Vi er fem (utdrag)

Utdrag 1

La det stå et hus på Råset, ei bygd snaue tre timer nord for hovedstaden. Der bodde Tormod Blystad med familien. Huset snekret han selv mens Siv gikk gravid og kvalm med første unge. Ungen ble kalt Alf. Alf fikk det ikke i hendene som far sin, men Tormod var uansett glad i gutten, nevenyttig eller ikke. Jenta, Helene, lys og fin, ble født fem år senere. Skarp som en syl var hun, og fingernem, ikke minst.
I tillegg til å være en pålitelig kar som brydde seg om familien, var Tormod Blystad uvanlig staut, ja, bent frem kjekk. Dette så han ikke selv, og Siv hadde blitt blind for utseendet hans etter så mange år, men kjekk var Tormod. Stor, slank, flott - velbygd - og han ble bare bedre med årene, som et stykke eik. Folk på bygda skulte og mumlet når familien var på butikken. «Hun Siv traff blink», sa de, det hadde de alltid sagt. «Siv scoret.»
Utvalget var ikke stort på en plass som Råset. Man kunne ikke snakke om at det fantes én liga for Siv og én liga for Tormod. Det var et par dusin ungdommer på hvert klassetrinn, og disse måtte sortere seg innbyrdes. Tormod og Siv fant hverandre på ungdomsskolen, og slik ble det. Tormod reiste aldri, monden kunne han ikke beskyldes for å være, utseendet hans ble aldri kringkastet utenfor bygda.
På videregående hadde de en dramatisk periode, da var Siv og Tormod nær ved å miste taket. Tormod køddet det til og ramlet utfor, men Siv var stor, festet grepet på ny og hjalp ham. Dette glemmer Tormod aldri. Man kan si at grunnen Tormod bygde huset til familien på, var hans takknemlighet for Sivs innsats den gangen, og denne historien begynner også der.

