørkere uttrykket, kontakter du kanskje meg, for det kjennetegner det jeg gjør. Da er det lettere å treffe 100 prosent.
Programleder: Jeg har en siste person her også. Anne Ødemark, du er blomsterdekoratør og jobber hos Blomsterpikene på Løren i Oslo. Hva tenker du er den viktigste egenskapen man bør ha, når en møter kunder i en blomsterforretning?
Anne – blomsterdekoratør: Det å kunne lytte til folk og høre etter hvilke ønsker de har. Møtene kan være veldig ulike og avhenger av hva kunden skal ha blomster til. Skal de ha blomster til en begravelse eller til et bryllup – det er to svært ulike situasjoner. Og så har vi de som bare kommer kjapt innom noen få minutter, og som skal blomster til bestemor. Det er en ganske stor forskjell på å lage produkter til en full seremoni som skal gjenspeile et langt liv, og å lage noe utrolig vakkert som folk gjerne har sett på Instagram eller Pinterest. Det er gjerne bilder der fargene har blitt endret, så produktene finnes kanskje ikke i virkeligheten. Du må høre på folk, og de fleste har i hvert fall meninger om hva de ikke vil ha.
Programleder: Hvordan kan et møte med en kunde være, Anne?
Anne – blomsterdekoratør: La oss ta bryllup ...
Programleder: Ja, og da er det nervøse bruder ...?
Anne – blomsterdekoratør: Ja, eller stressede bruder, og så har de gjerne med seg mor.
Halvor – interiørdesigner: Eller svigermor som skal gjennomføre sitt drømmebryllup! Er det ikke sånn?
Anne – blomsterdekoratør: Jo, veldig ofte. Og da er det ikke nødvendigvis brudens tanker som får første prioritet, så da må vi prøve å finne ut hva bruden vil ha – og ikke svigermor. Vi ser på bilder, og da kommer det kanskje frem at de skal ha bryllupet i en gammel tømmerhytte, eller at de vil ha noe som ser ut som det er tatt rett ut fra Hollywood. Det de vil ha, vil kanskje se rart ut på bilder, så da må vi gjøre noen endringer. En del har ønsker om farger og kanskje store kontraster som ofte ser veldig trist ut på bilder. Da må vi prøve å moderere det litt. Vi trenger ikke nødvendigvis å være enig i kundens fargevalg, men vi må jobbe ut fra det fargevalget de har lagt til grunn. Vi prøver altså å lage et produkt som de som skal feire den store dagen, er fornøyd med.
Programleder: Vi skal gå videre til begravelse etterpå. Agnes, når du får en nervøs brud inn, hva gjør du da?
Agnes – frisør og stylist: Da må jeg prøve å ikke bli nervøs selv, for det smitter jo gjerne. Man må være profesjonell, og det lærer man over tid. Når man er ny i et nytt fag, tror jeg det er veldig viktig at man forstår at det tar lang tid å få erfaring. I møte med bruden handler det også om å bli kjent. Vi ser på bilder og snakker sammen om ønsker, behov og identitet. Det beste er jo å ha en relasjon til bruden fra før av, slik at man kjenner stilen og smaken hennes. Vi har jo som regel det, for det er ikke så ofte det kommer en brud som aldri har besøkt oss tidligere. Jeg tror det var mer vanlig før. Det er så viktig at detaljene er på plass, så man tør ikke å ta sjansen på det.
Programleder: Har du noensinne hatt noen inne som har blomsterdekorasjonen klar, og så vil de at håret skal passe til?
Agnes – frisør og stylist: Ja, og det spør vi gjerne om. Det er viktig for meg å vite hvilken kjole du skal ha, og hvordan bryllupet skal være med tanke på farger og blomster. Blomster er veldig viktig! Vi har veldig ofte med blomstene fra dekoratøren inn i salongen, så vi får som regel alltid se brudebuketten som dekoratøren har laget.
Programleder: Tilbake til deg, Anne – når du som blomsterdekoratør skal levere blomster til en begravelse, hva gjør du da?
