Arbeidsnever

Trygve våkna av at den kommunale brøytebilen kom skramlende oppover veien. Frontlysa bada soverommet i et matt, hvitt lys. Han brukte de første våkne minuttene foran soveromsvinduet. Snøfillene gløda i mørket, og i et øyeblikk kjente han den barnslige gleden som ofte følger med snø – spesielt årets første. Vekkerklokka begynte å ringe, og han skrudde den av uten å ta øynene fra veien, som hadde vært nedsnødd nå hadde det ikke vært for brøytebilen. Det var mandag, og han hadde brukt store deler av søndagen på å grue seg til å stå opp tidlig. Tone klynka. Hun hadde snudd seg rundt på magen og sov med armene under puta. Trygve lurte på om det var bra for ungen. Det var sikkert en dum tanke. Hun var bare to måneder på vei, og det var ikke en gang mulig å se at hun var gravid. Trygve lukka øynene og fanga et gjesp med neven. Han la seg ned i senga igjen og ble liggende og høre på snorkinga til Tone. Det han hadde mest lyst til, var å legge seg under dyna og krype inntil henne, men han måtte opp.

Han var støl. To dager var ikke nok tid til å komme seg på. Jobben hadde blitt hardere nå som det nærma seg jul. Produksjonen økte i sesongene. I det siste hadde flere vikarer blitt ansatt, og det gikk rykter om at bryggeriet skulle starte opp nattskiftet igjen. Det var vanskelig å holde følge med de nye vikarene, men Trygve skjønte åssen de hadde det. Han hadde jobba hardere i starten sjøl – gitt alt for å få lov til å bli. I nesten ett år hadde han holdt ut med toukerskontrakter. Lønna ble litt bedre etter hvert, og sist gang hadde han fått kontrakt for en måned. Tone hadde vært letta.

– Då får du nok bli te’ over jul, i alle fall, hadde hun sagt og gitt han en klem. Trygve var temmelig sikker på at han kom til å ha jobb fram til nyttår, men vinteren og våren var alltid en stille periode. Han gikk inn på badet. Vaska ansiktet og stelte seg. Fant arbeidsklærne sine og kledde seg foran speilet i gangen. Inne på soverommet hørte han Tone sette seg opp i senga.

– Bare sov, du, sa han.
– Vil du ikkje ha kaffi då?
– E ordner det, bare sov.

Men hun var alt på vei opp, fant badekåpa si og tulla den rundt seg. Trygve fulgte etter henne ut på kjøkkenet, der hun skrudde på vannkokeren og fant termokoppen hans. I kjøleskapet fant han nista han hadde smurt kvelden i forveien, og la den i jakkelomma. Etterpå tente han opp i ovnen og åt to skiver som han smurte seg på fjøla.

Klokka var nesten halv seks da Geir kom kjørende inn på tunet. Trygve så han fra kjøkkenvinduet. Tone hadde tatt den faste plassen sin ved kjøkkenbordet, den nærmest jøtulen.

– Hei, pappa, sa Tone idet kjøkkendøra gikk opp og Geir kom inn.

– E’ du oppe så tidli’? sa han og satte fra seg sin egen termoskopp på kjøkkenbordet. Han gnei nevene mot hverandre, hutra og spurte om de hadde kaffe.

– Det e’ bare pulverkaffi igjen, sa Trygve.

Geir sukka, men treiv koppen og ga den til Trygve.

– Åssen går det med dæ? sa Geir og satte seg ned ved sida av Tone og la armen rundt skuldrene hennes.

– E har det fint, sa hun, – e e’ bare litt trøtt.

– Då bør du legge dæ igjen, sa Geir og tok imot koppen fra Trygve. Han tok en sup, svelget og begynte å hoste. Han fortsatte til han var rød i ansiktet. Trygve tok rullen med tørkepapir fra benken og satte den ned foran Geir, som begynte å rive av tørk etter tørk.

– Går det greit, pappa? spurte Tone.

Geir svarte ikke. Han lente seg tilbake i stolen og kasta etter pusten. Tone reiste seg.

– Herregud, pappa, sa hun, – e’ du sikker på at det går greit?

