Tyrkisk og norsk

I denne videoen møter du journalist Sidsel Wold som jobbar for NRK i Tyrkia:

Før du les

Sjå nærare på desse fagomgrepa før du les teksten:

Fonologi

Fonologi er læra om ulike lydar i språket.

Vokalar

Vokalar er språklydar der luftstraumen går fritt gjennom munnen. Han blir ikkje stoppa av lepper, tunge eller tenner. Døme er vokalane a, e og i.

Stavelser

Vi kan dele ord opp i stavingar. Stavingane skaper rytme i det munnlege språket. Du kan klappe ei staving. Til dømes har ordet "skule" to stavingar: sku og le. Ordet "hund" har éi staving, mens ordet "mobiltelefon" har fem stavingar: mo, bil, te, le og fon.

Leddsetning

Ei leddsetning er ei setning som ikkje kan stå åleine, til dømes "fordi han er svolten". Vi kjenner igjen leddsetningar ved at dei startar med ein subjunksjon: at, når, fordi, då ...

Syntetiske språk

I syntetiske språk kan mykje informasjon bli samla i eit langt ord. Døme: På tyrkisk kan "kitaplarımızda" bety "i bøkene våre". Her har ein kombinert fleire betydningar i eit ord: kitap = bok, leit = våre (eigarskap), ımız = i, då = posisjon (kvar).

Analytiske språk

I analytiske språk blir mange ulike ord brukte for å gi informasjon, i staden for å bruke lange ord med mange betydningar.

Om tyrkisk

Tyrkisk høyrer til den tyrkiske språkfamilien (Eriksen, 2019, s. 88), mens norsk høyrer til den indoeuropeiske språkfamilien. Tyrkisk og norsk er svært ulike språk, sidan dei ikkje er i slekt.

Skriftspråk

Tyrkisk og norsk er ikkje i slekt, men begge bruker det latinske alfabetet. Likevel har tyrkisk nokre bokstavar som norsk ikkje har. Det er ç, ğ, ı og ş. Desse bokstavane representerer lydar norsk ikkje har.

Norsk har bokstavane æ, ø og å. Desse bokstavane finst ikkje i det tyrkiske alfabetet.

Atatürk og det tyrkiske språket

Før 1928 brukte tyrkarar det arabiske alfabetet, men Tyrkias president, Mustafa Kemal Atatürk, ville at landet skulle bruke det latinske alfabetet. Han meinte at tyrkarar ikkje skulle bruke arabiske og persiske ord. Derfor bytte han til det latinske alfabetet.

Fonetikk – lydar

Uttale er ikkje så vanskeleg for tyrkarar som vil lære norsk. Tyrkisk og norsk har mange like lydar. Likevel er det nokre viktige forskjellar:

Vokalar

Tyrkisk har åtte vokalar, norsk har ni. Her er tre viktige forskjellar mellom norske og tyrkiske vokalar:

ı

Vokalen ı i det tyrkiske alfabetet representerer ein vokallyd som ikkje finst på norsk. Det kan likne på ei blanding av norsk i og u.

Ø

Den norske og den tyrkiske ø-lyden er ikkje heilt like. På norsk skal leppene vere runde når du lagar ø-lyden. På tyrkisk er leppene flatare (Brendemoen, 1990, s. 160).

Ü/Y

Den norske y-lyden er veldig uvanleg og derfor vanskeleg å få til for dei som lærer norsk. Tyrkisk har faktisk ein lyd som liknar: Ü. Likevel er han ikkje heilt lik, då leppene ikkje skal vere forma som eit kyss, slik som ved den norske y-lyden. Leppene skal vere litt flatare.

Vokallengde

Norsk har ni vokalar. I tillegg har vi både lange og korte vokalar. Derfor meiner mange at norsk eigentleg har 18 vokalar. I norsk blir lengda på vokalane brukt til å lage ulike ord. Sjå til dømes på desse orda:

• gul – gull

• pus – puss

Orda til venstre (gul, pus) blir uttalte med lang vokal. Orda til høgre (gull, puss) skal du seie med kort vokal.

Tyrkisk har ikkje ulik vokallengde

I tyrkisk blir ikkje lengde på vokalar brukt til å lage ulike ord. Derfor synest mange med tyrkisk som førstespråk det er vanskeleg å høyre forskjell på til dømes "gul" og "gull". I uttale kan fort alle vokalar bli like lange.

Stavingar

Mange tyrkarar som lærer norsk, synest det er vanskeleg å uttale ord med mange konsonantar i starten av ordet. Døme på slike ord er skrive og snakke. Den første stavinga i ordet "skrive" er sett saman av konsonantar (K) og vokalar (V) slik: KKKV (S+K+R+I). Tyrkiske ord har ikkje mange konsonantar i starten av ord, slik norsk har.