Anne – blomsterdekoratør: Veldig ofte har vi snakket med begravelsesbyrået på forhånd, så vi har noe informasjon – gjerne om alderen på vedkommende. Det har ganske mye å si om det er en som har levd et langt liv, om det er en som har dødd brått, om dødsfallet skyldes sykdom, eller om det er en som var veldig ung. Det er veldig ulike måter å møte kundene på. Vi må lytte til hva de sier, og hva de formidler. Hvis den døde var en gammel dame som hadde en stor hage med masse pioner, vil de kanskje bruke pioner i dekorasjonene. Hvis pionsesongen over, kan de kanskje ta med noen pioner fra hagen som vi kan bruke. Vi tar hensyn til ønskene deres, og du må du møte folk med respekt i en sånn situasjon. Du vet aldri hvordan folk reagerer på sorg, og du kan ende opp med å få kjeft.
Programleder: Hva gjør du da?
Anne – blomsterdekoratør: Vanligvis kan vi gi vedkommende en klem. Og så må vi komme med trøstende ord og lovnader om at vi skal hjelpe dem med å lage en fin seremoni. Det gjør vi ved å lage et visuelt vakkert uttrykk som de kan bevare i minnet sitt, og som de gjerne har bilder av.
Agnes – frisør og stylist: Og noen ganger så ville man kanskje egentlig bedt kunden om å holde kjeft, men du kan jo ikke det. Du må være profesjonell hele veien, uansett om situasjonen er vanskelig, trist, sårbar eller morsom. Hvis du velger å være profesjonell, får du det også enklere i møte med kunden.
Halvor – interiørdesigner: Jeg tror det handler litt om å kunne veilede også. Vi er jo trygge i yrket vårt og profesjonen vår, mens kunden kommer til oss fordi de trenger hjelp til noe. Da er det viktig at vi også kan veilede og vise frem ting vi har gjort tidligere, og si ting som at «dette fungerte kjempegodt», «dette er en god kombinasjon», «dette fungerer i ulike settinger». Slik kan vi vise dem andre ting enn det de egentlig hadde tenkt på.
Programleder: Halvor, det finnes flere yrkesbetegnelser: Etter tre år på yrkesfaglig utdanningsprogram kan du bli interiørkonsulent, og studerer du videre, kan du bli interiørarkitekt. Men du er interiørdesigner – hva er forskjellen på deg og en interiørarkitekt?
Halvor – interiørdesigner: En interiørarkitekt har en mye lengre og mer teknisk utdannelse enn det jeg har. Jeg har mer med det overfladiske å gjøre enn det en arkitekt har. Jeg har jo ingen utdannelse, men det handler like mye om lidenskap for og kunnskap om å skape gode rom, hjem og hytter.
Programleder: Hvordan klarer vi å møte mennesker uten fordommer slik at vi kan gi dem best mulig kundebehandling?
Anne – blomsterdekoratør: Det hjelper å få veiledning fra kolleger, og man får erfaring med årene.
Halvor – interiørdesigner: Ja, man må ikke tro at man er ferdig utlært når man er ferdig på skolen. Jo mer praktisk arbeid og erfaring, jo bedre. For eksempel kan man være hos noen i prøvetiden eller jobbe frivillig i en butikk. Det tar tid å se, lytte og lære, men du verden så morsomt det er når man kommer fram til målet.
Agnes – frisør og stylist: Jeg tror at nøkkelen hos oss er at du må være glad i mennesker. Da vil du klare å behandle ulike identiteter og personligheter på den riktige måten.
Programleder: Hvor mye råd skal vi gi dem, og hvor mye skal vi finne ut av hva de selv vil ha?
Anne – blomsterdekoratør: Det er ikke alltid mulig å realisere kundens ideer, for eksempel fordi de har grandiose ideer og et veldig begrenset budsjett. Jeg synes derfor at vi må kunne gi dem realistiske råd slik at de ikke blir skuffet på grunn av for høye forventninger. Hvis du ikke kan møte dem helt på deres ønsker, må du fortelle dem hva de kan få istedenfor.