– Det går så greit så. E e’ bare litt tett, sa han og la håndflata på brystkassa.

– Det va’ jammen på ti’e at du slutta å røyke, sa Tone.

– Ska’ mi gå? sa Geir.

Han reiste seg, klappa Tone på skuldra og gikk ut i gangen. Trygve tok med seg termoskoppen sin, klemte Tone og fulgte etter Geir ut i snøen.

– Vil du ha på setevarmeren? spurte Geir idet de satte seg inn i bilen.

Trygve takka ja og spente på seg setebeltet. Volvoen hadde stått og svevd i tunet, og den var varm.

– Mi blir seine, sa Trygve.

– Ja, mi får skylde på snøen, sa Geir.

– E hadde lite lyst te’ å stå opp i da’, sa Trygve.

Geir nikka og fant ei pakke Rød 3 i hanskerommet. Han la begge armene over rattet og rulla seg en røyk mens Trygve gnidde søvn ut av øynene. Geir la tobakken på dashbordet, tente røyken og sa:

– Det her må du ikkje sei noe om te’ Tone.

Trygve svarte ikke. «Nyttårsforsett e’ te’ for å brytes», hadde Geir sagt og tent seg en røyk med skjelvende never utenfor Spar-butikken i Osedalen tidlig i januar – han hadde klart seg i fem dager. Trygve hadde jobba på bryggeriet sia desember i fjor. Det var snart et år nå, og Geir hadde kjørt han til og fra hele veien. Han jobba for kraftverket og skulle samme veien. Han hadde også latt dem flytte inn i huset han hadde stående etter faren sin på Jomås, slik at de kunne spare litt penger etter at Tone mista vikariatet i barnehagen hun jobba i. Han hadde sagt at de kunne begynne å betale leie når begge var i jobb.

Geir tok et langt trekk av røyken, og så begynte hostinga igjen. Han tråkka på bremsa. Bilen stoppa med et rykk. Han stumpa røyken i askebegeret.

– Går det greit?

Geir åpna bildøra og spytta ut i snøen. Han satt slik en stund før han starta bilen igjen.

– Det e’ kols, sa Geir.

Så rista han på hodet for seg sjøl og kikka rett fram på veien. Vindusviskerene gikk for fullt for å holde ruta rein.

– E’ det noe dei kan gjøre? sa Trygve.

– Nei, men e må få gitt mæ me’ den røykinga, sa Geir.

Da de kom ut til Stoa, begynte Geir å hoste igjen. Det surkla i brystet hans, og lyden han lagde når han pusta, minna om lyden vinden lager når den blåser gjennom sprikende låvevegger. Geir svingte inn porten til bryggeriet og parkerte.

– Ska’ du ikkje sei noe te’ Tone? spurte Trygve.

– E vett ikkje. Ho får greie på det før eller seinere, men e vil sei det sjøl, sa Geir, – så hold kjeft om det, ok?

– Ok, sa Trygve.

– Ha et godt skift, då, sa Geir.

– Ok, sa Trygve igjen. Han visste ikke hva han skulle si, så han bare nikka til Geir, åpna bildøra og vassa gjennom snøen, opp til hovedinngangen.

Ifølge klokka på mobilen var han ti minutter for sein. Trygve stempla inn og sprang nedover korridoren, gjennom tapperiet og inn til sorteringa. Han kunne høre lyden av flasker som klirra og duringa fra de elektriske truckene som surra hit og dit. Han kunne bare snu nå, gå ut forbi bommen og vente på en buss. Si til Tone at han følte seg dårlig, men han ville ikke gjøre henne urolig. På videregående hadde han skulka ofte, men han hadde ikke skulka en eneste time på sorteringa. Han hadde vært på rett sted til rett tid. To truckførere hadde blitt sjukemeldt like etter at han starta, og bryggeriet hadde sendt han på truckkurs. Han betalte lappen av egen lomme, akkurat som med verneskoa og arbeidsklærne – bare de faste fikk arbeidsklær.

– Vi forventer hundre og ti prosent, hadde Steinar fra bemanningsbyrået sagt, men Kåre, sjefen på lageret, hadde bare kommet ut fra kontoret sitt med en kaffekopp og pekt mot det ene sorteringsbordet.

