Kolonistene mot opprør

Krigen mot franskmennene og urbefolkningen

Kolonistene hadde i lengre tid fordrevet den amerikanske urbefolkningen i øst i takt med befolkningsøkningen. Urbefolkningens jakt og naturlige levemåte passet ikke inn i kolonistenes ønske om ekspansjon vestover. Dette førte til stadige konfrontasjoner mellom kolonistene og ulike lokale urfolksgrupper.

Frankrike og Storbritannia kjempet gjennom 1700-tallet om dominans i verdenshandelen og var stadig i væpnet konflikt av den grunn. Til tross for at de 13 koloniene i Nord-Amerika var underlagt Storbritannia, opplevde kolonistene stor grad av frihet og lite skattlegging. Under krigen mot urbefolkningen og franskmennene i perioden 1754–63 ble kolonistenes bånd til moderlandet styrket idet franske besittelser og urfolksområder ble lagt under Storbritannia. Spesielt i nord var det et utstrakt ønske om å utvide koloniene vestover med britisk hjelp.

Krigene på det amerikanske kontinentet ble sett på som en forlengelse av syvårkrigen i Europa mellom Preussen og Storbritannia på den ene siden, og Frankrike, Østerrike, Russland og Sverige på den andre.

Storbritannia, med støtte fra kolonistene, gikk seirende ut av krigen, og fredsbetingelsene ble avklart i 1763 med Parisfreden. Avtalen innebar at sjuårskrigen ble avsluttet, og Storbritannias dominans utenfor Europa ble styrket, mens Frankrike mistet nesten hele sitt kolonirike i Nord-Amerika.

Merkantilisme

I den første tida var merkantilismen en fordel for kolonistene, ettersom de gjennom den var sikret fast handel og skipsfart. Etter hvert ble interessene mer motstridende. I britenes merkantilistiske system var det åpenbart at koloniene skulle tjene britenes økonomiske interesser. Kolonienes handel med Europa skulle gå gjennom britiske havner og på britiske skip, ifølge navigasjonsakten av 1651.

Parisfreden i 1763 ble et vendepunkt for koloniene. Det britiske parlamentet vedtok i 1764 å innføre importtoll på en rekke varer til koloniene. I 1765 fulgte en såkalt stempelskatt på offentlige dokumenter. Påleggene var delvis en følge av at det hadde kostet Storbritannia mye å føre alle krigene mot Frankrike, til dels på kolonienes vegne. Dette førte til protester mot Storbritannias rett til å skattlegge koloniene. Britene valgte, etter press fra kolonistene, å fjerne ulike avgifter, men opprettholdt avgiften på te. Dette skulle til slutt bli startpunktet for kolonistenes ønske om å løsrive seg fra Storbritannia.

"Ingen skatt uten representasjon i parlamentet"

Spørsmålet om Storbritannias rett til å skattlegge koloniene, uten at kolonistene var representert i det britiske parlamentet, har rot i sentrale tanker i opplysningstida. Makt bør utgå fra folket og baseres på folkesuvereniteten. Tanken er at skattlegging og lovverk bør vedtas av folket alene og ikke av privilegerte grupper eller monarker.

Amerikanernes idéer om folkesuverenitet har bakgrunn i britenes såkalte Glorious Revolution og Bill of Rights fra 1689. Med Bill of Rights ble kongemakten begrenset, og det ble stadfestet at kongen ikke kunne styre landet uten støtte i parlamentet.

Tankene bak var fra John Locke, som mente at statens viktigste oppgave var å sikre innbyggerne grunnleggende naturlige rettigheter. Bare slik kunne staten legitimere eller rettferdiggjøre sin makt. Ifølge John Lockes politiske tanker er "makten til låns", og folket har rett til opprør mot kongemakt og myndigheter hvis de ikke styrer etter folkeflertallets vilje.

Opprør i Boston

John Lockes idéer om folkets rett til opprør sto sentralt i kolonistenes krav om uavhengighet og løsrivelse fra Storbritannia. Hendelsene rundt "teselskapet i Boston" ble startskuddet for konflikten som skulle ende i en uavhengighetskrig og dannelsen av USA.

Utkledd som innfødte gjennomførte nordamerikanske kolonister en protestaksjon mot den forhatte teavgiften i 1773. Et skip som lå ankret opp med en telast klar til fortolling i Boston, ble angrepet, og teen ble kastet på sjøen. Det er dette som har blitt kalt for "The Boston Tea Party".