Programleder: Agnes, hvor mye er det dine råd, og hvor mye er det kundens ord?
Agnes – frisør og stylist: Til syvende og sist er det kunden som bestemmer. Det er kundens identitet, hår og utseende og så videre, men det blir som Halvor sa i sted. De som besøker Gevir, ønsker ikke kort og barbert og veldig sterke farger. Da vil de oppsøke andre salonger, som for eksempel Adam og Eva. Hos oss jobber vi mer klassisk.
Programleder: Halvor, hvor mye handler om dine råd, og hvor mye handler om å finne ut av hva kunden vil?
Halvor – interiørdesigner: De har jo tatt kontakt med meg fordi de ønsker min kunnskap. Jeg har ikke stått på døra og banket på: «Hallo, du trenger hjelp!». Man skal være ydmyk, men allikevel være tydelig. De kommer og har behov for hjelp, og det skal man også kunne være stolt av.
Agnes – frisør og stylist: Flere ganger når jeg har hatt kunder eller artister som har ønsket et uttrykk som jeg kjenner at jeg ikke er komfortabel med fordi jeg ikke er flink nok i de uttrykkene, så har jeg sendt dem videre. Det anser jeg også som veldig profesjonelt.
Anne – blomsterdekoratør: Det gjør jeg også.
Programleder: Tusen takk for at du var med interiørdesigner Halvor Bakke, frisørsalongeier Agnes Gulbrandsen og blomsterdekoratør Anne Ødemark.
Profesjonell yrkesutøver
En frisør, en blomsterdekoratør og en eksponeringsdesigner forteller om hvilke krav og forventninger som stilles til en profesjonell yrkesutøver. De reflekterer rundt egen praksis og diskuterer hvorda...
Teakstavearšuvdna
Deltakere:Berit Boman – programlederAgnes Gulbrandsen: Agnes – frisør og stylistAnne Ødemark: Anne – blomsterdekoratørTorhild Rustenberg: Torhild – eksponeringsdesigner
Hva skal til for å bli frisør, blomsterdekoratør og eksponeringsdesigner?
Programleder: Hei, jeg heter Berit Boman, og jeg har med meg tre dyktige mennesker som jobber med akkurat det dere kanskje vil bli. Jeg skal snakke med en frisør, en blomsterdekoratør og en eksponeringsdesigner om hva slags krav som stilles til dem som jobber innenfor disse faggruppene.
Programleder: Agnes Gulbrandsen, vi begynner med deg. Du er frisør og stylist og driver flere Gevir-salonger i Oslo. Dermed ansetter du ofte frisører. Hva er det første du ser etter hos dem du ansetter?
Agnes – frisør og stylist: Når det gjelder personlighet, må de være glad i mennesker og selvfølgelig i skjønnhet. Jeg ser også etter kreative, stødige, stabile og gode kolleger – det er viktig å være en god kollega.
Programleder: Anne Ødemark, du er blomsterdekoratør og jobber hos Blomsterpikene på Løren i Oslo. Dere leverer blomster til alt fra store arrangementer til daglige blomsterbehov og møter kundene i alle livsfaser – fra når de er lykkeligst, til når de har det vondest. Hvordan utnytter du den faglige kompetansen din, og hvordan lærer dere av hverandre?
Anne – blomsterdekoratør: For det første er vi som jobber med blomster, så heldige, for vi blir til tider så begeistret for varene vi får inn. Det kan være så vakkert at vi nesten ikke får puste! Du kan begynne å grine av fargen på anemonen, og da har du satt i gang en prosess som gjør at alle blir kjempeglade, og da kan vi lage noe fantastisk gøy. Vi jobber jo med ting som er veldig umiddelbare, og som ikke holder veldig lenge. Du får kjøpt et lite underverk du kan ha i maksimum en uke.
Programleder: Da er det litt annerledes for dere, Agnes – for en frisyre holder seg litt lenger?