Det som skjedde, var at Tormod fikk plass på yrkesskolen, førti minutter unna Råset, nærmere bestemt på elektrofag. Han var en fremragende elev, arbeidsom og stille av seg. Flittig. Stø. Men i klasserommet satt også en figur som het Espen. Espen var en kvikk jævel, med snakketøyet i orden, og en tørr stemme som lå langt bak i halsen på ham. Espen Heggelund var navnet, mer yndig enn gutten, en lund av hegg, noe så flott, men gutten var en faen. Han var på alle måter glad i dram, og Tormod lot seg overtale til å bli med på fyll. Det viste seg fort at Tormod hadde anlegg for å drikke, akkurat som far sin, Oscar, en noksagt av en snekker, også han fra Råset. Med drikkingen tentes en gnist, et liv, som Tormod ikke hadde vært borti tidligere, han kviknet til. Det skulle vise seg ikke å være bunn i ham når det gjaldt alkohol, og det som verre var: Han ble ugjenkjennelig når han drakk. Tormod kom frempå, plutselig var han både tullete og snakkesalig. Det ene påfunnet etter det andre tittet frem, han tok sjanser. En gang skar han sin egen skolesekk i laser med en batangakniv som Roar på plate-og-sveis hadde smidd. Han gliste og sa til Espen at den sekken trengs ikke, for Tormod er ferdig med skolen. Så ble han edru igjen og kjøpte ny sekk for egne penger uten at foreldrene fikk nyss om det. Edru Tormod forsto seg ikke på den Tormod som hadde skåret opp sekken. Hva slags type var dette? Han tok seg sammen. Men etter en uke med fullførte plikter kunne han dra bort til Espen og benke seg. Noen gode slurker øl, og han ble varm bak øyeeplene og i kinnene. Smilet kom frem. En klunk brennevin og hodet lysnet. Og alvoret, som ellers fikk ham til å lese langt forbi pensum, eller hjelpe med snekring i flere timer etter at far hadde dratt hjem, forsvant. Latteren satt plutselig løst, og det ellers så vennlige smilet til Tormod ble et hånflir.
Det hadde seg nemlig slik at den påseilede Tormod - Tormod med batangakniv og lighter, han som stjal knallerten til Spikkerud, klusset med sprittusj, og urinerte utover klesvasken til Flakstad - han forsto seg heller ikke på den edru og forutsigbare Tormod. Tormod med drammen flirte av pålitelige Tormod som trofast gikk til og fra skolen, eller slet seg ut på trening. Den Tormod som hjalp faren på jobb - han som var rask, presis og allerede før han fylte sytten sterkere enn de voksne snekkerne - var komisk, ja latterlig, for den Tormod som drakk brennevin med Espen. Og jo mer Tormod drakk, desto mer avskydde han den etterettelige Tormod. Flittige Tormod ble seende ut som et uhyre; den fulle og den edru Tormod ble hverandres monster.
På toppen av alt var han sammen med Siv Danielsen. Hun var, på den tiden, etter forholdene, pen. Ingen på trinnet hadde maken til hårmanke, og Tormod lot seg fortrylle av denne. Han hadde sittet bak henne i klasserommet på ungdomsskolen; ingen så mer kraftfull ut enn Siv når hun strakte seg og ristet på sin flom av gule strå. Siv stilte læreren til veggs, ikke på fakta, men med sunn fornuft og redelighet. Men når sant skulle sies, var hun egentlig ribbet for egenskaper, mente Espen. Espen var ikke snau i sine karakteristikker av Siv, og Tormod fulgte på når han var påseilet. «Hva er det med bena hennes», kunne Espen si, og Tormod ristet på hodet og lo. Saken var at Siv var lett kalvbent, eller inntilbens, egentlig. «Oppstopper», ble det sagt. «Hun har tannkjøtt», sa de. Og det var sant, Siv hadde den typen leppestell som viste vel så mye tannkjøtt som tenner når hun en sjelden gang dro på smilebåndet. Men alt dette var urimelig, for Siv hadde ikke gjort noe galt, og samvittigheten gnog i Tormod da rusen var sovet ut, Siv var jo så god. Håret hennes var som en drøm. At noe så kraftfullt kunne vokse rett ut av en kropp? Tormod straffet seg selv for utskeielsene ved å jobbe ekstra hardt på ukedagene. Den ene børen etter den andre dro han på seg for å bøte på drikkfeldigheten. Men så opprant den evinnelige fredagen, og Espen bød, helte i, skålte. Det ble atter nye runder med drikk og spetakkel, uendelige strekk med heavy metal avspilt fra kasetter, Slayer, Manowar, Saxon, men også Misfits og noe Hüsker Dü kanskje, kategoriene var ikke så rene på Råset som blant rasekattene inne i hovedstaden. Og slik gikk først et halvår, så to.
Etter et års tid med helgefyll begynte Tormod og Espen å drikke på ukedagene. Det går helt fint å være fyllesjuk på skolen når man er i tenårene, leveren er fersk, det hvite i øynene fortsatt hvitt. Men fyllekulene ble hyppigere og hyppigere, og rusen ble etter hvert hengende igjen. I andre klasse på elektrofag var det nå som oftest den fordrukne Tormod (og Espen) som stilte opp på skolen. Tormod, som først hadde utmerket seg som et ess i klassen, begynte å slakke på innsatsen. Han klarte ikke å ta lærerne på alvor, særlig den puslete og lite autoritære Jørstad som de hadde i informatikk. Det ble loking i timene. Gjenglemte bøker. Han duppet av og bet fra seg når han fikk tilsnakk. Han kniste utidig og laget stemning. Det luktet fyll og fanteri rundt pulten.
En natt på vårparten drakk Tormod og Espen pluss noen andre til fem om morgenen, det var en onsdag. De bannet og okket seg over skolen som begynte 08.15. Boble, en gutt fra nabobygda, som hadde droppet ut for å kunne fokusere full tid på øl samt kjøring av lett motorsykkel - en staselig Honda cb 125 - sa at de burde smake på innholdet i posen hans. Dette var amfetamin. «Smak med nasan», sa Boble, og det gjorde de. Tormod ble først litt kvalm, følelsen satte seg som en seig klump i magen, men på et blunk gikk effekten rett i fletta på ham, alt løste seg opp; maken hadde gutten fra Råset aldri kjent. En kraft presset utover og innover i samme bevegelse. Dette fantastiske stoffet var en endestasjon i seg selv, det var her han hørte til. Han hadde kommet frem, eller hjem, som det heter. Mer pulver ble snust opp, inn, Tormod var i fyr og flamme, han løp til skolen.

