En viktig forskjell mellom norrønt og moderne norsk er at norrønt var et kasusspråk, mens norsk ikke er det. Men hva betyr egentlig dette? Og hva er kasus? Her skal dere både diskutere, lese og gå i dybden på grammatikken.
Diskuter i plenum, strengt forbudt med hjelpemidler:
Hvorfor i all verden sier vi "til lands" og "til fjells"? Hvorfor er den s-en med på slutten av ordet? Og hvorfor sier vi ikke "til bys" og "til kjøpesenters"?
Fikk noen det til? Det er i så fall imponerende! Fikk dere det ikke til? Hold tanken, for om dere går gjennom denne ressursen her, skal dere kunne finne ut av svaret til slutt. Svaret finner vi nemlig i fortida.
For å forstå hva kasus er, må dere ha litt forkunnskaper om grammatikk. Diskuter alle fagtermene under. Vet dere hva de betyr? Prøv å forklare orda for hverandre og kom med eksempler.
Skriv ned de orda dere er usikre på og trenger å få forklart:
Hvert språk har sine regler for hvordan ord og setningsledd kan settes sammen og hvilken rekkefølge de må ha i setninger. Et annet ord for setningslære er syntaks.
Eksempel
I norsk syntaks er det vanlig at verbet i fortellende hovedsetninger står på andreplass. Norsk er nemlig et V2-språk. I andre språk kan ordstillinga være annerledes.
Norsk
Gutten spiser.
Gutten spiser ikke.
Engelsk
The boy eats.
The boy doesn't eat.
Ordklasse
Alle ord hører til en ordklasse. Ordklassen sier noe om hva slags betydning ordet har. I norsk har vi ti ordklasser. De største ordklassene er verb, substantiv og adjektiv.
Eksempel
Verb er ord som forteller hva vi gjør eller hva som skjer. For eksempel hører ordet "hoppe" til ordklassen verb.
Setningsleddets funksjon
Ordklassen sier altså noe om ordet når vi ser på det for seg selv. Vi grupperer for eksempel "katt", "gutt" og "gress" i ordklassen substantiv.
Når vi snakker om setningsledd, ser vi ikke på ordet/frasen for seg selv, men den funksjonen det har sammen med andre ord i ei setning. "Banan" hører til ordklassen substantiv, men hvilken funksjon har ordet i setninga "Bananen er gul?" Det er dette vi prøver å finne svaret på når vi analyserer setninger og identifiserer setningsledd.
Eksempel
I setninga "Bananen er gul" er ordet "banan" subjekt. Men i setninga "Gutten spiser bananer" er "gutten" subjekt og "banan" direkte objekt.
Samme ord kan altså ha ulik funksjon.
Subjekt og verbal
Nesten alle norske setninger inneholder subjekt og verbal. Subjektet i ei setning er som regel den som gjør noe. Ganske ofte er subjektet et substantiv: "Barna smiler." Men det kan også være et pronomen: "De smiler."
Verbalet er setningsleddet som uttrykker hva som skjer. I setninga "Barna smiler" er det "smiler" som er verbalet. Verbalet er alltid et verb.
Barna (S) smiler (V).
Direkte og indirekte objekt
Et direkte objekt er den, det eller de handlinga retter seg mot: "Hun tar bilen."
Det indirekte objektet er den, det eller de handlinga skjer for: "Hun gir barna ei leke."
Diskuter i par: Hva tror dere denne norrøne setninga betyr?
Óláf drap Haraldr
Løsning
Svarte dere "Olav drepte Harald"?
Hvis dere gjorde det, er det forståelig. Norsk er nemlig et SVO-språk. Det vil si at vi i hovedsetninger vanligvis har denne rekkefølgen på orda i ei fortellende setning: subjekt – verbal – objekt:
Olav (S) drepte (V) Harald (O).
Men dette er feil svar! Setninga "Óláf drap Haraldr" betyr Harald drepte Olav.
Hvorfor det?
Norrønt er et kasusspråk
Norrønt er et kasusspråk. Det betyr at setningsledd får kasus og bøyingsform avhengig av hvilken funksjon de har i setninga. På den måten kan ordstillinga være friere enn i moderne norsk.
Eksempel
Óláf_ (O) drap (V) Haraldr (S) = Harald drepte Olav Óláf_ (Ingen ending fordi dette er direkte objekt i setninga.)
Óláfr (S)drap (V) Harald_ (O) = Olav drepte Harald Óláfr (En r til slutt fordi dette er subjekt i setninga.)
Nominativ og akkusativ – to kasus
Når det er endinga som markerer funksjonen et ord har i ei setning, sier vi at orda står i ulike kasus. Det er derfor det heter kasusspråk.
Kasusen nominativ brukes når ordet er subjekt i setninga.
Kasusen akkusativ brukes når ordet er direkte objekt i setninga.
Óláf_ drap Haraldr = Harald er subjekt og står i kasusen nominativ. Dette ser vi fordi egennavnet har r-ending.