Agnes – frisør og stylist: Ja, det gjør den. Du må selvfølgelig være veldig glad i skjønnhet. Og så sa jeg at man er nødt til å være utadvendt. Du må ikke være utadvendt for å være frisør, men du kan lære deg det som trengs for å være yrkesprofesjonell. Du kan altså lære deg å være utadvendt.
Programleder: Torhild Rustenberg, du jobber som kreativ leder i InHouse Group, som er Norges største leverandør av tepper på mål og tapeter. Du er utdannet eksponeringsdesigner. Du jobber ikke nødvendigvis helt som det, men du jobber med stylister og designere i jobben din som visuell kommunikator, ikke sant? Du forholder deg både til leverandører og kunder. Hva synes du er den viktigste kvalifikasjonen man bør ha for å jobbe som eksponeringsdesigner?
Torhild – eksponeringsdesigner: Man må være kreativ. Man må være flink til å ta og se på ting og ta det innover seg, for så å skape det på nytt på sin egen måte. Man trenger å følge med på trender og rett og slett være interessert i å se på fine ting.
Agnes – frisør og stylist: Det å ha god smak går igjen her ...
Torhild – eksponeringsdesigner: Ja, det er veldig viktig å ha god smak, og så kan jo smaken selvfølgelig diskuteres. Jeg tenker at det er viktig at man også forstår og kan ta høyde for kundens smak, og at man bruker fagkompetansen sin til å skape noe flott ut av den.
Programleder: Da du valgte å bli eksponeringsdesigner, hvilke av dine kvalifikasjoner tenkte du ville være den viktigste?
Torhild – eksponeringsdesigner: Det at man er opptatt av det som er estetisk og pent, er veldig viktig. Samtidig er det viktig av at man er "handy" og har en "stayer"-evne, for det er ganske tungt til tider. Man må kunne være en god prosjektleder, for du skal for eksempel hente inn mange ting som skal være på samme sted på en gang. Du må med andre ord kunne holde mange baller i lufta og ha evnen til å lande dem. Du må også ha evnen til å være i en kreativ prosess, som kan være ganske krevende til tider. Jeg tror at alle som har vært i store kreative prosesser, kjenner til at det kan holde deg våken om natta. Du må finne en trygghet i deg selv slik at du kan stå for meningene dine med en god magefølelse.
Programleder: Du sier det er viktig med egne meninger, men hvor mye er det du skal kreere for kunden?
Torhild – eksponeringsdesigner: Kunden kommer selvfølgelig alltid først. Jeg tenker at du bør prøve å finne din egen signatur og din egen stil på ting. Videre må du lytte til kunden og se objektivt på saken. Og så kan du prøve å gjøre det beste ut av det med de evnene og den smaken som du selv har. Men du må sette deg selv til side og sette kunden først.
Programleder: Når skjønte du at du hadde lyst til å jobbe med eksponeringsdesign?
Torhild – eksponeringsdesigner: Det fant jeg ut etter at jeg hadde jobbet som ekstrahjelp i butikk en periode. Da så jeg hvor fort det gikk an å gjøre små visuelle endringer ...
Programleder: Det var mens du studerte juss?
Torhild – eksponeringsdesigner: Ja, jeg var først ekstrahjelp, og så hoppet jeg faktisk av juss-studiene og begynte å jobbe heltid i butikk. Jeg syntes at det var veldig gøy, både det å kunne jobbe praktisk og det å se hvordan små endringer gjorde store utslag i salget. Når man jobber med eksponeringsdesign, er det salg som er det grunnleggende for det man gjør. Så man må rett og slett like å selge varer.
Programleder: Agnes, hvor gammel var du da du fant ut at du skulle bli frisør?
Agnes – frisør og stylist: Fem år, sier mamma at jeg var. Da sminket jeg alle som var på min alder eller yngre. Så fort de kom inn døren, var det hår og makeup og motevisninger.
Programleder: Og hvor gikk det derfra?
Agnes – frisør og stylist: Jeg fikk lov av mamma til å utvikle meg kreativt, så jeg fikk hoppe i hennes klær og toalettmappe. Jeg så ut som et uvær helt fram til jeg var 25! Jeg har barbert av meg håret tre ganger, og jeg har hatt "dreads" og blått og svart hår. Det har bare vært hår og makeup for meg hele veien.
