Samtykke og samtykkekompetanse

Pasientautonomi

Pasientautonomi betyr selvbestemmelse – at hver enkelt har frihet til å bestemme over eget liv og egen helse. Selvbestemmelse er en grunnleggende menneskerettighet, forankret i FNs menneskerettighetserklæring. I helse- og omsorgstjenesten er det også en lovfestet rettighet i pasient- og brukerrettighetsloven (kapittel 3 om medvirkning og informasjon og kapittel 4 om samtykke til helsehjelp). For oss som fagarbeidere er pasientautonomi et ideal vi skal oppfylle i praksis.

Det betyr at vi skal legge til rette for at pasienten, så langt det er mulig, kan ta egne valg og medvirke i beslutninger om egen helse og behandling. Som fagarbeider har du en viktig oppgave med å gjøre mennesker i stand til å bestemme over seg selv og ta egne valg. For å få til dette må du gi tydelig og tilpasset informasjon, støtte pasienten i beslutningsprosessen og respektere valgene de tar.

Begrenset selvbestemmelsesrett

Når en pasienten vurderes til ikke å ha tilstrekkelig kompetanse til å ta egne beslutninger om behandling, blir retten til selvbestemmelse begrenset. Dette gjelder blant annet barn, personer med alvorlige psykiske lidelser eller utviklingshemming, pasienter med demens, bevisstløse personer og de som er svært svekket.

Hva er samtykke?

Samtykke betyr at pasienten godtar eller tillater helsehjelp. Helsehjelp kan som hovedregel bare gis hvis pasienten samtykker, og samtykket skal være frivillig og basert på nødvendig informasjon om helsetilstanden og behandlinga.

Samtykke kan gis muntlig, skriftlig eller stilltiende ved handling, som for eksempel å strekke ut armen for blodprøve. Jo mer omfattende og risikofylt behandlinga er, desto viktigere er det å sikre at pasienten virkelig forstå og samtykker.

Pasienten kan når som helst trekke tilbake samtykket. Hvis det skjer, skal helsepersonell forklare hvilke konsekvenser dette får, og behandlinga må avsluttes.

Samtykkekompetanse

Samtykkekompetanse er en persons evne til å forstå, vurdere alternativer og ta en informert beslutning om helsehjelp. I Norge blir dette regulert av pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3.

Hvem har samtykkekompetanse?

• Personer over 18 år har som hovedregel full samtykkekompetanse.

• Ungdom mellom 16 og 18 år har som hovedregel samtykkekompetanse. Det er enkelte unntak, for eksempel kosmetiske inngrep, injeksjoner og behandling uten medisinsk begrunnelse. Disse krever at man er 18 år. Steriliseringsloven krever 25 år.

• Barn mellom 12 og 16 år kan samtykke til helsehjelp i saker som foreldrene ikke er informert om, eller når tiltakets art tilsier det. Det kan for eksempel være samtaler med helsesykepleier om psykisk helse, trivsel eller prevensjon.

Barn under 12 år har normalt ikke samtykkekompetanse. Her er det foreldre eller foresatte som skal samtykke.

Manglende samtykkekompetanse

Samtykkekompetansen kan være helt eller delvis redusert dersom en person, på grunn av sykdom eller funksjonsnedsettelse, ikke klarer å forstå informasjonen som gis, eller hva samtykket innebærer. Dette kan for eksempel skyldes demens, bevisstløshet, psykisk utviklingshemming eller alvorlige fysiske og psykiske forstyrrelser.

Hvem vurderer samtykkekompetanse?

Det er helsepersonellet som yter helsehjelpen, som vurderer om pasienten har samtykkekompetanse. De skal legge til rette for at pasienten kan forstå og kan ta egne valg. Det krever svært klare tegn på manglende samtykkekompetanse før man kan ta fra pasienten denne retten, og mange med noe redusert forståelse vil derfor bli vurdert som samtykkekompetente. Det er bare unntaksvis at pasienten blir vurdert å ikke være samtykkekompetent. Avgjørelsen må være skriftlig og begrunnet, og den skal deles med pasienten og pårørende hvis det er mulig.

Pårørende

Pasienter kan selv velge hvem som skal være pårørende og nærmeste pårørende. Nærmeste pårørende har flere rettigheter enn andre pårørende, for eksempel tilgang til informasjon, innsyn i journal og mulighet til å samtykke. Hvis pasienten ikke kan si hvem som er pårørende, regnes den som har mest kontakt, som nærmeste pårørende.

Når en pasient mangler samtykkekompetanse, får den nærmeste pårørende en viktig rolle med å ivareta pasientens ønsker og å ta avgjørelser. For å handle på vegne av pasienten, som å hente medisin eller få informasjon fra lege, må det være en skriftlig fullmakt. En fullmakt gir en person lov til å gjøre noe på en annens vegne. Den som gir fullmakten, må være over 16 år, og den som får fullmakten, må være over 18 år.

Rett til å nekte behandling

En pasient som er over 18 år og forstår konsekvensene, har rett til å si nei til behandling selv om det kan føre til at hen dør. Dette gjelder for eksempel å nekte blodoverføring eller livsforlengende behandling. Helsepersonell må respektere pasientens valg, men skal først forsikre seg om at pasienten har fått god informasjon og forstår hva beslutningen innebærer.

Hvis pasienten ikke kan uttrykke sitt ønske, kan pårørende formidle dette, men helsepersonell må vurdere om det er i tråd med pasientens egne ønsker. Når livsforlengende behandling stoppes, skal pasienten fortsatt få pleie, lindring og støtte.

Foreldre kan ikke nekte nødvendig behandling for barna sine. Hvis barn ikke får den helsehjelpen de trenger, kan barnevernet gripe inn for å sikre behandling.

Unntak fra samtykkekrav

Helsehjelp kan gis uten samtykke i akuttsituasjoner der det er alvorlig fare for pasientens liv og det ikke er tid til å innhente pasientens samtykke, eller der pasienten på grunn av sin fysiske eller psykiske tilstand ikke er i stand til å samtykke.