Samisk historiefortelling – utenfra og innenfra
I denne artikkelen skal vi se at forståelsen av det samiske har endret seg opp gjennom historien, og at det er viktig å være bevisst på hvem som forteller.
Først dominerte utenfra-perspektivet
I historiefaget har oppfatningen av det samiske variert mye, og samenes historie ble lenge fortalt fra et vestlig, etnosentrert perspektiv. Et etnosentrisk perspektiv betyr at man bruker sin egen kultur som målestokk for hva som er "bra" eller "riktig" tenke- og levemåte. Dette kan føre til at man oppfatter andre kulturer som ufullstendige eller mindreverdige (Johannessen, 2007).
Dersom vi går tilbake til 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, så var samfunnet og forskningen preget av idéer fra sosialdarwinismen. Inspirert av botanikk og biologi, der man sorterer plante- og dyreriket i ulike arter, så de for seg at de også kunne sortere og rangere mennesker som ulike raser.
Menneskene ble derfor sortert hierarkisk etter hvor "utviklet" de var. De trodde nemlig at nedarvede biologiske egenskaper skilte "rasene" fra hverandre, og at noen var bedre enn andre. Ulike samfunn og kulturer befant seg, slik de så det, på ulike utviklingsnivåer. I den vestlige varianten ble europeiske "raser" plassert på toppen som mest utviklet og overlegen (Andresen et al., 2021, s.17). Samene ble plassert på et lavere utviklingstrinn.
I dag vet vi at mennesker ikke kan deles inn i ulike raser, alle hører til den samme.
Perspektivet skifter
Gjennom 1900-tallet mobiliserer og organiserer flere samer seg. Særlig verdt å nevne er den første samekonferanse i Trondheim i 1917, og mobiliseringen i forbindelse med Alta-saken på 1970- og begynnelsen på 80-tallet. Det ytre presset mot samene over lang tid var en viktig årsak til at samene mobiliserte (Rymin og Nyysönen, 2013, i Andresen et al., 2021, s. 20).
Den darwinistiske oppfatningen av samene som laverestående og historieløse ble etter hvert forlatt – særlig etter andre verdenskrig (Andresen et al., 2021, s. 18). Den nye, kritiske holdningen kan forstås i sammenheng med at det også ble en global avkolonisering etter krigen.
Framstillingen og behandlingen av minoriteter og urfolk ble kritisert. Her i Norden gjaldt det det samiske. Fra 1960-tallet og framover begynte unge, radikale forskere å se samene i Norden som en undertrykt, diskriminert og kolonisert minoritet. Over hele verden fins det mange eksempler på at urfolk har blitt kolonisert. Det betyr at staten har skaffet seg politisk, kulturell og/eller økonomisk kontroll over et område eller et folk.
Dekolonisering og aktørskap
I nyere tid er forståelse av det samiske og samisk historie i økende grad fortalt av samene selv. Mange er i dag opptatt av å se samene fra et aktørperspektiv i stedet for å plassere dem i en passiv offerposisjon. Det betyr å se samene som aktive historiske aktører med evne til å handle og forme egne liv og skjebner. De skal få fortelle sin egen historie innenfra.
Dette henger sammen med en pågående prosess i samfunnet vårt som kalles dekolonisering. Det vil si "å bryte ned strukturer, lover og forestillinger som koloniseringsprosesser har skapt, og som fortsatt er virksomme i å frata urfolk og andre minoriteter menneskelighet og myndighet som kunnskapsprodusenter" (Eriksen 2021, i Eriksen et al. 2022). Dette kan for eksempel være forestillinger om samene som primitive eller historieløse. Det å overføre makten tilbake til dem man forteller om, kan kalles dekolonisering. Det er et politisk prosjekt som har som mål å forstå urfolks perspektiver ut fra deres egne premisser, i stedet for å forsøke å inkludere disse i allerede eksisterende fortellinger (Andreassen & Olsen 2020, i Eriksen et. al, 2022).
Oppsummert kan vi si at samisk historie kan fortelles fra et samisk perspektiv, fra et utenfra-perspektiv og fra et sted imellom disse to. Det viktigste er at du både er bevisst på ståstedet til historiefortelleren og på ditt eget kunnskapsgrunnlag. Å studere samisk historie er slik sett en god øvelse i å forstå at historiefortelling aldri er objektiv, den er subjektiv.