Fra sensur til trykkefrihet

I 1770 fikk den liberale legen Johann Friedrich Struensee en maktposisjon ved det danske hoffet. Han var opptatt av samtidens franske filosofer og deres ideer om frihet og menneskerettigheter. Som livlege hadde Struensee stor innflytelse over den sinnssyke kongen. Han innledet til og med et forhold til dronning Caroline Mathilde og fikk et barn med henne.

Noe av det første Struensee gjorde, var å oppheve sensuren og innføre trykkefrihet. Slik åpnet han for en fri offentlig debatt. Opplysningsfilosofene mente at den frie debatten var en forutsetning for å utvikle et godt samfunn.

Resultatet ble et frislepp av litteratur og aviser. Nye virkemidler som ironi og satire ble tatt i bruk, nå da ingen lenger kunne straffes for å håne makteliten eller andre personer man hadde noe utestående med. Men mangel på grensesetting førte også til at rykter og ondsinnet sladder ble spedd som ild i tørt gress. Kanskje ser vi en parallell mellom 1770-årene og vår tids grenseløse meningsytringer i nye sosiale medier?

Etter kun halvannet år tok eneveldet makten tilbake. Trykkefriheten ble innskrenket, men sensuren ble ikke gjeninnført. Struensee ble imidlertid kastet i fengsel og henrettet.

I 1814 ble prinsippet om trykkefrihet skrevet inn i den norske grunnloven, der det i § 100 heter: «Trykkefrihed bør finde sted.» Trykkefriheten innebar at det ikke lenger var risikabelt å kritisere myndighetene, regjeringen og kongen. Denne lovbestemmelsen banet også veien for at hele befolkningen etter hvert fikk tilgangt til kunnskap som tidligere hadde vært forbeholdt de få.