Ioniserende stråling - Naturfag (SF) - NDLA

Hopp til innhold
Fagartikkel

Ioniserende stråling

Ordet stråling gjør at mange får negative assosiasjoner til for eksempel stråleskader og kreft. Samtidig nyter vi både solstråler og strålevarmen fra vedomnen uten å bekymre oss. Det er behov for å skille stråling som kan skade oss – ioniserende stråling – fra den som vanligvis ikke gjør det.

Hva er ioniserende stråling?

Stråling er ioniserende når den har nok energi til å rive løs elektroner fra atomer eller molekyler. Da får vi dannet elektrisk ladede ioner som er mye mer reaktive enn de opprinnelige partiklene. Dette kan ha store konsekvenser for biologisk materiale, for eksempel kan DNA-et i cellene bli skadet og forårsake kreft. Derfor er det svært viktig at vi skjermer oss for ioniserende stråling.

Grensen for hvilken strålingsenergi som er ioniserende er ikke skarp siden ionisasjonsenergien varierer med hvilket atom eller molekyl vi ser på. Det vi kan si, er at og røntgen- og gammastråling alltid er ioniserende, mens og er mer i grenseland.

Forskning har vist at UV-B og UV-A kan forårsake skade i biologisk materiale uten å ionisere. Derfor inkluderes hele UV-området i stråling som vi må beskytte oss mot.

Radioaktiv alfa- og betastråling er svært energirik og er alltid ioniserende.

Hvordan kan vi skjerme oss mot ioniserende stråling?

Ultrafiolett stråling

Her har du sikkert erfaringer selv. Solkrem med UV-filter stopper effektivt både UV-A og UV-B i strålingen fra sola. UV-C trenger vi ikke å bekymre oss for siden omtrent alt av den blir stanset av ozonlaget i jordas atmosfære. Dette gjelder også mer energirik stråling fra verdensrommet som treffer jordas atmosfære.

Røntgenstråling

Hvis du tar røntgenbilde, for eksempel hos tannlegen, blir du utsatt for røntgenstråling. Da dekkes deler av kroppen som det ikke skal tas bilde av med en kappe av bly. Bly absorberer røntgenstrålene slik at du mottar minst mulig stråling.

Radioaktiv stråling

Det er ikke bare elektromagnetisk stråling som kan være ioniserende. Partikkelstråling, som for eksempel radioaktiv alfa- og betastråling, er svært energirik og er alltid ioniserende.

Hva som skal til for å stoppe radioaktiv stråling, varierer med stråletypen. Både alfa- og betastråling bremses gradvis ved at de kolliderer med partikler de møter på veien.

Alfastråling er størst, kolliderer raskt med mange partikler og bremses raskt ned. Det skjer i løpet av noen centimeter i luft og noen mikrometer hvis alfastrålingen møter hud. Derfor vil den ikke trenge gjennom huden din. Siden alfastrålingen inneholder mye energi, vil den gjøre stor skade dersom den likevel kommer inn i kroppen, som for eksempel inn i lungene som radongass. Ventilasjon og tetting av kjellermurer er blant tiltakene som kan hindre radongass i å trenge inn i huset fra grunnen.

Betastråling kan gå flere meter i luft, men stoppes av et tynt blylag. Selv om den har høyere gjennomtrengningsevne enn alfastråling, inneholder den mye mindre energi og gjør mindre skade på biologisk materiale.

Gammastråling er den stråletypen som er vanskeligst å stoppe. Den vil gå lett gjennom kroppen din og bremses ikke ned raskt sånn som alfa- og betastråling gjør. Gammastråling vekselvirker på ulike måter med partikler den møter. Det betyr at man ikke kan sette en fast grense for rekkevidden. Et kobberlag på 1,3 centimeter stopper halvparten av strålingen, og et nytt lag på 1,3 centimeter stopper halvparten av den igjen.

Tenk gjennom

  • Hvilke typer stråler blir du utsatt for til daglig?
  • Hvilke kilder til stråling er vanligst i området der du bor?
  • Etter Tsjernobyl-ulykken i 1986, fikk store deler av Norge radioaktiv forurensning bragt med vær og vind. Se kartet på Miljøstatus som viser strålemengden gjennom 40 år. Hvilke konsekvenser fikk denne ulykken for området der du bor eller for landet som helhet?

Relatert innhold

Oppgaver og aktiviteter
Forsøk: Radioaktivitet (simulering)

I denne simuleringen skal du undersøke ulike radioaktive kilder, teste rekkevidden av strålingen og sjekke dens gjennomtrengningsevne.

Skrevet av Astrid Johansen og Kristin Bøhle.
Sist faglig oppdatert 21.04.2020