Óláfr drap Harald_ = Harald er direkte objekt og står i kasusen akkusativ. Dette ser vi fordi egennavnet ikke har noen ending.
Genitiv og dativ – hvilken funksjon?
Norrønt hadde fire kasus: nominativ, akkusativ, genitiv og dativ.
Se på setningene nedenfor. Forstår du hvilken funksjon ordet har når det står i genitiv (s-ending) og dativ (i-ending)?
Óláfr tók hest Haralds
Óláfr gaf Haraldi hest
Genitiv og dativ
Genitiv blir brukt om eiendomsforhold. I setninga "Óláfr tók hest Haralds" viser s-en at hesten er Harald sin.
Dativ blir brukt når ordet er indirekte objekt. I setninga "Óláfr gaf Haraldi hest" viser i-en at det er Harald som mottar hesten fra Olav.
Óláfr tók hest Haralds
Óláfr gaf Haraldi hest
Norsk og norrønt – ikke så ulike likevel
Selv om kasusspråk i prinsippet kan plassere setningsledd i vilt kaos, var det nok ikke slik i praksis.
Også norrønt var et SVO-språk, på den måten at i fortellende helsetninger var normalordstillinga subjekt – verbal – objekt.
En viking ville nok altså heller ha sagt "Óláfr drap Harald" enn "Harald drap Óláfr".
Selv om moderne norsk har mista kasusbøyinga på substantiv, har vi fremdeles kasus på de personlige pronomena (som jeg/meg og du/deg). Det er derfor vi fremdeles kan variere ordstillinga og si både "jeg slår deg" og "deg slår jeg".
Oppsummering
Norsk er et ordstillingsspråk: Rekkefølgen på orda i setninga bestemmer hvilken funksjon orda har.
Norrønt er et kasusspråk: Endinga på ordet markerer funksjonen.
Norrønt hadde fire kasus: nominativ, akkusativ, genitiv og dativ.
Nominativ: Subjektet står i nominativ (Óláfr).
Akkusativ: Det direkte objektet står vanligvis i akkusativ (Óláf_).
Dativ: Det indirekte objektet står i dativ (Óláfi).
Genitiv: Dette uttrykker eiendomsforhold (Óláfs).
Kasus "light"
Det du har fått nå, er den enkle versjonen av vikingenes kasussystem. Det var nemlig ikke så enkelt som at om du bare ser etter ...
nominativ: r-ending (Óláfr)
akkusativ: ingen ending (Óláf)
genitiv: s-ending (Óláfs)
dativ: i-ending (Óláfi)
..., så har du full kontroll på det norrøne kasussystemet. Dette er bare endingene på substantiv i ei gruppe, nemlig den gruppa som kalles substantiv med a-stamme.
I andre substantivgrupper, og det fins veldig mange, kunne endingene i de ulike kasusene vært helt annerledes.
Men – alt dette trenger du ikke kunne. Det viktigste er at du kan svare på disse spørsmålene:
Hva er forskjellen på kasusspråk og ordstillingsspråk?
Sitt sammen i par eller grupper. Oppgava under skal gi dere en pekepinn på om dere har forstått hva et kasusspråk er. Gjør den sammen. Gå tilbake til forklaringa i del 2 hvis dere er usikre på noe.
Bruk kunnskapene dine om setningsanalyse og kasus til å gjøre oppgava under:
Slutt på ikke-tilgjengelig innhold.
Oppgaven over som ren tekst
Når står "Olav" i nominativ i teksten under?
Ok á inu fimmta ári hans ríkis helt Óláfr nafna sínum undir skírn ok tók hann af þeim helga brunni í þá líking sem Jóan baptisti gerði við dróttin, ok svá sem hann var hans fyrirrennari, svá var ok Óláfr fyrirrennari ins helga Óláfs konungs.
Om dere fortsatt henger med i svingene, skal dere prøve å forklare kasusbruken i et utdrag fra Soga om Gunnlaug Ormstunge:
Sitt aleine og studer kasusbruken i utdraget under. Skriv ned både hvilken kasus som er brukt i orda med tykk skrift og forklar hvorfor denne kasusen er brukt.
Gå sammen i grupper og sammenlign svara deres.
Utdrag på norrønt og på norsk
Norrønt
Norsk
Maðr hét Þorkell svarti. Honum tæmðist arfr norðr í Vatnsdal í Ási, ok beiddi hann Gunnlaug fara með sér, ok hann gerði svá,(...)
Ok er þeir riðu norðan, gistu þeir í Grímstungum at auðigs bónda, er þar bjó. Ok um morgininn tók smalamaðr hest Gunnlaugs, ok var þá sveittr mjök, er þeir fengu. Gunnlaugr laust smalamanninn í óvit. Bóndi vildi eigi svá búit hafa ok beiddi bóta fyrir. Gunnlaugr bauð at gjalda bónda mörk. Bónda þótti þat of lítit. Gunnlaugr kvað vísu.
