Samling under Christian Michelsen
Konsulatsaken
Under unionsfellesskapet med Sverige hadde ikke Norge egen representasjon i utlandet. Konsulene var felles for begge landene i unionen, og vi hadde ingen egne konsuler eller konsulater.
Skipsfarten hadde større betydning for Norge enn for Sverige, og den norske flåten var også større enn den svenske. Nordmennene mente derfor at mange utenlandske havnebyer med stor norsk skipstrafikk burde hatt konsulat. Saken om egne konsulater var i tillegg sterkt symbolladet, for nordmennene ville selv representere landet sitt i utlandet.
Venstre var partiet som frontet konsulatsaken sterkest. Høyre anså lenge unionen som noe positivt, men ønsket forhandlinger om å få norske konsuler. Forhandlinger om et norsk konsulatvesen ble gjenopptatt i 1902 av unionslandene. Sent i 1904 kom det et et svensk forslag om at et norsk konsulatvesen fortsatt skulle ligge under svensk utenrikspolitikk. I Norge ble dette svenske forslaget kalt "lydrikepunktene" og vakte sterke nasjonale og antisvenske strømninger rundt om i landet.
Politisk samling med Christian Michelsen
Forhandlingene med svenskene kjørte seg fast på vårparten 1905, og unionsspørsmålet ble nå "en knute som ikke kunne løses opp, men måtte hogges". Et virkelig gjennombrudd kom med Christian Michelsens samlingsregjering i mars 1905. Den var villig til å vedta at det skulle være et norsk konsulatvesen, selv om det skulle sette unionen i fare. Deretter foregikk det et politisk spill i Stortinget der Stortinget vedtok opprettelse av et norsk konsulatvesen.
Christian Michelsen
Christian Michelsen (1857–1925) har en stor del av æren for unionsoppløsningen. Michelsen hadde bakgrunn både fra Høyre og seinere Venstre. Han var dermed egnet som en samlende figur.
7. juni-vedtaket og unionsoppløsningen
Konsulatvedtaket til den norske regjeringen ble lagt fram for kong Oscar 2. i statsråd i mai. Kongen nektet å godkjenne loven, og de norske statsrådene svarte med å søke avskjed. Kongen nektet å godkjenne avskjedssøknadene fordi han ikke kunne få dannet noen ny regjering på det tidspunktet.
I en erklæring den 7. juni kunngjorde Stortinget at ettersom Oscar 2. ikke klarte å danne noen norsk regjering, noe Grunnloven sa var kongens oppgave, så hadde han opphørt å fungere som konge i Norge. Kongefellesskapet, og dermed også unionen med Sverige, var derfor å betrakte som oppløst.
I vedtaket heter det:
Da Statsrådets samtlige medlemmer har nedlagt sine embeter, da Hans Majestet Kongen har erklært seg ute av stand til å skaffe landet ny regjering, og da den konstitusjonelle kongemakt således er trådt ut av virksomhet, bemyndiger Stortinget medlemmene av det i dag avtrådte Statsråd til inntil videre som den norske Regjering å utøve den Kongen tillagte myndighet i overensstemmelse med Norges Grunnlov og gjeldende lover – med de endringer som nødvendiggjøres derved, at foreningen med Sverige under én konge er oppløst som følge av, at kongen har opphørt å fungere som norsk konge (Det norske kongehus, 2007).
Saksgangen for regjeringen, Stortinget og kongen
- Stortinget vedtar å opprette et norsk konsulatvesen i slutten av mai 1905.
- Kongen nekter sanksjon.
- De norske myndigheter nekter å kontrasignere kongens beslutning om sanksjonsnekting.
- Statsrådene leverer inn sine avskjedssøknader.
- Kongen nekter å ta imot disse (fordi han da ville være uten en norsk regjering).
- Statsminister Michelsen melder i Stortinget at regjeringen har gått av.
- Stortinget vedtar enstemmig 7. juni-erklæringen.
Forsvaret mobiliseres
Sommeren 1905 ble 20 000 menn innkalt til å være grensevakter. Mot et overlegent svensk forsvar, ble det norske forsvaret mobilisert uten at det kom til militære sammenstøt. Oskar 2. valgte likevel å innkalle til forhandlinger i Karlstad. Svenske myndigheter gikk til forhandlingene med utgangspunkt om unionen skulle oppløses eller ikke, nordmennene om hvordan det skulle skje. Kongen krevde også folkeavstemning om unionsoppløsningen i Norge.