Programleder: Anne, hvor gammel var du da du fant ut at du skal bli blomsterdekoratør?
Anne – blomsterdekoratør: Jeg var fire år da jeg kom hjem til mamma og pappa og sa at jeg skulle jobbe med blomster når jeg ble stor. Underveis har jeg tenkt at jeg skulle bli flytekniker, men jeg hadde flyskrekk, så det var jo helt idiotisk. Det ble blomsterdekoratør. Jeg var den eneste ungen i gata som fikk lov til å plukke blomstene i hagen, for jeg tok faktisk ikke bare toppene på blomstene, jeg tok stilken også. En dag kom jeg hjem til mamma med en kjempefin bukett med masse hvite blomster. Det året fikk vi ingen jordbær ... Jeg hadde plukket alle jordbærblomstene! Jeg hadde hørt at voksne av til å kunne gråte når de var glade, men mamma gråt ikke av glede ... Sånne feil kan man gjøre når man er fire år.
Programleder: Du har jobbet som blomsterdekoratør siden 1997?
Anne – blomsterdekoratør: Ja, jeg tok fagbrevet i 1997.
Programleder: Hva er den viktigste kunnskapen du bruker når du lager fine dekorasjoner?
Anne – blomsterdekoratør: Den viktigste kunnskapen er at jeg sitter på erfaring som gjør at det sjelden kommer et prosjekt som jeg ikke kan løse. Hvis man jobber i en bedrift med flere ansatte og opplever å stå dønn fast, har man heldigvis andre man kan lene seg på. I tillegg til kunnskap er lidenskap for faget viktig, sånn at du har lyst til å løse oppgaven på best mulig måte og gi fra deg et arbeid du er stolt av.
Programleder: Torhild var vel så vidt inne på dette med egen stil. Hvordan er det som blomsterdekoratør – kan folk skjønne at det er du som har lagd akkurat den og den oppsatsen?
Anne – blomsterdekoratør: Ja, eller kollegene mine kan i alle fall som regel se hvem som har lagd bukettene – selv om man har prøvd å etterligne noen andre. Det er vanskelig å kopiere et arbeid. Hvis det kommer en kunde som sier "dette bildet liker jeg, jeg vil ha det sånn", er det vanskelig å få til. Det kan for eksempel hende at det ikke er riktig uke, i den forstand at varene ikke er tilgjengelige. Vi prøver alltid å informere kundene om at vi jobber med levende ting, og at det gjør det vanskelig å kopiere andres arbeid. Det er jo egentlig ikke det vi gjør heller; vi setter vårt eget preg på det og prøver samtidig å uttrykke kunden gjennom vårt preg.
Programleder: Torhild, du har jo ofte stylister og eksponeringsdesignere som jobber for deg når du skal få lagd ting. Hva er det viktigste at de kan?
Torhild – eksponeringsdesigner: Det er viktig for meg at de setter seg inn i de produktene som de skal jobbe med. Man kan for eksempel ta bilder av tepper på en annen måte enn lamper. Når man holder på med fotostyling, må man jobbe med vinkler. Det er også viktig at de er oppdatert på trender med tanke på hva slags foto eller utstillinger vi skal ha, og hvilke farger vi skal jobbe med. Det er klart at vi kommer med premisser for jobben, men det er også fint at de kan spille videre på dem, slik at de kanskje kan gjøre produktet enda bedre enn det vi hadde tenkt selv.
Programleder: Hvor mye konkurranse er det mellom eksponeringsdesignere – med tanke på dem som jobber selvstendig?
Torhild – eksponeringsdesigner: Jeg tror det varierer veldig mellom miljøer, men det er klart at det er noen oppdrag som er mer lystbetonte enn andre. Jeg vil tro at det er kamp om en del av disse jobbene, men konkurranse er jo også noe som kan drive en. En person som vil bli eksponeringsdesigner, bør ha en viss mengde konkurranseinstinkt for å kunne prestere best mulig.