– Dei viser dæ å du ska’ gjøre, sa han.

«Dei» var stort sett vikarer, ufaglærte nordmenn og europeere som venta på å få utdannelsen sin godkjent i Norge. Det var en ingeniør fra Latvia og en arkitekt fra Polen. Det var også to mekanikere fra Litauen og en lærer fra Romania. To av nordmennene han jobba sammen med, var halvutdannede pedagoger, men resten av vikarerene var folk som han sjøl: Folk som hadde hoppa av fra videregående eller begynt å jobbe etter ungdomsskolen. «Ein jobb e’ ein jobb», pleide mora hans å si. Hun jobba som renholder i kommunen og var stolt av det. Denne jobben var ikke det Trygve hadde sett for seg da han gikk på videregående i Arendal, men ting hadde ikke gått slik han hadde sett for seg der heller. Han hadde ikke følt seg heime på gymnaset. Kameratene hans fra ungdomsskolen hadde valgt yrkesfag, men han hadde visst med seg sjøl at det ikke var noe for han. Han kunne ikke noe om biler, eller mekking. Ikke var han handy heller, slik som mange av de andre kompisene hans. Han likte å se film, og tv-serier, og hadde brukt store deler av ungdomstida på gutterommet med skrekkfilmer og PlayStation. Trygve hadde strevd med å få nye venner i Arendal, og han hadde ikke likt lærerne i tysk og gym. Som liten hadde han vært stor, og på ungdomsskolen hadde han lagt på seg enda mer. Gymmen på videregående hadde vært hard, og i dusjen etter en lang joggetur, som Trygve hadde endt opp med å gå, hadde en gutt fra Hisøya ledd og sagt at han var i feil dusj:

– Du har jo større pupper enn Leonora, sa han, og de andre lo.

Trygve slutta å gå i gymmen. Han slutta med tysk også. Læreren ville hele tida ha han opp foran klassen for å bøye verb eller lese høyt. Samme dagen som Trygve slutta i tyskklassen, hadde han gått opp til lærerværelset og spurte om Hagen kunne slutte å mase på han i timen:

– E ska’ jobbe, men e blir så nervøs når e må stå foran dei andre.

Hagen hadde hørt på alt Trygve sa, og etterpå hadde han sagt at det var viktig at alle jobba hardt, og at Trygve hadde mye å ta igjen.

I neste time var Trygve den første som ble kalt opp til kateteret.

Han fant seg et par arbeidshansker. De var tørre og rue og fulle av hull. Trygve trakk dem på seg og gikk bort til de andre vikarene, som allerede hadde begynt å jobbe. Han lukka og åpna nevene, knytta dem og slo dem mot hverandre som en bokser. Mora hans pleide alltid å skryte av arbeidsnevene til faren hans: «Sånn ska’ nevene te’ ein mann se ut», hadde han hørt henne si. Hun hadde kommentert nevene til Trygve sist han hadde vært på besøk, studert dem fra den andre sida av kjøkkenbordet. Så hadde hun tatt nevene hans i sine, holdt dem og strøket en finger over de rue håndflatene hans og konstatert, med stolthet i stemmen, at han hadde fått arbeidsnever.

De røde plastbretta med halvannenlitere ble kjørt inn og plassert foran sorteringsbordet med gaffeltruck. Det var fire i høyden, og hver pall holdt åtte brett. Trygve hadde fått jobben med å hive på til dem som sorterte. Hvert brett holdt 24 usorterte flasker, og det var jobben til dem langs bordet å sortere ut de forskjellige sortene. Flaskene skulle settes i kasser og plasseres på paller. Hvis han ikke kjørte truck, så var det her han sto. «Du e’ stor og sterk», hadde basen sagt den første dagen, og sånn hadde det blitt. På denne tida i fjor hadde pallene som sto lagra ute, vært fulle av is. Brusflaskene var frosset fast i bunnen av de røde bretta, og etter noen minutter hadde hanskene vært gjennomblaute. Han huska godt hvor letta alle på lageret var da våren kom. Det var omtrent da han hadde merka musklene som hadde dukka opp på overarmene. I tillegg hadde han gått ned i vekt. Over ti kilo.

