Litteraturteori: teksten

Fra 1920-tallet vokste det fram flere litteraturteorier som rettet fokuset mot strukturen og de språklige og estetiske grepene i selve teksten. Disse teoretiske retningene vokste fram som en reaksjon mot litteraturteorier som så teksten i lys av dikterpersonligheten som skapte den.

Formalismen er en litteraturteoretisk retning som oppstod i Russland på 1920-tallet. Denne retningen er opptatt av formen på det poetiske språket og hva som skiller dette språket fra saklig og hverdagslig språkbruk. Formalismen var en reaksjon på det dominerende synet på litteratur der hovedfokuset var på forfatteren og samfunnet rundt litteraturen. Nå ble det sentrale i stedet en vitenskapelig tilnærming til hvordan vi opplever det estetiske ved tekster, og de ulike kunstgrepene som litteraturen benytter seg av.

Underliggjøring, språklige bilder og parallellisme

Underliggjøring er et viktig begrep for formalismen. Dette begrepet beskriver hvordan et poetisk språk gjør at vi ser verden fra en annen vinkel. Språklige bilder, troper, er viktige grep i det poetiske språket. Et annet viktig begrep i formalismen er parallellismen, som handler om hvordan de samme elementene gjentas i ulike kontekster i tekster og andre uttrykk. Et eksempel på dette er å bruke ulike ord som betyr det samme, eller å stille motsetninger opp mot hverandre.

Disse innsiktene bruker vi fortsatt i dag når vi ser på språkbruk og språklige virkemidler i analyser av litterære tekster. I denne artikkelen om språklige virkemidler i dikt får du en oversikt over de vanligste språklige virkemidlene.

Flerstemmighet og intertekstualitet

Mikhail Bakhtin videreutviklet formalismen med teorier om teksters flerstemmighet. Han pekte på at tekster ofte inneholder mange ulike stemmer med ulike perspektiver. Vi møter stemmene gjennom dialog og replikk, tanker, fortellerstemmer og beskrivelser. Et annet viktig begrep som Bakhtin utviklet, er intertekstualitet. Det handler om at tekster alltid forholder seg til andre tekster gjennom lån, kjente motiver, sitater og allusjoner.

Et eksempel: I romanen Tante Ulrikkes vei får vi ikke bare perspektivet til de to hovedpersonene Mo og Jamal. Forfatter Zeshan Shakar inkluderer også stemmer som representerer majoritetskulturen, skolen, arbeidsgivere og mer privilegerte ungdommer. Disse ulike perspektivene får fram motsetninger og konflikter i samfunnet og viser kompleksiteten i tematikken. Vi kan også si at romanen har en intertekstuell relasjon til andre oppvekstromaner fra Oslo, slik som Beatles av Lars Saabye Christensen, med et motiv der popmusikk og bymiljøet er et viktig bakteppe for romankarakterenes utvikling.

Idéene fra formalismen ble videreført i det vi kaller strukturalismen. Her er det fortsatt teksten selv som står i sentrum, men strukturalistene vendte oppmerksomheten mot strukturen eller oppbygginga av tekstene. Mye arbeid ble gjort for å finne fram til byggesteinene som fortellinger er laget av.

Hva består fortellinger av?

Vladimir Propp undersøkte store mengder eventyr og kom fram til et skjema som beskrev både faste handlingsskjemaer og faste funksjoner for karakterer i eventyrene. Modellen kan brukes til å analysere karakterer og handlingsforløp som går igjen i mange tekster, fra Star Wars-filmene til bøkene om Harry Potter.

På VGSkoles nettside om eventyrstilen kan du se hele modellen til Propp.

Algirdas Greimas bygget på Propps idéer og utviklet aktantmodellen for å beskrive den grunnleggende strukturen i fortellinger. Modellen er basert på et subjekt som har en lengsel etter eller ønske om noe, et objekt. Dette objektet blir overført til subjektet via en form for kommunikasjon. Å oppnå dette målet blir subjektets prosjekt i form av en konflikt. Subjektet støter på både hjelpere og motstandere på veien.

