Ytringsfridom og pressefridom er fastsett i FNs konvensjon om menneskerettar. I Iran blir journalistar fengsla og torturerte, sjølv om landet prinsipielt har pressefridom.
Om pressesensur i Iran
Pressefridom og menneskerettar
FN deler menneskerettane inn i to hovudgrupper:
- Økonomiske, sosiale og kulturelle rettar handlar om retten til å få dekt grunnleggjande behov.
- Politiske og sivile rettar handlar om rettssikkerheit, likebehandling og .
Dei aller fleste landa i verda, også Iran, har slutta seg til menneskerettskonvensjonane. I står det mellom anna følgjande:
Alle skal ha meinings- og ytringsfridom. Denne retten gjeld fridom til å ha meiningar utan innblanding, til å søkje, ta imot og gjere kjent opplysningar og idear gjennom alle dei informasjonskanalar som finst, og på tvers av alle grenser.
Ytringsfridom blir altså rekna som ein sentral rett som alle menneske har, uansett styreform.
Rolla til media i eit teokrati
Ifølgje World Press Freedom Index () er Iran blant dei landa i verda som skårar lågast på , berre slått av Eritrea, Nord-Korea og Turkmenistan. Rangeringa er basert på kriterium som , vald mot journalistar, undertrykkjande lovverk og statlege mediemonopol.
Styreforma i Iran er ei blanding av og . Eit anna ord for teokrati er prestestyre. Sjølv om dei politiske leiarane blir valde av folket for fire år av gongen, er det den åndelege leiaren som er den øvste leiaren i landet. Han kontrollerer både politi- og militærvesenet, rettsapparatet og massemedia. Den religiøse lova, sharia, er overordna lovene i landet.
Grunnlova av 1979 garanterer i prinsippet pressefridom. Men aviser må ha offentleg lisens, og journalistar og redaktørar som publiserer artiklar som krenkjer religionen, leiande religiøse leiarar og den offentlege moralen, eller som fornærmar namngitte personar, kan bli straffa (Lyngve, 2021).
Ingen land i verda fengslar fleire journalistar enn Iran. Mange av dei som blir fengsla, blir utsette for tortur. I praksis er det derfor ingen pressefridom.
Men når styresmaktene fjernar dei profesjonelle journalistane, hender det at folket sjølv tek på seg rolla som "borgarjournalistar". Ved hjelp av mobiltelefonar og sørgjer dei for at verda likevel får innsikt i det som skjer i landet. Det same gjer mange av dei iranske journalistane som lever i eksil i utlandet.
Reporterar i eksil
Sheida Jahanbin og Madyar Samienejad er to aktive iranske journalistar som har valt å setje søkjelys på maktovergrep og brot på menneskerettar i heimlandet sitt. Organisasjonen Reportere uten grenser har omtalt bloggen til Madyar som den beste nyheitsbloggen i verda.
Sheida Jahanbin har laga radiodokumentar for NRK om korleis det er å kome som politisk flyktning til Noreg.
Madyar blei fengsla og torturert for arbeidet sitt som journalist av iranske styresmakter. Saman med Sheida valde han derfor i 2010 å rømme frå landet og søkje politisk asyl i Noreg. Herfrå held dei to unge journalistane fram å om brot på menneskerettar og situasjonen for politiske fangar i Iran. Draumen er å kunne vende tilbake til eit fritt og demokratisk Iran ein gong i framtida.
Høyr eit utdrag av NRK-radiodokumentaren til Sheida Jahanbin frå 2011 nedanfor.
Min bit av himmelen
Tekstversjon
Kva heiter du for noko?
Sheida
Kva er fødselsdatoen din?
Twenty zero seven eighty-four.
Når kom de til Noreg, då?
For fire månader sidan.
Ja, de kom i oktober–november. Kva slags opphaldsløyve har de, då? Har de søkt om flyktningstatus?
I don't understand.
Are you refugees?
Ja.
Kor lenge gjekk de på universitetet i Iran?
Eg gå fire, nei, tre år fordi he gå på prison. Arrest Iran.
Ja ja.
During the university and couldn't finish the university.
Ja, men de må altså ha norskprøve 1, norskprøve 2, norskprøve 3, og så er det norskprøve 4 ein må ha for å studere i Noreg dersom ein ikkje tek vidaregåande skule. Og det er eit veldig, veldig høgt nivå. Det er langt dit. Eg må skrive desse planane inn i systemet.
