Installasjoner for olje- og gassproduksjon
Feltutbygging på norsk sokkel
Siden 1971 har vi bygget ut totalt 125 felt på norsk sokkel. Per 2025 er det 94 felt som fremdeles produserer olje og gass. Disse er fordelt med 3 felt i Barentshavet, 23 felt i Norskehavet og 69 felt i Nordsjøen.
Installasjonstyper
På norsk sokkel bruker vi mange ulike typer installasjoner for produksjon. Det er økonomi, havdypet og størrelsen på feltet (reservoaret) som avgjør hvilken type som velges.
De vanligste typene er de faste installasjonene med stålbein (Jacket), de store permanente installasjonene (Condeep) og flytende produksjonsskip (FPSO).
På norsk sokkel er feltutbyggingen i stor forandring
De første store feltene som Ekofisk, Gullfaks og Statfjord ble utstyrt med flere jacket- og condeep-plattformer, mens det i nyere tid er blitt mer vanlig med flytende produksjonsenheter (FPSO), halvt nedsenkbare rigger og havbunnsinstallasjoner.
På Åsgard-feltet er det valgt flere ulike løsninger. Åsgard A er et produksjonsskip, Åsgard B er en halvt nedsenkbar innretning, og Åsgard C er et lagerskip.
På Aasta Hansteen-feltet er det valgt en Spar-plattform, som er en flytende søyleplattform. Dette er den første av sitt slag på norsk sokkel.
På Goliat-feltet i Barentshavet ligger en flytende, fast ankret, søyleplattform. Den typen kalles sylindrisk flytende produksjons- og lagerenhet av typen Sevan 1000 FPSO. Dette er den eneste av denne typen på norsk sokkel foreløpig.
Johan Castberg-feltet i Barentshavet, som startet produksjonen i mars 2025, er utbygd med et flytende produksjons- og lagerskip (FPSO).
Johan Sverdrup-feltet utenfor Stavanger hadde produksjonsstart i 2019. Der har de valgt å bygge ut med et feltsenter med fire Jacket-plattformer som er fordelt over boligkvarter, prosessanlegg, boreanlegg og stigerør. De fire innretningene har broforbindelser.
På alle de nevnte feltene er det også installert havbunnsanlegg. Et havbunnsanlegg består av brønner som kommer opp til havbunnen og ender i et ventiltre. Det er ulike typer havbunnsanlegg. Noen er frittstående brønner, mens andre er samlet i en felles ramme.
På havbunnen på Åsgard-feltet er et av de mest avanserte og kompliserte havbunnsannlegg som noensinne er bygd, med over 70 brønner fordelt på 23 bunnrammer. Produksjonssystemene er spredt over et område på 20 x 60 kilometer, som er større enn hele Roma by.
Ormen Lange-feltet er kun utbygd med havbunnsanlegg, der er det ingen installasjon som vi kan reise ut til. Gassen fra feltet går i rør på havbunnen inn til et mottak på land.
Ulike installasjonstyper finnes også godt omtalt på YouTube og på hjemmesidene til de ulike operatørselskapene. På Industriminne Ekofisk finnes også en del tekniske tegninger av installasjonene.
Fellestrekk ved installasjonstypene
Alle installasjonene som brukes er relativt like i utforming. De har en produksjonsmodul der brønnene kommer opp til installasjonen, en prosessmodul som behandler olja før den sendes videre, og de aller fleste har en boligmodul der offshore-arbeiderene bor, spiser, oppholder seg på fritida og gjør kontorarbeid. Noen av installasjonene har en egen boremodul som de bruker til bore- og brønnservicearbeid.
De store "permanente" installasjonene som brukes til olje- og gassproduksjon offshore, har en utvidet prosessmodul og er ofte uten egen boremodul. Noen installasjoner er ubemannet og kun for produksjon, mens andre har både boligmodul og boremodul i tillegg til prosessmodulen.
Noen installasjoner har ventiltrærne på overflaten, og andre har ventiltrærne på havbunnen.
Prosess og transport av olje og gass fra feltet
Olje og gass går fra brønnene, til en stor manifold og videre inn i en stor prosessmodul som separerer og klargjør den produserte råvaren. Dette kan foregå om bord i produksjonsplattformer og flytende produksjonsskip. Fra produksjonsinstallasjonen transporteres olje og gass til land.
Havbunnsinstallasjoner leder olje og gass til land i rør, eller til en moderplattform som har lager- og prosessmodul. Flytende produksjonsenheter leverer olje og gass til lagertank og tankskip.