Tomgodset som skulle sorteres, hadde stått ute over natta. Snøen var overalt. På flaskene og bretta. Den falt ned på golvet og smelta sammen med støvet fra pallene. Etter bare 20 minutter var Trygve klissblaut. Han tok av seg varmejakka og kasta den fra seg ved sida av sorteringsbordet. Etterpå gikk han bort og fant seg noen tørre hansker. Huden på fingrene hans var mjuk og skrukkete slik den blir etter et langt bad, og T-skjorta klistra seg til huden. Tilbake ved sorteringsbordet så han basen, Regine. Ei lubben dame med rødt hår i slutten av 40-åra. Hun snurra pekefingeren over hodet, et tegn som hadde vist seg å bety at ting gikk for treigt.

– Få opp farta, sa hun.

Regine hadde visst jobba der i alle år, og ifølge mange av de faste var hun en «jævel til å sortere flasker». Trygve tenkte at det måtte være før hun ble bas, og før han ble ansatt, for det var lenge mellom hver gang han så henne sortere. Hun hadde andre ting å gjøre. Av og til tok hun jekketralla og flytta på noen paller, men det tok ikke lang tid før hun måtte ta en telefon, eller gå i et møte.

Mantas, den ene mekanikeren, hadde tatt over mens Trygve henta tørre hansker.

– Thank you, sa Trygve.

– Ok, sa Mantas og smilte til Trygve med kaffetennene sine.

Trygve vurderte et øyeblikk å spørre han om de skulle bytte, men tenkte at Regine kom til å ha noe å si på det.

– Pause, ropte Regine, – kom igjen!

Hun snurra pekefingeren over hodet igjen. Trygve og de andre slapp det de holdt på med. Køen for å vaske nevene inne på det lille badet var lang, og da Trygve ble ferdig, var pauserommet fullt. Han hadde valget mellom å sitte på ei bruskasse opp etter veggen eller å gå ut. Så han gikk ut til røykerne og bomma en sigarett av Rune, som kjørte multipacken.

– Har ikkje du slutta?

– Jau, egentli’, sa Trygve.

Han prøvde å ikke tenke på hostinga til Geir mens han tente sigaretten og trakk inn røyken. Trygve hadde slutta samtidig med Tone, som hadde kasta pakka med Lucky Strike i ovnen med en gang hun fant ut at hun var gravid tidligere på høsten. Så vidt han visste, hadde hun klart å holde seg. Han lente hodet mot murveggen og lukka øynene mens han røyka. Folk klagde på snøen og hvor blaute de ble, men da Regine kom ut og tente opp en Salem ved siden av dem, døde praten ut.

Etter lunsj prøvde Trygve å ikke se på klokka. Han hadde opplevd at de gangene han klarte å forsvinne inn i det han gjorde, fløy tida av gårde, spesielt hvis han klarte å få en følelse av hast inn i arbeidet. Av og til funka det, og da han kikka opp fra sorteringsbordet og på klokka, som hang over døra inn til pauserommet, var de fleste på vei over golvet for å vaske nevene og stemple ut. Mens andre ganger kikka han opp bare for å se at det var over en time igjen, kanskje mer. Trygve tok på seg hørselsvernet. Batteriene var flate så han kunne ikke høre på radio, men det var godt å stenge støyen ute: pallene som traff golvet, flaskene som klirra eller ble knust. Duringa av elektriske trucker og jekketraller som for rundt i lagerhallen, og den gnagende, mekaniske lyden av palletransporteren borte ved glassorteringa. Trygve løfta ned enda et brett fra haugen med tomgods. Med en gang han hadde tømt fire paller, var truckføreren tilbake med fire nye. Beina hans verka, så han gikk inn på do, satte seg på lokket. Dassen var det eneste stedet man kunne sette seg uten å bli lagt merke til. Han sjekka mobilen og passa på å dekke klokka med tommelen. Tone hadde sendt melding til han: «Savner deg», sto det bare. Han savna henne også, men alt hadde blitt så vanskelig. Han skulle bli pappa, men han hadde ingen utdannelse, ikke lappen, og jobben kunne ta slutt når som helst.

