Boreprogrammets oppbygning
Boreprogram
Det kreves omfattende planlegging før en brønn kan bores. Planleggingen dokumenteres i et boreprogram som inneholder detaljerte instrukser for hvor brønnen skal bores, hvordan brønnen skal bores, og hva som skal skje når brønnen er ferdigboret. Boreprogrammet må godkjennes av Havindustritilsynet før boringen starter. Programmet gjennomgås sammen med leverandørene av tjenester og utstyr til operasjonen, slik at alle er informert om krav, behov og tiltak.
I boreprogrammet beskrives brønnens vinkler, retninger og dyp. Brønnens retning og dyp planlegges ut fra geologiske modeller som er laget ut fra datainnsamling som seismikk og leteboring.
En trykkprognose utarbeides for området. Den beskriver hvordan det er forventet at trykkutviklingen kommer til å være nedover i de geologiske lagene, og hvilken formasjonsstyrke lagene har. Basert på disse trykkprognosene planlegger vi hvor høy egenvekt vi skal ha på borevæsken og dypene for hver casingseksjon i casingprogrammet.
Delene i boreprogrammet
Boreprogrammet deles inn i delprogrammer som beskriver sentrale operasjoner i detalj. Delprogrammene er vanligvis
borevæskeprogram
casingprogram
sementeringsprogram
Boring av en produksjonsbrønn starter når feltet er utforsket, og det er funnet nok olje eller gass til at det er drivverdig. Formasjonene er undersøkt gjennom kjerneprøver, brønnlogging og brønntesting på feltet. Formasjonsstyrken er testet med leak off-test (LOT).
Fra leteboring og avgrensningsboring i området er det samlet inn mye informasjon om bergartstyper, laginndeling, dypet til bergartslagene, trykk, og temperatur.
Det er også kjent hvor det kan være fare for boreproblemer. Der må det kanskje brukes annet boreutstyr, annen type borevæske, eller det må bores med stort fokus på prosedyren. Slike problemstillinger er beskrevet i boreprogrammet, og alternative løsninger omtales som contingency.
Informasjonen brukes til å planlegge dypet for hver hullseksjon, dimensjoner på casingene, retningen på borehullet, slamvekt og slamtype til boringen av produksjonsbrønnen, og hvor høyt vi må sementere på utsiden av casingene.
I boreprogrammet beskrives brønnens vinkler, retninger og dyp. Brønnens retning og dyp planlegges ut fra geologiske modeller som er laget ut fra datainnsamlig som seismikk og leteboring.
Trykkprognose
En trykkprognose beskriver hvordan det er forventet at trykkutviklingen kommer til å være nedover i de geologiske lagene, og hvilken formasjonsstyrke lagene har. Trykkprognosen tegnes inn i et trykkprognosediagram som viser hvilke dyp casingseksjonene skal settes på, hvilken vekt som skal brukes på borevæsken i hver seksjon, og hvilke formasjonstyper det bores gjennom. Basert på disse trykkprognosene planlegges dypene for hver casingseksjon i casingprogrammet.
Hvor dypt kan en seksjon bores?
I casingprogrammet beskrives rørdimensjoner og -lengder som skal brukes i hver seksjon av brønnen. Det gjøres beregninger for å finne ut hvor høyt trykk, og hvor store krefter som kommer til å virke på casingen. Deretter velges diameter, veggtykkelse (vekt) og materialkvalitet for casingene.
En seksjon bores som regel med en fast dimensjon på borekronen og med en slamvekt som er tilpasset trykkprognosen for dypet. Når det brukes samme slamvekt i en seksjon, er to forhold viktige:
- Formasjonsstyrken øverst i seksjonen må være høy nok til å tåle slamvekten i seksjonen.
- Slamvekten må være høy nok til at det hydrostatiske trykket nederst i brønnen er høyere enn formasjonstrykket i det nederste laget seksjonen bores i.
Disse to forholdene avgjør i stor grad hvor dyp en seksjonen skal være. En seksjon kan bores gjennom mange geologiske lag. Dersom formasjonsstyrken i neste lag er svakere, eller det er en type formasjon som krever en annen type borevæske, for eksempel leirholdig formasjon som må behandles mot svelling, da må casingprogrammet utarbeides med hensyn til dette.
En brønn kan konstrueres med et utvalg av dimensjoner på borehull og boreutstyr. Valget påvirkes av lengden på brønnen, trykk og temperaturforhold og formasjonenes egenskaper. De fleste produksjonsbrønnene bores i ukompliserte formasjoner, der det ikke er fare for grunn gass. Da brukes en standard løsning med et lite utvalg av casing–dimensjoner for hver seksjon.