Erosjon og forvitring av landskap
De ytre kreftene som former jordas overflate
Forvitring og erosjon av jordas overflate er grunnlag for dannelse av nye bergarter med andre egenskaper enn opphavet. Avsetninger som danner sandsteinsbergarter kan bli gode reservoarbergarter, og avsetninger som danner leirbergarter kan bli til takbergarter.
Forvitring
Ved forvitring brytes bergarter ned i mindre biter kalt sedimenter. Sedimentene navngis etter størrelsen på bitene, fra grove til fine kornstørrelser: blokk, stein, sand, silt og leire. Forvitring kan skje mekanisk eller kjemisk.
Mekanisk forvitring
Mekanisk forvitring skjer blant annet ved frostsprengning. Når vann fryser, utvider det seg med 10 prosent. Dette gjør at vann som fryser i sprekker i fjellet, kan bryte fjellet opp i mindre biter.
Når vi opplever steinras i vårløsninga, er det ofte et resultat av at isen som har sprengt fjellet om vinteren, smelter og "slipper" de fastfrosne bitene. Frostsprengning er et eksempel på mekanisk forvitring som er typisk for vårt kalde og våte klima.
Tidligere i den geologiske perioden vi lever i nå, har så mange som 40 istider satt sitt tydelige preg på landet vårt. I løpet av tre millioner år er fjorder og U-daler gravd ut av isbreene som til tider dekket hele Skandinavia. Isbreene kunne ha en tykkelse opp mot 3 000 meter.
Solsprengning kan også forårsake mekanisk forvitring. Den forekommer i områder med ekstrem temperaturforskjell mellom dag og natt, for eksempel i ørkenområder. Rotsprengning er en annen årsak til mekanisk forvitring. Den skjer når røttene til planter og trær trenger ned i sprekker og presser på fjellet til det sprekker enda mer og deles opp i små biter.
Denne lenken viser mye informasjon i hver tidsperiode.
Sjekk geologisk alder, se på kloden, se på ulike animasjoner og følg Dannelse av fjell, platetektonikk og utviklingen av Skandinavia.
Kjemisk forvitring
Ved kjemisk forvitring skjer en kjemisk omdanning av bergarter som løses opp og brytes ned. Når kjemiske stoffer oppløst i vann felles ut igjen, dannes opphavet til kjemiske sedimenter. Disse sedimentene kan omdannes til sedimentære bergarter som kalkstein.
Grunnfjellet blir forvitret ved at grunnvann trenger ned i sprekker i fjellet, og de svake syrene i vannet løser raskt opp mineralene i varm berggrunn. Når disse prosessene går langt ned i grunnfjellet, kalles grunnfjellet dypt forvitret. I Johan Sverdrup-feltet er det funnet hydrokarboner i reservoarer som består av dypforvitret grunnfjell.
Denne forvitringsprosessen skjer i varmere strøk fordi reaksjonshastighetene mellom stoffer i vann og stoffer i bergartene er høyere i varmt enn i kaldt klima. Kjemisk forvitring skjedde derfor i området som nå er norsk sokkel for ca. 200 millioner år siden, da den eurasiske platen befant seg ved tropiske breddegrader.
Erosjon og avsetning
Mens forvitring er en prosess som er lokal og "skjer på stedet", er erosjon en prosess som omfatter både forvitring og transport. Vi har ulike typer erosjon, som elveerosjon, isbreerosjon, vinderosjon og bølgeerosjon. Vann, is, vind og bølger kalles eroderende krefter.
Elveerosjon ser vi i daler som er utgravd av elvevann, og i svingene til elver som utvider og endrer seg på grunn av erosjonen vannet skaper i landskapet. Isbreer "vandrer" fram og tilbake over fjellene. I isen sitter det grus og steiner som sliper over fjellet og eroderer overflaten. Bølger som slår inn over kystlandskapet over lang tid, lager huler og grotter i fjellet.
Materialet som brytes ned, fraktes bort som sedimenter fra stedet der forvitringen skjer. Sedimentene transporteres ved hjelp av isbrebevegelser, steinras, vann og vind og lander på et annet sted i landskapet.
Under transporten blir sedimentene bearbeidet og formet ved at bitene slås og skures mot hverandre. Biter med skarpe kanter blir på denne måten avrundet. Dette er typisk for sedimenter som er fraktet med elver: Jo lengre vanntransporten har vært, jo mer avrundet blir partiklene.
Alle sedimentene vil etter erosjon og transport falle til ro og avsettes. Det er nettopp det ordet sediment betyr. Det kommer av det latinske ordet sedere som betyr "å slå seg ned". Disse avsetningene kan være så store i volum at de omformer store landskapsområder.
Daler, fjorder og alpine fjellformasjoner med tinder og egger er typiske landskapsformer som er dannet ved erosjon, mens sedimentære avsetninger har dannet landskapsformer som strendene på Jæren og bre-elvavsetningene fra siste istid, som der Gardermoen ligger.
Erosjon og avsetning på norsk sokkel
Kartet under viser avsetningsområder fra norskekysten og utover i havområdet, med kystområdet ved Haugesund/Stord som eksempel.
Det mest kystnære området er merket med oransje (og markert med piler). Her finner vi avsetning av sedimenter fra eroderte bergarter.
Vest for dette avsetningsfeltet er det felt med grunne marine sedimenter (merket med gult).
Stord-bassenget (merket med blått) viser sedimenter fra dypere marine miljø.
På sokkelen finnes viktige sandsteinsavsetninger som har vært elvesletter, delta eller sanddyner og som har blitt gode reservoarbergarter. Det finnes også leireavsetninger som har blitt takbergarter, og morener og stein som kan gjøre boreforholdene vanskelige.