Den første han så da han kom ut fra dassen, var Steinar fra Kelly. Alle vikarene hadde samla seg rundt han i en sirkel borte ved sorteringsbordet. Steinar stakk seg ut der han sto, ikledd dressbukse, hvit skjorte og finsko. Steinar snudde seg og så på han.

– Der var du også, ja, sa han.

Trygve nikka og stilte seg ved sida av de andre. Trygve hadde møtt Steinar for første gang på en kafé i Arendal. Agderposten hadde trykt en artikkel om Kelly Services, og Steinar hadde vært i avisa og snakka om alle de ledige jobbene som var tilgjengelige i Aust-Agder på den tida. Trygve ringte Steinar, og Steinar inviterte han på et møte. Steinar hadde, som i dag, møtt opp i finbuske og skjorte, mens Trygve hadde tatt på seg dongeribukse og en hettegenser. Han hadde følt seg underkledd da, og han følte det samme nå.

– Effektivitet er det viktigste, sa Steinar, – dere er vårt ansikt utad, og når dere ikke leverer det vi har lovet, så reflekterer det dårlig tilbake på oss. Skjønner dere?

Noen av vikarene nikka og svarte ja, eller yes. Noen så bare på hverandre og rista på hodet. Steinar fortsatte, og Trygve la merke til at han ikke så noen av dem i øynene. Nevene hans gikk i ett, han brukte dem til å hamre inn orda sine. Fingrene hans var hvite og glatte.

– Kommer man for sent, forsover seg eller er syk, så ringer man. Både til meg og til bryggeriet. Det er opp til oss å få inn noen nye hvis dere ikke kan.

Trygve kunne se Regine inne på kontoret til Kåre. De prata sammen og lo, men han så også at de fulgte med på vikarsirkelen og den gestikulerende Kelly-mannen.

– Noen spørsmål? sa Steinar.

– Is there more work? spurte Mantas.

– Yes, JA! sa Steinar og klappa nevene sammen.

– Vi jobber tett med ledelsen, og med unntak av at folk ikke ringer når de kommer for sent eller er syke, så er de relativt fornøyde.

– We get new contracts? sa Mantas.

– Ja.

– When?

– Snart. Jeg legger kortet mitt på pauserommet, det virker som om mange av dere har mista det. Ring hvis dere er syke. Det holder ikke med en melding, og det holder ikke å ringe til bryggeriet. Dere skal ringe til meg, sa Steinar og strakte seg etter jakka som han hadde hengt over styret på ei jekketralle.

Steinar takka for oppmerksomheten og oppfordra alle til å stå på – hundre og ti prosent! Så gikk han mot skiftlederkontoret, og Regine åpna døra for han.

– Nå må dere jobbe, ropte hun.

For en gangs skyld klarte Trygve å få lagt på alle bretta som var blitt plassert foran han, uten at det var en truck i nærheten. De siste bretta ble sendt oppover sorteringsbordet, og flaskene ble plukka ut og satt i kasser. Trygve satte seg på sorteringsbordet. Ryggen og skuldrene verka. Han tenkte med seg sjøl at han måtte bytte med noen. Han tok seg i nesten å se på klokka – det kunne ikke være lenge igjen nå. Røyksugen var han også, men han hadde ikke tenkt å sprekke igjen. Regine kom løpende.

– Å e’ det som skjer? Kommer det meir tomgods?

– Gjør det ikkje allti’ det? sa Trygve.

– Har du sagt ifra om at det e’ tomt? spurte Regine.

– Nei.

– Vett du å møe ti’ mi taper når folk bare setter sæ ne’ sånn? sa Regine, – hvis alle hadde stoppa opp på den måten, åssen trur du det hadde gått? Det e’ ineffektivt.

Trucken kom med fire nye paller, og Regine måtte flytte seg for å gi plass til tomgodset.

– Kom igjen! Det e’ ein heil halvtime igjen, sa hun og snurra pekefingeren over hodet.

Parkeringsplassen krydde av røde kinn og rennende neser. Folk feia rutene på biler som gikk på tomgang. Trygve så Geirs grå Volvo stå parkert borte ved bommen som leda inn til parkeringsplassen.