Programleder: Hva vil du si om dette, Agnes? Jobber man i en frisørsalong, skal man ofte "grabbe" sine egne kunder. Hvor mye konkurranseinstinkt må man ha?
Agnes – frisør og stylist: Skal du lykkes, tjene gode penger og ha en stor og god kundekrets som gir deg og salongen stabilitet, må du ha konkurranseinstinkt. Men idet du har etablert kundekretsen din, er den gjerne kommet for å bli. Hvert år faller det riktignok noen fra, mens andre kommer til.
Programleder: Hvor viktig er det å være en lojal, snill, hyggelig og sosial person sammen med de andre frisørene? Og hvor viktig er det å være et konkurransemenneske?
Agnes – frisør og stylist: Det er kjempeviktig å være hyggelig og ydmyk. Er du ikke en god kollega, vil man helst ikke ha deg der. Jeg har jobbet i salonger hvor det har vært et par stykker med spisse albuer som har hatt kjempepotensial, men de har ikke kommet så langt. Det er plass til mange i en salong, du kan ha 20 frisører med store, stabile kundekretser.
Programleder: Anne, hvordan er det med konkurranseinstinktet i blomsterdekorasjonsyrket?
Anne – blomsterdekoratør: Det er gjerne ikke så mye konkurranse innad i bedriften. Det handler mer om å konkurrere om de attraktive kundene med blomsterdekoratørene i de andre blomsterbutikkene. Vi konkurrerer jo om offentlige anbud innimellom, noe som er det kjedeligste du kan gjøre i hele verden. Det tar så lang tid, og de er så vanskelige å få!
Programleder: Hvorfor det?
Anne – blomsterdekoratør: Det ligger noen kriterier til grunn som vi selv ikke styrer over. Vi kan gi et veldig godt anbud, men vi får det ikke nødvendigvis av den grunn. Når bedriften får store oppdrag og får dekorere for eksempel til store fester og sånt, skaper det så klart konkurranse innad. Det er dessuten veldig kjedelig hvis vi har dekorert til den samme festen tre år på rad, men så får vi den ikke neste gang fordi noen andre har kommet med et bedre og kulere forslag og fått oppdraget. Da får vi prøve å ta det tilbake neste år eller finne en ny kunde som vi kan gjøre noe gøy sammen med.
Programleder: Har du et eksempel på en kunde som har krevd mye av deg, og som har vist at du må ha en del av egenskapene som vi har snakket om?
Anne – blomsterdekoratør: For noen år siden hadde vi et enormt arrangement over to dager på tre lokasjoner med 1250 deltagere. Det var et sånt arrangement som du bruker ett år på å planlegge. Ikke minst er det et stort budsjettarbeid. Du må brekke budsjettet ned til hver minste detalj, for det skal gå opp med tanke på antall timer man er på jobb, når man skal ha pauser og så videre. Alt er planlagt ned til et voldsomt detaljnivå, og de som er på festen, aner ikke hva som foregår i kulissene. De har ingen idé! De kommer til dekket bord: "Wow, her var det en kul konsert. Her var det fantastisk mat. Her var det kul dekor." De aner ikke hvor utslitte vi er når det er ferdig. Men det er kanskje den beste følelsen i verden å fly beina av seg og levere på 30 sekunders margin når alt bare flyter som det skal.
Programleder: Hvor får du mest vondt i kroppen når du jobber som blomsterdekoratør?
Anne – blomsterdekoratør: I kjeven, skuldrene og beina, tror jeg.
Programleder : Agnes, hvor får du mest vondt?
Agnes – frisør og stylist: De fleste sliter med armer, skuldre og hofter.
Programleder: I eksponeringsdesign er det vel ikke sånn, for du sitter og ...?
Torhild – eksponeringsdesigner: Man løfter jo en del, så jeg tenker at eksponeringsdesignere har noen av de samme plagene som har blitt nevnt, egentlig.
Programleder: Agnes, har du noen eksempler fra virkeligheten som viser hva du kan møte i løpet av en arbeidsdag, og som gjør at det er viktig å klare å takle mennesker?