.....
Hermundr helt skildi fyrir Gunnlaug, bróður sinn, en Svertingr Hafr-Bjarnarson fyrir Hrafn. Þrem mörkum silfrs skyldi sá leysa sik af hólminum, er sárr yrði.
Hrafn átti fyrr at höggva, er á hann var skorat, ok hjó hann í skjöld Gunnlaugs ofanverðan, ok brast sverðit þegar sundr undir hjöltunum, er til var höggvit af miklu afli. Blóðrefillinn hraut upp af skildinum ok kom í kinn Gunnlaugi ok skeindist hann heldr en eigi. Þá hljópu feðr þeira þegar í millim ok margir aðrir menn.
Þá mælti Gunnlaugr: "Nú kalla ek, at Hrafn sé sigraðr, er hann er slyppr."
Det var en mann som het Torkell svarte; Så falt det en arv til ham på Ås nord i Vatsdal, og han ba Gunnlaug ri med seg for å hente den, og det gjorde han.
Da de red sydover igjen, gjestet de en rik bonde som bodde på Grimstunge. Om morgenen tok sauegjeteren hesten til Gunnlaug og red den, så den var skumsvett, da de fikk den igjen. Da slo Gunnlaug til gjeteren så han besvimte. Dette likte bonden ille, og krevde bot for slaget. Gunnlaug bød ham en mark sølv. Det syntes bonden var altfor lite, men da kvad Gunnlaug en vise.
.....
Hermund holdt skjoldet for Gunnlaug, og Sverting Havr-Bjørnssønn for Ravn. Den som ble såret, skulle løse seg av holmen med to merker sølv.
Ravn skulle hugge først, ettersom han var stevnet til holmen, og han hugg og traff øverst i skjoldet til Gunnlaug, og sverdet brast itu ved hjaltet, så hårdt var hugget. Sverdsodden spratt opp fra skjoldet og traff Gunnlaug i kinnet, så det ble en ørliten rift. Da løp Anund og Illuge imellom og mange andre òg.
Gunnlaug sa: "Nå mener jeg, at Ravn har tapt, ettersom han er våpenløs".
Fasit
"Honum tæmðist arfr norðr í Vatnsdal íÁsi." (Så falt det en arv til ham påÅs).
Her står stedsnavnet Ås i dativ fordi preposisjonen "i" i dette tilfellet styrer dativ.
"Ok beiddi hann Gunnlaug fara með." (Og han ba Gunnlaug ri med seg.)
Her er navnet Gunnlaug uten ending, fordi det står i akkusativ. Årsaken til at det står i kasusen akkusativ, er at det er direkte objekt i setninga.
"Ok um morgininn tók smalamaðr hest Gunnlaugs." (Om morgenen tok sauegjeteren hesten til Gunnlaug.)
Gunnlaug står i genitiv fordi det uttrykker eiendom: Det er Gunnlaugs hest.
"Gunnlaugr laust smalamanninn í óvit." (Da slo Gunnlaug til gjeteren så han besvimte.)
Navnet Gunnlaug står i nominativ fordi det er subjekt i setninga.
"Gunnlaugr bauð at gjalda bónda mǫrk." (Gunnlaug bød ham en mark sølv.)
Som over er Gunnlaug subjekt i setninga og skal derfor stå i nominativ.
"Hermundr helt skildi fyrir Gunnlaug." (Hermund holdt skjoldet for Gunnlaug).
"Hermundr" er subjekt i setninga og står derfor i nominativ. "Gunnlaug står i akkusativ fordi preposisjonen "fyrir" her styrer akkusativ.
"Hrafn átti fyrr at hǫggva, er á hann var skorat, ok hjó hann í skjǫld Gunnlaugs ofanverðan." (Ravn skulle hugge først, ettersom han var stevna til holmen, og han hugg og traff øverst i skjoldet til Gunnlaug).
Her er det brukt genitiv fordi det er snakk om eiendomsforhold: Gunnlaugs skjold.
"Blóðrefillinn hraut upp af skildinum ok kom í kinn Gunnlaugi." (Sverdsodden spratt opp fra skjoldet og traff Gunnlaug i kinnet).
Preposisjonen "i" styrer her dativ, derfor ender navnet Gunnlaug på -i.
"Þá mælti Gunnlaugr" (Da sa Gunnlaug).
Gunnlaug er subjekt i setninga og står derfor i nominativ.
Klarer dere nå å forklare hvorfor vi sier "til lands" og "til fjells" og ikke "til bys" og "til kjøpesenters"?
Fasit
I det norrøne språket styrte preposisjonen "til" genitiv. Genitivsendinga på norrønt var -s. "Til lands" og "til fjells" er gamle, stivna genitivsformer som har overlevd og blitt bevart i moderne norsk.
Men verken byer eller kjøpesenter fantes i vikingtida. Derfor eksisterer ikke disse uttrykkene om moderne begreper.