– Greit skift? spurte Geir da Trygve satte seg inn.

– Greit nok, sa Trygve, – det e’ no’ dritt me’ den snøen.

De kjørte opp til Osedalen, og Geir stoppa bilen utenfor Spar. Trygve kjøpte brød og melk. Potetgull, brus og en stor melkesjokolade til Tone.

– Prøver du å feite ho opp? sa Geir da Trygve kom tilbake med sjokoladen stikkende opp fra posen.– Ho e veldi’ sjesken for tida, sa Trygve, og Geir humra.

Resten av veien opp mot Jomås hørte de på radioen mens Geir røyka.

– Vil du bli te’ midda’? spurte Trygve da de stansa i tunet.

– Nei, e tar mæ noe heime, sa Geir.

Trygve takka for turen og så Geir kjøre nedover grusveien og forsvinne i snøfokken. Da han kom inn, gikk Trygve rett i dusjen. Under middagen snakka Tone om søstera si. De hadde snakka på telefonen tidligere på dagen. Silje studerte økonomi i Oslo og var snart ferdig med det tredje året.

– Ho skjønner ikkje at e vil bli mamma, sa Tone, – ho seier at e har heile livet foran mæ, og at e bør få mæ ein utdannelse. At e blir ein taper hvis ikkje e gjør det. Ho sa at taperforeldre får taperonger!

Trygve åt. Potetene var mjølne, sånn han likte, og sausen var tjukk.

– Ho og Anders ska’ kanskje fløtte.

– Å hen då? Te’ Sørlandet?

– Nei. Anders har fått jobbtilbud, te’ og med før han e’ ferdi’ med utdannelsen sin. De ska’ bu midt i Oslo.

– Ok, sa Trygve, – så bra.

– Ja, sa Tone, – ho vett ikkje å ho snakker om, då. Ho kommer aldri te’ å bli mamma uansett. Ho liker ikkje onger!

Etter middagen sovna Trygve på sofaen mens Tone så på et oppussingsprogram på TV. Familien på skjermen hadde blitt vist rundt i den nye stua si av en smilende programleder. Ekteparet hadde begynt å grine begge to da de så hvor fint de hadde fått det, og Tone hadde begynt å grine, hun også. Det var det siste Trygve huska. Da han våkna igjen, var klokka halv to, og rommet var kaldt. Tone hadde lagt seg i senga. Han gikk inn etter henne, la seg på senga og skrudde på vekkerklokka. Det virka bare som noen sekunder fra han sovna til klokka ringte igjen og han måtte opp.

Det tok han over en halvtime før han fikk noe som kunne minne om en rytme i arbeidet. Han kunne se at Regine syntes det gikk seint, og hun kom ofte bort og så på at han jobba. Etter ei stund kom hun bort og minna han på at han skulle plukke ut alt av vannflasker – Farris og Bris. Etter en halvtime med å prøve å holde sorteringsbordet fullt og å sortere samtidig måtte han sende vannet videre til Mantas. Det gikk bedre da han ikke måtte konsentrere seg om vannflaskene og bare kunne hive på brett, men etter en stund kom Regine tilbake.

– Å sa e om vannflaskene?

– Greit, sa Trygve, – e ska’ ta dei.

Før han stempla ut, gikk han inn på pauserommet og tok med seg visittkortet til Steinar.

De to første timene på onsdagen var bedre. Tomgodset de sorterte hadde stått inne over natta, og isen og snøen hadde smelta, og flaskene og bretta var nesten tørre. Trygve gikk til den første pausen med tørre klær, men da han kom tilbake, satte en truckfører fra seg fire paller med tomgods, alle dekka av snø.

– Var det ikkje noe meir tørt? spurte Trygve.

– Ikkje nå, sa truckføreren.

Trygve trakk på seg de blaute hanskene igjen. Han børsta vekk snøen fra bretta som lå som et lokk over flaskene. De andre vikarene rista på hodet, og han hørte dem stønne og banne, men før Trygve fikk begynt å fylle sorteringsbordet, var truckføreren tilbake.

– Dere må komme. E hadde et uhell på baksida, sa han.