Agnes – frisør og stylist: Det finnes det mange svar på. Du blir jo veldig godt kjent med kundekretsen din. Kunden din kan være gravid, den kan ha mistet noen, det kan ha skjedd noe spennende eller vanskelig og så videre. Som frisør blir du jo litt hobbypsykolog også, og det er veldig givende og veldig gøy. Men det er jo viktig å ikke ta det helt til seg, slik at man klarer å holde en viss avstand og være profesjonell.
Programleder: Hvor mye kan en arbeidsdag variere fra kunde til kunde?
Agnes – frisør og stylist: Du kan ha verdens hyggeligste og søteste kunde i stolen som du bare elsker og få et strålende resultat. Og plutselig kommer hun inn, hun du har nederst på ønskelisten din! Men idet du klarer å tilfredsstille henne, så er det også veldig givende. Det er kjempegøy å tilfredsstille en vanskelig kundekrets fordi da vet du at du har gjort noe profesjonelt og noe bra. Ja, så arbeidsdagen kan variere ekstremt.
Programleder: Kan jeg få noen oppsummerende tanker: Hva kreves av deg hvis du velger å bli frisør, Agnes?
Agnes – frisør og stylist: Du må være hardtarbeidende, glad i mennesker, livlig og blid.
Programleder: Hva slags yrker kan du gå inn i hvis du får til det?
Agnes – frisør og stylist: Hvis du liker skjønnhet og ønsker å utvikle deg, kan du gå i mange retninger. Du kan undervise, du kan jobbe med artister, du kan stå i salong, og du kan drive dine egne næringer. Du kan også begynne å jobbe med leverandører eller for leverandører. Det er kjempegøy, og igjen, er du glad i mennesker, har du en utrolig givende jobb. Men du må klare å takle stress, for det kan være veldig stressende. Men er du hardtarbeidende, så klarer du som oftest å takle stresset.
Programleder: Torhild, hvem bør bli eksponeringsdesigner?
Torhild – eksponeringsdesigner: De som er glad i estetiske fag og at det ser pent ut. De er kreative og kanskje litt "handy", de kan skru inn en skrue og male med en pensel. Jeg vil også nevne hardtarbeidende, for jeg tenker at det er kjempeviktig. Jeg synes også at ordet profesjonell er veldig viktig, selv om det selvfølgelig er noe man tilegner seg etter hvert.
Programleder: Du har utdannelsen, men du bruker den også på andre måter. Da finnes det vel flere mulige retninger etter endt utdannelse?
Torhild – eksponeringsdesigner: Absolutt. Jeg gjør veldig mange forskjellige oppgaver i min arbeidshverdag, og jeg kan bruke utdannelsen til så mye. Vi lever jo i en veldig visuell hverdag, så jeg tenker at man kan bruke eksponeringsdesign til alt – i det store og det hele.
Programleder: Anne, hvis jeg velger å bli blomsterdekoratør – hva kreves det av meg da?
Anne – blomsterdekoratør: Du må være hardtarbeidende. Du blir ikke bare underholdt på jobben; du må jobbe for det, og da blir det jo strengt tatt underholdende. Du må også kunne komme deg gjennom stress. Det går på minutter, og det går på halvtimer, og det går på timer – det er alltid noen ting du skal levere på et eller annet tidspunkt. Du må dessuten være klar over at det er mye flytting av bøtter med vann. Du flytter utrolig mange tonn vann i løpet av livet! Men det er et helt fantastisk yrke. I tillegg gjør man helt vanlige ting, som å prise, vanne, koste, pakke opp potter når de kommer inn, rydde, kaste søppel og vaske gulv og vaser – altså helt vanlige ting. Belønningen er at man av og til får lage helt ekstraordinære ting.
Programleder: Tusen takk for at dere kom! Da er det jo opp til dere som studerer disse fagene, å finne ut hvordan dere virkelig blir gode, og hvordan dere får det bra på jobben sammen med kundene deres hver eneste dag.
Produsert av Både Og for NDLA