Derfor vil mange tyrkarar bruke hjelpevokalar både i tale og skrift. Hjelpevokalar er vokalar som blir sette mellom konsonantane for å gjere uttalen lettare. Skrive kan til dømes bli "sikrive" og snakke kan bli "sinakke" (Brendemoen, s. 166).

Syntaks – setningar

Ordstilling

Tyrkisk er eit SOV-språk (Subjekt–Objekt–Verbal). Verbet kjem ofte til slutt i setninga. Til dømes blir Adem pizza yiyor omsett direkte til norsk til Adam pizza et.

Norsk er eit SVO-språk (Subjekt–Verbal–Objekt): Adam et pizza.

Heil- og leddsetningar

I norsk er det vanleg å lage setningar som inneheld ei leddsetning. Ei leddsetning er ei setning som ikkje kan stå åleine, til dømes "fordi han er svolten". Då seier vi at leddsetninga er underordna heilsetninga. Leddsetninga gir meir informasjon om heilsetninga og forklarer kvifor noko skjer. Til dømes i setninga Adam et pizza fordi han er svolten er "fordi han er svolten" leddsetninga som forklarer grunnen til at han et.

Tyrkisk bruker lite leddsetningar. Der norsk vil bruke leddsetningar, bruker tyrkisk heller eit innskot i heilsetninga, til dømes framfor substantivet. Adam et pizza fordi han er svolten kan bli sett om slik: Adem aç olduğu için pizza yiyor. Som du ser, står olduğu için framfor substantivet pizza. Verbalet yiyor kjem heilt til slutt.

Tyrkarar som lærer norsk må ofte bruke god tid på å lage underordna leddsetningar og lære seg subjunksjonar som fordi, at, viss, når, då og så vidare.

Morfologi – ordklassar

Tyrkisk er eit veldig syntetisk språk. Viss du ser på linja over, finn du tyrkisk heilt til venstre. Norsk finn du midt på, noko som betyr at det er meir analytisk.

Kva betyr det at språk er syntetiske og analytiske?

Det kan hjelpe deg å forstå viktige forskjellar i morfologien i norsk og tyrkisk viss du kjenner til forskjellen på syntetiske og analytiske språk. Vi bruker eit døme for å forklare:

På norsk bruker vi tre ord på å seie at det står noko i bøkene våre:

• I er ein preposisjon som seier noko om posisjon (stad).

• Våre er eit determinativ som seier noko om kven som eig bøkene.

• Bøker er eit substantiv. Det er endinga -er som viser at det er fleirtal av "bok".

Tyrkisk, som er veldig syntetisk, bruker berre eitt ord for å seie det same: Kitaplarımızda. På tyrkisk blir både det som viser posisjon og eigedom "limt" på substantivet, slik at det blir eit langt ord.

Vi kan illustrere det slik:

Tyrkarar som lærer norsk vil ofte skrive ord saman, sidan dei er vane med det på førstespråket. Til dømes kan dei skrive Eg et kebab påkafé i staden for Eg et kebab på kafé.

Substantiv

Tyrkiske substantiv har ikkje kjønn. Norske substantiv har tre kjønn: hankjønn, hokjønn og inkjekjønn.

Sidan tyrkiske substantiv ikkje har kjønn, kan det vere vanskeleg å bøye substantiv i tal og bestemtheit. Det er jo kjønnet til norske substantiv som bestemmer kva ending dei skal ha. Vi kan sjå på eit døme:

Artiklar

Både norsk og tyrkisk har ubestemd artikkel. Men mens norsk har tre artiklar: ein, ei og eit, har tyrkisk berre éin: bir.

I tillegg har norsk bestemd artikkel den/det: den jenta og det huset. Tyrkisk har ikkje bestemd artikkel (Bergemoen, s. 172).

Det er derfor viktig for tyrkarar som vil lære norsk å øve på både bestemd og ubestemd artikkel.

Bestemtheit

På norsk blir substantiv bøygde i bestemtheit. Substantivet får ei ending for å vise at vi snakkar om kjend informasjon: Eg ser guten som er i huset saman med jenta. I denne setninga står substantiva "gut", "hus" og "jente" i bestemd form.

Tyrkisk viser forskjellen mellom kjend og ny informasjon på ein annan måte enn norsk. I staden for ending på substantivet, blir det brukt kasus eller ordstilling.

Bestemtheit er det altså viktig å øve på for tyrkarar som lærer norsk.

Pronomen

Norske pronomen kan vere vanskelege for tyrkarar som lærer norsk. På norsk er det både han, ho, det, den, dei og så vidare. På tyrkisk er det berre eitt pronomen i tredje person eintal: O.

Oppsummering

Dette er det spesielt viktig å øve på om du har tyrkisk som førstespråk:

• den norske vokalen y.

• uttale av mange konsonantar etter kvarandre

• uttale av lang og kort vokal

• dei strenge reglane for plassering av ord i setningar

• å lage leddsetningar

• å bøye substantiv

• bestemtheit

• pronomen