Mange av idéene fra strukturalistene har blitt videreført i narratologien, som har fokus på teorier og metoder for å beskrive hvordan fortellinger er bygget opp.

Amerikanske og engelske litteraturvitere på 1920-tallet hadde også en reaksjon mot den historisk-biografiske metoden som inntil da hadde vært rådende. Denne retningen har fått navnet nykritikk.

Nykritikerne så på teksten som et selvstendig fenomen som måtte undersøkes adskilt fra både forfatter, kontekst og leser. De mente det var umulig å vite sikkert hva som er en forfatters intensjon med en tekst hvis det ikke er direkte uttalt, derfor var det kun teksten selv som burde studeres. De mente at litteraturen skulle vurderes objektivt, derfor var heller ikke leserens subjektive vurdering interessant.

Nærlesing

Nykritikkens viktigste metode var nærlesing. Det handlet om å analysere i detalj elementene som teksten konkret består av: ord, språk og struktur, og å avdekke spenninger og motsetninger som de skaper. De ulike elementene ble sett i forhold til hverandre og sett opp mot det helhetlige temaet i teksten. Flertydighet, ironi og metaforer kan skape slike indre sammenhenger i en tekst, mens trådene samles i tekstens helhet.

Nykritikken hadde idealer for hva som gjorde en tekst god: enhet, kompleksitet, intensitet og et samspill mellom elementene i teksten.

Nykritikken har satt spor i hvordan vi ser på tekster for eksempel i skolen, selv om kontekstbegrepet har kommet mye sterkere inn de siste årene. Vi har altså tatt med oss viktige innsikter fra nykritikken og kombinert dem med andre perspektiver.

Å se tekster i lys av myter, arketyper og psykoanalytiske modeller var en teoretisk retning som stod sterkt i amerikansk litteraturforskning på 1950- og 1960-tallet. Tanken var at myter og arketyper fanget opp noe dypt menneskelig i oss og dannet mønstre og modeller som gjorde det mulig for oss å forstå psykologiske konflikter og menneskelige relasjoner.

Sigmund Freud brukte myter i psykoanalysen sin for å peke på krefter og relasjoner som preger oss mennesker. Et eksempel på dette er Ødipus-komplekset. Dette beskriver en fase der gutter har sterke følelser for sin mor og oppfatter faren sin som en rival. Dette har fått navn etter en gresk myte om Ødipus som dreper sin far og gifter seg med sin mor.

Mytekritikken og den psykoanalytiske kritikken bruker elementer fra psykoanalysen og kjente myter til å analysere litterære karakterers motivasjon, handlinger og relasjoner.

Børtnes, J. (2020, 26. mars). Vladimir Jakovlevitsj Propp. I Store norske Leksikon. https://snl.no/Vladimir_Jakovlevitsj_Propp

Børtnes, J. (2021, 1. februar). Formalisme (litteratur). I Store norske leksikon. https://snl.no/formalisme_-_litteratur

Børtnes, J. & Lunde, I. (2021, 15. mai). Mikhail Bakhtin. I Store norske leksikon. https://snl.no/Mikhail_Bakhtin

Farsethås, A. (2002, 21. juni). Det nye med nykritikk. NRK. https://www.nrk.no/kultur/1.-det-nye-med-nykritikk-1.538092

Kittang, A. (1991). Moderne litteraturteori. En innføring. Universitetsforlaget.

Mæhlum, L. (2020, 28. desember). Aktantmodell. I Store norske leksikon. https://snl.no/aktantmodell

Skei, H. H. (2019, 9. oktober). Intertekstualitet. I Store norske leksikon. https://snl.no/intertekstualitet

Skei, H. H. (2021, 29. oktober). Litteraturvitenskap. I Store norske leksikon. https://snl.no/litteraturvitenskap