
For å skape eit levande bilete av personen du har snakka med, kan ikkje intervjuet berre bestå av spørsmål og svar.
Eit portrettintervju inneheld fleire skrivemåtar:
Det er ingen reglar for korleis du skal starte intervjuet, men om du les portrettintervju i aviser, vil du sjå at mange startar med
Dette er starten på eit portrettintervju av musikkmanager Silje Larsen Borgan:
Vi møter Silje på kontoret til Little Big Sister. I etasjen over baren Angst i Oslo, midt i smørøyet av Oslo, har hun og kollegaen Trine Jacobsen installert seg på et lite, men hjemmekoselig kontor. På veggene henger det bilder av Karpe Diem, Marit Larsen og Lars Vaular for å nevne noen. Silje lukker Mac-en, som jeg mistenker står åpen store deler av døgnet. Hun ser uforskammet avslappet ut – til sjef å være. (Frå KK)
Her er det forfattaren Ingvar Ambjørnsen som blir intervjua:
Drømmene mine foregår ofte i Larvik. De utspiller seg på barndommens scener. På Storgata og Tollerodden, i Farris og Bøkeskogen. Men det er ingen traumatiske greier. Det var fint å vokse opp i Larvik, forsikrer Ingvar Ambjørnsen. (Frå Østlands-Posten)
Ein fin måte å skape eit levande portrett på er å veksle mellom direkte sitat og sitat omskrivne til historie.
I dømet under er det forfattaren Ingvar Ambjørnsen som blir portrettert. Ambjørnsen har nok fortalt om både innkjøp av sykkel og manglande sertifikat (del 1) og utskjellinga i Hamburg (del 2). I staden for å skrive alt dette som eit svar, har journalisten gjort den første halvparten om til historie, mens den andre halvparten er direkte sitat. Dette skaper ei levande historie.
En gang investerte sofasyklisten i en kostbar tohjuling. Men for en mann som aldri har hatt sertifikat av noe slag, eller skjønt vitsen med forbudsskilt, endte investeringen med generalgloser i ukjente bøyningsmønstre fra fresende hamburgere.
– Jeg har aldri blitt skjelt ut så kraftig noen gang i mitt liv som da jeg forsøkte å tråkke pedal i Hamburg-gatene. Jeg fant derfor fort ut at jeg ville gjøre både meg selv og medtrafikantene en ren vennetjeneste om jeg deponerte sykkelen. Så det gjorde jeg, gliser han i himmelheisen.
Skildringane av den du intervjuar skal ikkje utgjere ein stor del av intervjuet ditt. Du kan sjå på det som eit krydder som skal bidra til å skape eit heilt bilete. Av og til kan det vere nok med ei setning eller to for å få fram personlegdomen til intervjuobjektet.
Vi spør hvordan en normal arbeidsdag kan være med såpass mye gående. Han ler litt for seg selv.
– Skal vi se, sier han og tar frem kalenderen på mobilen. (Frå KarriereStart.no)
[...] Samtidig jobber jeg som journalist og vil helst ikke være partipolitisk, sier han og forklarer at han liker å utforske aktuelle problemstillinger og temaer gjennom sine TV-prosjekter.
– Hva syns du om debattklimaet i årets valgkamp?
Han ler en dyp, raspende og litt lur latter.
– Det er nok mye drøyere der jeg kommer fra, der blir det sagt langt verre ting. (Frå Dagsavisen)

Ingressen er den korte teksten som står heilt i starten av intervjuet, under overskrifta. Han skal fange oppmerksemda til lesaren og gi ein smakebit på kva som ventar hen.
Midt i ammetåka bestemte hun seg for å starte sitt eget PR-byrå og fikk med seg hele Norges Karpe Diem på laget. – Det ble en skikkelig flying start! (Frå KK)
Også overskrifta skal fange oppmerksemd og vise kven intervjuobjektet er. Derfor bør du skrive denne heilt til sist.
Om sjakkspelaren Magnus Carlsen: "En biologisk supercomputer?" (Frå Studenttorget.no)
Om komikaren Else Kåss Furuseth: "Jern-Else" (Frå Adresseavisen)
Om kjernefysikar Sunniva Rose: "Kjernefysiker Sunniva Rose ble undervurdert: – Kanskje jeg bare var en blond bimbo?" (Frå Aftenposten)