Sivil motstand

Motstandsbevegelsen, ofte kalt hjemmefronten, er en fellesbetegnelse på alle dem som tok opp kampen mot nazismen. Ved siden av militær motstand fra Milorg og kommunistiske grupper ble holdningskampen mot nyordningen viktig for mange i det sivile samfunnet. En rekke symboler og handlinger ble brukt til å skille folk som motsatte seg okkupasjonen, fra dem som gikk i fiendens tjeneste. Dette kunne være ei rød topplue, binders i jakka eller generell motvilje rettet mot den tyske okkupasjonen.

Mange i hjemmefronten utsatte seg for stor fare. Det gjaldt kvinner og menn som medvirket til produksjon og distribusjon av illegale aviser, etterretningsarbeid og ulike former for sabotasje. I tillegg var frakt av motstandsfolk og flyktninger ut av landet risikofylt arbeid.

Dikt

Lytt til Nordahl Grieg som leser sitt eget dikt "17. mai 1940". Dette diktet handler om hva som skjer under krigen, om folket som kjemper for sin frihet, og det lover at "vi skal komme igjen".

Demokratiet forsvant i Norge med den tyske okkupasjonen, og alle andre partier enn Nasjonal Samling ble forbudt. Med Vidkun Quisling som "Norges fører og ministerpresident" i 1942 fortsatte forsøkene på nyordning av landet i tråd med Nasjonal Samlings og Nazi-Tysklands interesser. Gjennom nyordninga skulle potensiell motstand mot regimet kontrolleres og folket skulle indoktrineres med de nye verdiene til NS. Men alle forsøkene ble i hovedsak møtt med motstand blant store og viktige grupper i det norske folk.

Allerede høsten 1940 sendte Kirkedepartementet ut et skriv der lærerne skulle undertegne en erklæring som forpliktet dem til å støtte det nye regimets tanker og idéer overfor skoleelevene. Som tilsvar på dette nazifiseringsforsøket sendte lærerne inn et svar der de skrev: "[derfor] erklærer jeg herved at jeg vil være tro mot mitt lærerkall og mot min samvittighet".

Med Quisling som ministerpresident i 1942 fikk lærerne medlemsplikt i Norges Lærersamband. En så å si samlet lærerfront protesterte åpenlyst mot disse lovene med argumenter om egen samvittighet og lærerkallet. Dette skulle få store konsekvenser for mange lærere. I mars 1942 ble 1100 lærere arrestert og utsatt for hard behandling. 500 lærere ble sendt til arbeidsleirer i Kirkenes. Først i august ble skolene satt i drift igjen. Motstandskampen til norske lærere fikk stor publisitet og fungerte som en viktig stimulans for det videre motstandsarbeidet.

Særlig betydningsfullt ble hyrdebrevet som de norske biskopene i fellesskap sendte sine menigheter i februar 1941.

Brevet var en protest mot Hirdens opptreden og forsøkene fra de nazistiske myndighetene på å bryte prestenes taushetsplikt. I realiteten stilte hyrdebrevet spørsmål ved den norske rettsstaten under okkupasjonsmakten, siden Høyesterett hadde trådt tilbake.

Våren 1942 ble kampen mellom kirken og de nazistiske myndighetene ytterligere tilspisset. Da lovene om Nasjonal Samlings Ungdomsfylking (NSUF) ble fremmet, og lærerne ble forsøkt tvunget inn i Norges Lærersamband, gikk samtlige biskoper av. Det samme gjorde flertallet av norske prester. En alternativ kirkefront ble etablert og besto av avgåtte prester og deres menigheter, som tok klart avstand fra okkupasjonen.

Enhver norsk gutt eller jente skal for sin nasjonale oppdragelses skyld og for å tjene sitt folk og fedreland tjenstgjøre i N.S. Ungdomsfylking. Plikten til ungdomstjeneste begynner 1ste januar det året 10-års alderen nåes, og opphører 31te desember det år 18-års alderen nåes.
(Arkivverket, 2019)

Loven om en nasjonal ungdomstjeneste vakte enorme reaksjoner fra foreldre fra alle samfunnslag i Norge. En landsomfattende foreldreaksjon ble raskt satt i gang, og det strømmet inn 200 000 protestskriv fra norske foreldre, underskrevet med fullt navn. Kvinnene spesielt så ingen grunn til å la NS ta del i oppdragelsen av barna. Selve loven ble en stor fiasko for regimet, noe den klare motstanden fra lærere, kirke og foreldre må få æren for.

Idrettsstreiken

Organisasjoner tilknyttet norsk idrett ble oppløst etter en forordning fra Idrettsdepartementet 22. november 1940. Idretten skulle heretter styres av Nasjonal Samling. Ulike forbund, kretser og idrettslag gikk til en landsomfattende idrettsstreik der store deler av utøverne nektet å stille opp i konkurranser styrt av NS.

Samtidig ble det drevet mye illegal idrett, som i starten av krigen måtte avholdes i det skjulte. Kampen om idrettsfolket var en tapt sak for NS, og idrettsstreiken ble opprettholdt ut okkupasjonstida.

Datidas store idrettsforbilde Birger Ruud (1918–1998) var tre ganger olympisk mester i hopp og ble gjentatte ganger lokket med materielle goder og ære av det nazistiske idrettsforbundet. Ruuds kontante avslag gjorde Josef Terboven rasende. Under et illegalt renn i Asker i 1943 ble Ruud arrestert og sendt til Grini fangeleir. Dette ga et sterkt signal til resten av idretts-Norge.

Arbeidstjenesten

Under krigen kom arbeidstjenesten under NS-kontroll. Formålet hadde opprinnelig vært å få hjelp til skog- og jordbruksnæringen for å sikre landet viktige varer.

Motstandsbevegelsen fryktet etter hvert at tjenesten skulle brukes til tysk militærtjeneste eller krigsviktig arbeid utenfor Norge. Menn som var født i perioden 1921–23 fikk meldeplikt og skulle registreres i statsmaktens arkiver. I mars 1944 sendte hjemmefrontens ledelse opprop om boikott av arbeidstjenesten og satte i verk en rekke store aksjoner. Mest kjent er Milorgs sprengning av arbeidstjenestenes arkiver i Oslo 18. mai 1944, kjent gjennom filmen Max Manus fra 2008. De fleste "innkalte" til arbeidstjenesten fulgte motstandsbevegelsens oppfordring og rømte til skogs og ble hetende "gutta på skauen".

Arkivverket. (2019, 8. mars). Sak mot NSUF-jente. https://www.arkivverket.no/utforsk-arkivene/skole/historiske-kilder/andre-verdenskrig-i-norge/sak-mot-nsuf-jente

Skodvin, M. (2022, 4. januar). Hjemmefronten. I Store norske leksikon. https://snl.no/hjemmefronten