Regine fulgte Trygve og de fem andre vikarene ved sorteringsbordet ut på baksida av lagerhallen der tomgodset ble lagra i høyden. Et av palletårna med bruskasser hadde velta, og tusenvis av tomflasker lå strødd i snøen.

– Alt ska’ opp, sa hun før hun forsvant inn i lagerhallen igjen. Trygve trakk glidelåsen på varmejakka helt opp til haka og huka seg ned i flaskehavet. Etter en stund måtte han stikke nevene i lommene på arbeidsbuksene for å varme dem. Vinden blåste snø opp i øynene hans, og kulda reiv i kinna. Han så seg rundt og så alle de andre vikarene sitte krumbøyde og klissblaute i snøen over hver sin bruskasse. Mantas hadde bundet et skjerf foran ansiktet. Ingen sa noe, alle bare jobba så raskt de kunne med å grave tomflasker ut av snøen.

Den ettermiddagen snakka Tone om soverommet de skulle pusse opp. Det måtte males før babyen kom, men de måtte vente til de visste om det var gutt eller jente, sa hun. Trygve svelget unna maten og lente seg tilbake i stolen. Han verka i kroppen, spesielt i skuldrene, ryggen og nevene. Tone smilte til han.

– Du e’ så kjekk når du kommer heim fra jobb. Du e’ ordentli’ arbeidskar! Har du fått ny kontrakt?

– Ikkje ennå, men Steinar sa at mi fikk snart.

Trygve ble liggende våken og se på klokka. Sovna han nå, kunne han få tre gode timer, men han klarte det ikke. Det eneste han klarte å tenke på, var de blaute bretta og klokka som så ut til å stå stille. Halv fem gikk han ut på kjøkkenet og fant kortet til Steinar. Etterpå gikk han inn i senga og venta på at klokka skulle bli seks.

Steinar tok telefonen, og Trygve sa at han hadde vondt i halsen og hodet. Han passa på å virke hes i stemmen og kosta til og med på seg et par host. Trygve tok seg i å legge håndflata mot panna idet han løy om hodet, akkurat som om Steinar kunne se han der han sto i den mørke gangen.

– Ok, da får du ha god bedring, så får vi håpe at det ikke byr på problemer for bryggeriet, sa Steinar.

Geir sto på trammen og røyka da Trygve låste opp døra for han.

– Har du forsove dæ?

– Nei, e’ ikkje go’, sa Trygve.

– Å? Geir kikka på han.

– E e’ sår og tett, sa han og veiva med neven foran halsen.

– Du får prøve å ikkje smitte Tone då, sa Geir.

– E trur ikkje det e’ smittsomt, sa Trygve.

Geir tok et trekk av sigaretten sin.

– E orka ikkje i da’, sa Trygve, – ikkje sei noe te’ Tone.

Geir nikka.

– Vil du komme inn litt? spurte Trygve. Geir nikka og fulgte med inn på kjøkkenet uten å si noe. Tone satt ved kjøkkenbordet da de kom inn, hun hadde starta vannkokeren.

– Åffer e’ du ikkje kledd?

– Å, sa Trygve og kremta, – e ringte og sa at e e’ sjuk.

Hun reiste seg og kjente på panna hans.

– Det e’kkje feber, sa han, – e har vært så møe blaut i det siste. Halsen e’ sår.

– Du ha’kkje sagt noe om det, sa Tone, – kom det heilt plutseli’?

– Nei då. Han har prata om det dei siste da’ene, sa Geir og vifta med neven foran halsen sin, akkurat som Trygve hadde gjort.

– Sår i halsen. Ikkje sant?

– Ja, sa Trygve, – stemmer.

– Det lokter røyk her. Pappa! Du sa jo at du skulle slutte!

– E hadde ein røyk før han kom, sa Trygve.

– Du?

– Ja, e hadde ein igjen. E fant han i skoffen då e leita etter Kelly-kortet.

– Mi har jo slutta! sa hun og rista på hodet.

– Ja, e beklager, sa Trygve mens Geir forsvant ut i gangen og lukka døra etter seg.

s.9–25

Dale, J. K. (2016). Arbeidsnever. Oslo: Kolon Forlag.