Forbrukerjournalistikk

En av de viktigste samfunnsoppgavene mediene har, er å gi borgerne riktig informasjon til rett tid. I det norske samfunnet er pris og kvalitet på varer og tjenester i stadig større grad basert på at vi bruker vår makt som forbrukere til å velge mellom ulike leverandører og tjenesteytere. Slik reguleres prisen på elektrisk strøm, renter på banklån og kvaliteten på helsetjenester. Mediene har derfor en betydelig makt i måten de veileder forbrukere på.

Sett i dette perspektivet er det problematisk når avstanden mellom redaksjonell tekst og produktlansering til tider kan være hårfin. I dag ser vi stadig flere eksempler på kjøpeknapper, nettbutikker og andre kommersielle funksjoner i tilknytning til redaksjonelt forbrukerstoff.

Service- og veiledningsjournalistikk er journalistikk som henvender seg til mottakerne som konsumenter av varer og tjenester. Ofte omtales slik journalistikk som forbrukerjournalistikk. Men medieforskeren Martin Eide mener at begrepet må forstås på en snevrere måte. Ifølge han er forbrukerjournalistikk en journalistikk som henvender seg til mottakeren kun som forbruker.

Alle norske borgere er konsumenter. Vi handler på nettet, vi går til legen når vi er syke, og vi bruker retten til gratis skolegang. Som kunde ønsker vi å betale riktig pris for riktig vare. Som klienter og rettighetshavere er vi er opptatt av kompetent og rettferdig behandling. Forbrukerjournalistikk er derfor både godt og salgbart stoff for aviser og fjernsynskanaler.

Mange annonsører har de siste åra tatt i bruk innholdsmarkedsføring for å bygge merkevarer og selge produkter. I en tid med dårlig inntjening gir aviser og nettaviser mye spalteplass til slikt innhold. Disse tekstene er utformet på en måte som lett kan forveksles med forbrukerjournalistikk, og undersøkelser viser at mange lesere synes det er vanskelig å vite hva som er hva. Resultatet er at leserne blir mer skeptiske til alt stoff som handler om forbruk, uansett hvem avsenderen er.

Forbrukerjournalistikken har som hovedmålsetting å veilede forbrukeren. Undersøkelser viser at mediene nesten alltid velger å se saken fra kundens perspektiv. Dette er i tråd med at journalister tradisjonelt ser på seg selv som talsmenn for «den lille mann» i samfunnet. Resultatet er at vi får høre lite om de sakene der leverandørene har rett og forbrukeren faktisk tar feil.

Forbrukerprogrammene på fjernsyn velger ofte en dramaturgi med klare paralleller til fiksjonsfortellinger. Kampen mellom forbrukeren og tilbyderen blir til en kamp mellom det gode og det onde, eller Davids kamp mot Goliat. Etter mye motstand går den lille forbrukeren til slutt seirende ut av kampen, takket være god støtte fra sine «hjelpere» i TV 2 hjelper deg.

Eksempel fra programmet TV 2 hjelper deg (etter 15 sekunder med reklame):

Det nyoppussede badet til Isabell har blitt et mareritt: – Alt er tapt

Dagen etter nyttår er mediene fulle av «ekspertråd» om ernæring og slanking. I juni hvert år avslører Dagbladet nye, grufulle detaljer om Norges farligste «rovdyr»: flåtten, fjesingen og huggormen. Denne formen for journalistikk har størst verdi som underholdning. Spørsmålet er om alle lesere klarer å skille mellom underholdning og seriøs informasjon.

Typisk for dette stoffet er at journalisten henvender seg til leseren på en fortrolig og intim måte, gjerne i du-form: «– Slik får du drag på damene.» Ofte kobles informative tekster sammen med tester der leseren selv kan avsløre sine svakheter. Ved å svare på ti enkle spørsmål får du vite om du er en god elsker, eller hvor stor risiko du har for å utvikle hjerteinfarkt.

Ukebladene har mye stoff som handler om trender, moter og velvære. Mange aviser har også egne trendbilag, for eksempel med tips til innredning av boliger. Det redaksjonelle stoffet er ofte omkranset av reklame for de samme produktene. Slik er mediene med på å stimulere til høyere forbruk.