Pulveret i posen hadde den effekten at uredde og grenseløse Tormod, han man hadde sett på fest, ble koblet til den mer alvorlige og arbeidsomme Tormod, ham man kjente fra skolen eller farens jobb. Nå var gutten to i én. Tormod fikk en enorm fremdrift. Han så det hele klinkende klart. Gutten kom opp til tavlen, grep krittet og rettet lærerens utregninger så det sto etter. Veike Jørstad ble snakket overende. Tormod hadde drevet og programmert en enkel robotarm i informatikken. I løpet av en dobbelttime fikset han en glitch i programvaren, som styrte de kinematiske kjedene. Dette imponerte Jørstad stort, og han kalte inn de andre lærerne. «Se på Tormod», sa han. Ingen av dem hadde vært i stand til å hjelpe eleven med glitchen, og nå sto de og så på at han viklet ut problemene for egen maskin; den mekaniske armen lot seg styre mykt av Tormods program. Tormod var rolig i fremtoningen, men rullet over skoleoppgavene med kraften til en asfaltjevner.
Uke etter uke fikk Espen og Tormod Boble til å skaffe dem mer av stoffet, «joggesko», som de kalte det, eller «fart», «makka», «pepper», «pepperrull», eller bare «rull». Hver dag dro de pulveret opp i nesebora, med unntak av en natt her og en dag der når de sov ut. Espen kom sjeldnere og sjeldnere på skolen, men Tormod syntes skolen var det beste stedet å være når han hadde fått seg en på nebbet. Evnene hans blomstret under pepperrullen. Aldri hadde han eksellert slik i fagene. Det virket ikke som det var grenser for hva gutten kunne få til. Pensum ble snart for snevert, og veike Jørstad, som ikke var noen dumming, løftet røret og ringte en kollega som var førsteamanuensis på universitetet i hovedstaden for å få ekstra oppgaver til eleven sin, han måtte spe på undervisningen. Tormod var fremragende både i den praktiske og den teoretiske elektronikken, han utmerket seg i programmering, hadde stor innsikt i energiproduksjon og energiforsyning, og var eksepsjonelt kreativ når det gjaldt å koble informatikk, elektroniske systemer og bevegelsesvitenskap. Et talent, rett og slett.

s.7–12

Utdrag 2

Siv hadde lært en regle og en lek av moren sin; hun slo en liten xylofonpinne av tre på fortennene til barna og sa: «Katt, mus, ku, stut. Nå faller tanna ut.» Dette lo de fælt av. Helene mistet melketenner i et rivende kjør på denne tiden, nå jekslene. Siv sa reglen, tennene ble plukket ut, og Helene samlet dem i sin lille boks, den nevnte tannesken i tinn.
Om nettene hadde Helene begynt å drømme at tennene selv gikk ut av munnen hennes mens hun sov. Tennene levde et natteliv, Helene lå der og gapte, med tomme gommer. Da det begynte å bli lyst, pilte tennene tilbake og satte seg på plass.