…
Velkommen til Oslo lufthamn. Skal du fly vidare innanlands, må du sjølv ta bagasjen din ut av tollområdet for å sjekke inn vidare. Ved kjøp av taxfree-varer, må desse forseglast.
Madjar and I arrived on Wednesday 20th October 2010. Almost six years had passed since we met the first time.
Nesten fire år hadde gått sidan Madjar slapp ut av fengsel med eit nytt tungsinn i blikket. Nesten to år hadde gått sidan vi forlét Iran og kryssa fjellet til Tyrkia utan eingong å ta farvel.
My unused wedding dress hanging in my room in Teheran, invitations sent to a party that wasn't to be.
Nesten to år i Tyrkia mens vi søkte asyl. Tyrkia var ikkje ein trygg stad for oss.
People disappear. People live in fear and protected.
Eg hadde høyrt historier om folk som vart dregne ut av fly i siste minutt og deportert til Iran. Eg kjende meg ikkje trygg før flyet hadde letta frå Tyrkia.
...
We arrived in Oslo with a suitcase and a backpack each. In Oslo the weather was cold and windy.
Sjølv om dagen framleis var ung, var det mørkt då vi kom fram.
Dørene blir lukka.
Leilegheita vår ligg i åttande etasje i ei stor bustadblokk. Det bur mange gamle menneske i denne bygninga og nokre få unge utlendingar.
We are beginning a new life here, Madjar and I.
...
October 31st. The internet is still not working. We will be starting school in three weeks.
Camilla, rådgivaren vår frå kommunen, har funne eit intensivt norskkurs til oss. Ho seier det kjem til å bli vanskeleg. I dag tidleg spurde Madjar om vi skulle ta ein busstur. Eg vart overraska og glad. Han vil vanlegvis bli heime.
We took bus 361. We got off the bus after three stops. Took another bus and another bus. We continued like that all day, without knowing where we were going.
Vi fann eit område med fleire asiatiske butikkar. Eg kjøpte koriander. Vi såg plakatar om ein halloweenfest og lengta etter å bli med.
The sun was shining, and the sky was blue.
...
Now take a deep breath in and hold your breath. And breathe again. Now take a deep breath in and hold your breath. And breathe again. That's it.
Ok. Can you please tell me why I should have these tests in Norway?
I will take two pictures of you. One from the front and from the side. And there is the screening for tuberculosis. Every immigrant who comes to Norway has to do that. This is a screening project, and everyone has to take that.
The weather. When I talk to my mother, we talk about the weather. She follows the weather in Oslo.
Ho vil gjerne vite korleis vêret er på vestleg. Vestleg er i Oslo, seier eg. Det var akkurat –22 grader her. Det har eg aldri opplevd før. Det er ikkje berre mor mi som ringer. Madjar og eg har ein blogg som rapporterer om brot på menneskerettar i Iran. Det er denne aktiviteten som er grunnen til at vi måtte rømme Iran. Vi skriv om folk som sit fengsla. Nokre gonger ringer det til og med folk frå fengsel. Vi skriv ned det dei fortel, og legg det ut på internett – dikt, artiklar, rapportar frå helvete.
...
Denne stemma tilhøyrer eit ungt menneske som meg. Det er ein telefon frå Evin-fengselet, eit av dei mest forferdelege fengsla på jorda. Denne personen vart arrestert under ein fredeleg demonstrasjon og dømd til seks års fengsel. Denne personen les eit dikt. Orda i diktet er:
Når din del
av himmelen ikkje berre er eit lite vindauge i taket,
korleis kan eg då forklare kjenslene mine for deg?
Livet i fengsel er som fjellklatring. Det er berre tankane dine som hjelper deg å overleve.
Når vakthavande betjent bankar på, kan du gløyme alle menneskerettar.
Han deler berre ut smerte og vil du skal seie noko mot deg sjølv.
Les meir
Artikkel, Journalen: Ingen fengsler flere journalister enn Iran
Artikkel, Nettavisen: Rømte fra slag, spark og elektrosjokk
(om Sheida Jahanbin og Madyar Samienejad)
Kjelder
Lyngve, E. (2021, 13 april). Medier i Iran. I Store norske leksikon. Henta 5. januar 2022 frå https://snl.no/medier_i_iran
