Etablering av en statlig kringkasting

Reporter: Litt før klokken åtte i aften begynte det å brenne i Frydenlunds store bryggeri oppe i Pilestredet. Vi er der oppe med mikrofonen nå ved halv-ti-tiden, og da brenner det ganske kolossalt inne på det veldige området som bryggeriet dekker. Flammene slikker høyt mot himmelen, og vi ser brannkonstablene som svarte silhuetter oppe på stillasene. Vi skal spørre bryggeriets eier direktør Platou om hvordan denne brannen er oppstått. Når ble De varslet om brann, direktør Platou?

Direktør Platou: Jeg ble varslet da jeg satt i teateret klokken åtte, omtrent. Portvakten oppdaget ilden i halv-åtte-tiden og varslet da naturligvis brannvesenet, slik som instruksen er, og de kom på pletten før han praktisk talt fikk snudd seg.

Reporter: Hvilken del av bedriften er det som brenner?

Direktør Platou: Det er den delen som er minst sjenerende for oss. I den har vi en fem–seks hundre tusen tomflasker som vi naturligvis skulle bruke i løpet av sommeren, men de er det jo lett å få erstattet med nye. Og så er det en hel del tomemballasje som jo likeledes vil kunne skaffes på kort tid. Det er derfor ingen grunn til å tro at det blir noen avbrekk i driften eller noen skade på de produkter som publikum i første rekke stifter bekjentskap med.

Reporter (lattermild): Dere har ikke forsøkt å bruke dem til slukningen?

Direktør Platou: Nei, vi har ikke det. Det skal vi la andre folk bruke.

Reporter: Jeg ser det er stillas omkring ett av disse husene. Er det nybygg som er i brann?

Direktør Platou: Ja, det er det det huset som brenner, og det som vi skulle bygge på, og som skulle innredes med nye hvilestuer for arbeiderne. Det får vi nå revet ned gratis, og det er naturligvis en fordel, men ikke akkurat på den måten vi hadde tenkt oss det.

Reporter: Nei, kan de si oss hva dette vil bety i penger?

Direktør Platou: Brannassuransen for de hus som brenner, er på 500 000 kroner, og de maskinelle innretninger som er knyttet til huset, er på omtrent det samme beløp.

Reporter: Det blir ikke noen arbeidere ledige nå på grunn av dette?

Direktør Platou: Nei, tvert imot. Det blir flere ansatte. Vær så god.

Reporter: Og har man følelsen av at ilden blir begrenset til denne ene bygningen?

Direktør Platou: Ja, absolutt, det er det ikke tvil om. Jeg er ikke det minste nervøs.

Reporter: Og det er ingen fare for resten av bedriften eller for den omliggende bebyggelse?

Direktør Platou: Nei, ikke tale om.

Reporter: Ja, det var da hyggelig å høre det.

Direktør Platou: Alt kommer til å gå sånn som det skal gjøre på et bryggeri om sommeren.

Reporter: Takk skal De ha. Ja, det brenner fremdeles livlig her oppe, og Oslo brannvesen har naturlig kjørt ut med alt det de eier og har av materiell. Det ligger slanger her tett i tett bortover hele gårdsplassen. Gatene omkring bryggeriet er fullstappet av mennesker, og på alle takene har de krøpet opp for å få best mulig oversikt. Nede fra selve gaten ser man kanskje ikke så meget, fordi at de store murveggene skjuler selve flammehavet. Vi ser bare spissene av ildtungene som slikker opp imot himmelen. Men som vi hørte av direktør Platou, så er nå ilden begrenset, og med den gledelige opplysning kan vi da slutte denne lille opptagelse fra brannen på Frydenlunds Bryggeri.

Ærede lyttere! Neppe noen annen stand har hatt så stor sans for tradisjoner og skikker som sjømannsstanden. Det kommer vel av at livet til sjøs har artet seg så rent forskjellig fra det som har med landjord å gjøre. De månedlange reisene i seilskutenes tid, da sjøfolkene lå utestengt fra verden, og ikke minst bevisstheten om at hele besetningen var knyttet sammen i en felles skjebne, bestemt av naturens luner, ga sjømannsstanden dens særpreg.

Nå i maskinenes tidsalder blir sjømannsstandens særpreg mer og mer utvisket, og med sjøens industrialisering går tradisjoner og skikker i glemmeboken. Men noe vil allikevel bli stående, selv om opprinnelsen er glemt.

Livet om bord på seilskutene var så spekket med skikker og former at det ikke ga den strengeste hoffetikette meget etter. Og en stakkars nybegynner gikk hele dagen i fare for å snuble over en eller annen regel for god tone. Ja, han hadde god grunn til å bli nervøs, for det å støte an mot en av sjøens uskrevne lover ble ikke særlig nådig opptatt. Og mang en førstereisgutt har fått en sjøstøvel i akterenden uten å ane hva vondt han hadde gjort. Ofte hadde hans forbrytelse ikke bestått i annet enn at han i lutter tjenesteiver hadde stilt seg i forhånden når det skulle holdes i braser. Men slikt gjør man bare en gang i sitt liv. Et jerngrep i nakken, og den før nevnte sjøstøvel i halepartiet, ville "in less than no time" ekspedere ham vekk fra de fullbefarne privilegertes plass og sende ham i atterhånden, hvor han hørte hjemme.

Det utall av skikker som preget det daglige livet om bord, hadde sin rot i praktiske forholdsregler, men var etter hvert gått over til å bli regler for god tone. Når man skulle gå til værs, altså entre opp i riggen, måtte det alltid skje på lo side. Når skuten lå bidevind og krenget kraftig over, var det naturligvis meget lettere å gå opp til lovart enn i le.

(Forspill som spilles på piano og trekkspill)

(Sang:)

Har du vært til stedeog hørt slik glede
juble frem fra en sang
som når Marte vasker og vrir og plaskerover sin balje dagen lang?

Det er bryggerhuset melodisom hun hele dagen lar oss høre.Den er fylt av glade smil,
og den handler om Persil,bryggerhusets melodi.

Nei, det va'kke slik i gamle da'r,da gikk vasken tungt og ryggen verket,
og så sent som alt ble rent
den gang lød den ikke pent,
bryggerhusets melodi.

Hei og hå-å,Marte er blid,kommer på glid,nå har a tid.Hei og hå-å,Uten Persil,ikke noe smil,slett ingen hvil.

Derfor bruk Persil som Martemor,da går vasken lett som selve dansen,
og da får du også tidtil å nynne litt på si'bryggerhusets melodi.

Derfor bruk Persil som Martemor,da går vasken lett som selve dansen,
og da får du også tidtil å nynne litt på si'bryggerhusets melodi.