Knetleiren hadde visse nykker etter episoden i plastboksen, oppå den trådløse ruteren. Det var ikke lenger så lett å få den til å holde, hakke, støtte eller skru. Klumpen vred seg og virket tverr. Tormod gjorde forsøk på nye eltinger for å få klumpen til å stabilisere seg, men den dro alltid i andre retninger og var ikke like medgjørlig. Dette var irriterende. Tormod hadde vent seg til leiren som ei hjelpende hånd, men nå virket den mer egenrådig, sta, den lystret ikke.
Barna syntes fortsatt det var artig å leke med deigen. At den trakk seg unna, betydde bare at de måtte brytes litt med den, og dette satte fart på leken. De rullet rundt, sloss og hoiet oppå rommet. En kveld gikk de grundig til verks. Alf modellerte hender med altfor mange fingre, disse liknet strengt tatt mest på ingefærrøtter, veldig knortete og klumpete. Han jobbet iherdig, mens Helene holdt klumpen fast, den var fortsatt mest rolig sammen med henne. Det var ganske sent, men de kjørte på, boret inn øyehull og formet et slags ansikt. Alf ga leirfiguren nese, et skikkelig snyteskaft med store, grisetryneaktige nesehull. De fant frem klær og kledde den opp. Med en teskje grov de ut en munnhule midt i hodet på leiren. Helene ba Alf hente den lille tinnboksen med hele samlingen melketenner, han skjønte tegningen, hentet dåsen, og plantet dem inn, skjevt, i dette gapet.
«Snaggletooth», sa Helene og gliste tannløst til klumpen som nå satt der med et litt grotesk tannstell. Så dro de ut alle de lyse hårene som satt i Helenes hårbørste og plantet dem inn på toppen av leirklumpens hode med en strikkepinne, små bunter i skjeve rader bortover hodeflaten. «Vi trenger mer hår», sa Alf og dro ut en god del strå fra Helenes korngule flette mens hun oiet seg og lo om hverandre. Håret ble transplantert til leirklumpens knoll, flekkete, pistrete, nå fikk den også litt nedover nakken. Og til slutt, da «sveisen» var ferdig, tok de den lille filthatten fra apen, som de var enige om at klumpen «likte så godt», og satte på toppen mens leirklumpen kontinuerlig buktet og ålte seg.
«Så stri du var i dag da», sa Alf. «Jeg tror du må få straff!» Helene nikket ivrig. Leirklumpen måtte få straff, den hadde vært uskikkelig. Alf tvang deigen fremover og dro opp skjorten, eller var det kjolen, bak. Så hadde de det fryktelig morsomt med å forme ei lita rumpe. Mens Helene presset og tynte, hentet Alf en kopp vann og blandet det som keramikere kaller slikker. De gjorde seg flid med å glatte rumpa til den ble blank og fin. Hodet ble holdt ned slik at trynet med tenner og snyteskaft ble klemt inn. Så satte de i gang med å gi leiren ris. «Fyy!» sa Helene, og riste. «Så slem du har vært!» Det klasket mot de glatte rumpeballene. Alf løp til nattbordet og hentet et termometer. «Nå må du på sykehus, så vi får se hva som er galt med deg!» Og dermed hogg han termometeret langt inn i leirgubbens rumpesprekk, for liksom å ta tempen.

Da var det gjort. Det metalliske ulet (Axl Rose) kom igjen - et slags hult hvin - og leirfiguren brøt seg ut av Helenes grep med en voldsom kraft. Et øyeblikk var det som om figuren snudde hodet og så på Helene med sorg og skuffelse dypt der inne i øyenhullene. Så løftet den sin knotrete flathånd og fiket til jenta i ansiktet så det smalt. Alf skjønte ikke bæret før Helene lå og hylte, og klumpen, rask som et lyn, forsvant ut barneromsdøra og ned trappa. «Kom tilbake!» ropte Alf.
I stua satt Siv og ante fred og ingen fare, hun streamet sin nye serie. På et blunk var leirknorten der, kløv opp i sjeselongen og foldet seg, på en måte, over hodet på mor i huset, og før hun visste ordet av det, veltet den seg av igjen, da hadde den sugd ut alt Sivs hår helt inn til hårsekkene. Siv brølte i forskrekkelse og tok seg til kraniet. Tormod kikket storøyd ut fra kjøkkenet hvor han sto og studerte oppskriften til morgendagens meatloaf. Han så sin ektefelle bakse seg opp av sofaen i det sterkeste sinnsopprør, med en skalle som en glatt hjelm, hun var så ufattelig blank, Tormod hadde aldri sett noe mer flintskallet enn sin kone Siv akkurat nå. «Hva faen», var alt han fikk frem mens han skrittet inn i stua. Som en pil forsvant leiregubben, eller var det leirekona, gjennom luken og inn i hundehuset sitt. Tormod bykset over stuegulvet, ut entreen og sparket opp inngangsdøra for å kunne huke tak i deigen på utsiden. Men klumpen var for rask.
Solen hang lavt i vest. Tormod ble stående hjelpeløs i oppkjørselen og se silhuetten av knetleiren forsvinne nedover veien og ut i sommernatten, med sine skjeve tenner, filthatt, side skjorte, eller var det kjole, og termometeret fortsatt hengende i sprekken. Det ytterst fjonete håret - de fineste, gyldne silkestrå - flagret tynt bak.

s. 126–129

Kjelde

Faldbakken, M. (2020). Vi er fem. Oslo: Oktober Forlag.