Handverk og design
Vil du vite meir om yrkesutøving innan design og handverksfag? I denne serien snakkar Berit Boman med ulike fagfolk. Ho møter ein blomsterdekoratør, ein interiørdesignar og ein frisør og stylist i tillegg til ein keramikar, ein tekstilkunstnar, ein produktdesignar, ein gullsmed, ein møbelsnikkar og ein smed. Dei tek opp tema som kunderettleiing og berekraft og nyskaping i tradisjonshandverk. Podkastane er aktuelle for elevar i vidaregåande opplæring som har valt yrkesretninga handverk, design og produktutvikling eller frisør, blomar, interiør og eksponeringsdesign, men dei passar for alle som er interesserte i desse fagområda.
Episodar
Tradisjonshandverk og berekraft
Ein gullsmed, ein smed og ein møbelsnikkar utvekslar erfaringar og snakkar om korleis etterspurnad, trendar og berekraft kan påverke utviklinga av eit tradisjonshandverk.
Tekstversjon
Deltakarar:Berit Boman – Programleiar
Elisabeth Laila Due: Elisabeth – smykkedesignar og gullsmed
Ida Linnea Drotninghaug: Ida – smed og sveisar
Thomas Solbakke: Thomas – tømrar og møbelsnikkar
Tradisjonshandverk og berekraft
Programleiar: Hei, eg heiter Berit Boman. Når ein har valt å jobbe med eit tradisjonshandverk, er det mykje ein skal ta omsyn til. Éin ting er kva kunden vil ha til kvar tid, men i tillegg til trendar og etterspurnad skal ein gjerne ta omsyn til tradisjon – og no òg berekraft.
Eg skal snakke med tre tradisjonshandverkarar om kor mykje dei tenkjer på berekraft og miljø set opp mot trendar i dagens samfunn. Lèt dei dei to tinga seg eigentleg sameine?
Programleiar: Elisabeth Laila Due, du er smykkedesignar og gullsmed. I tillegg driv du Sugar Shops, som er eit slags kollektiv av gullsmedar. De driv ein butikk, som du òg kallar eit norsk smykkegalleri med verkstad. Korleis tenkjer du når du skal lage eit nytt smykke på bestilling?
Elisabeth – smykkedesignar og gullsmed: Ein bør først lytte til kva kunden ønskjer, og så må ein kommunisere godt rundt det. Vi må mellom anna snakke om materiale, for kunden ønskjer kanskje å bruke nokre gamle, og så må vi snakke om tid og utformingsstil. Oppgåva vår er eigentleg å oppfylle draumane til kunden og ønskjer.
Programleiar: Har du eit typisk døme på kva slags oppdrag du kan få frå ein kunde no for tida?
Elisabeth – smykkedesignar og gullsmed: No er det jo vår og sesong for gifteringar – «love is in the air». Då kjem kundane gjerne med gammalt gull, for det det har vi reklamert mykje for. Vi synest det er stas, for då får dei brukt dei det dei har i skuffa. Vi oppmodar til at dei skal rydde i skuffer og skap for å finne gammalt gull.
Programleiar: Eg har òg med meg ein smed og sveiser. Ida Linnea Drotninghaug, saman med familien din driv du RK-smia, som har vore i Oslo sidan 50-åra. Du er fjerde generasjon sveiser og smed og er lært opp i smia. Korleis er etterspurnaden etter norske smidde produkt i dag?
Ida – smed og sveisar: Førespurnadene eg får, er nok ganske annleis enn dei forfedrane mine fekk. I dag er det i mykje større grad enn før sveising og detaljarbeid i smiing.
Programleiar: Som til dømes?
Ida – smed og sveisar: Det vi i hovudsak lagar no, er rekkverk, glasdører og vindauge i typisk New York-stil. Då er gjerne låsmekanismar og dørhandtak smidd, for det er noko som folk tek i; det er handfast, og dei vil gjerne kjenne på den røffe strukturen som metallet gir når det er smidd. Spiler og vanleg rammeverk er gjerne sveisa, rett og slett fordi det går fortare. Viss noko skal smidast, kan du leggje til ein 0 i prisen.
Programleiar: Kven er kunden din, kven er det som kjem og kjøper slike ting?
Ida – smed og sveisar: Det er heilt vanlege folk. Alt frå studentar til store rikmannsfamiliar i Holmenkollen. Studentane har kanskje ein billig, dum liten hybel der dei ikkje har ein einaste stad å hengje jakkene sine. Då lagar vi nokre garderobestativ og sånt. Familiane i Holmenkollen skal til dømes pynte opp balkongane sine med smidde rekkverk.
Programleiar: Men kvifor går dei til deg i staden for å kjøpe det i ein butikk?
Ida – smed og sveisar: Alt skal vere på mål, og det skal vere på millimeteren. Det kan til dømes vere ein krok i ein liten studenthybel der du ikkje får plass til eit skap med standardmål. Du må ha noko som akkurat passar inn. Det same gjeld for balkongar og rekkverk. Du kan sikkert kjøpe nokre billige seksjonar, men då vil du ikkje få symmetrien, og det vil ikkje bli heilt skreddarsydde.
Programleiar: Sistemann som eg har med, er tømrar og møbelsnikkar. Thomas Solbakke, du driv Tresløyfa, som er ein liten møbelsnikkarverkstad på St. Hanshaugen i Oslo. Du kallar det eit mikrosnekkeri, men kva er det?
Thomas – tømrar og møbelsnikkar: Eit mikrosnekkeri er ein veldig liten snikkarverkstad. Det er på 17,5 kvadratmeter, så det er ikkje store plassen. I tillegg har eg 17,5 kvadratmeter med showroom ved sida av.
Programleiar: Så du har delt det femti-femti?
Thomas – tømrar og møbelsnikkar: Det var delt opp då eg er overtok lokala.
Programleiar: Du kallar Tresløyfa for ei organisk verksemd – kva betyr det?
Thomas – tømrar og møbelsnikkar: Eg bruker berre heiltre, ikkje noko stavlimt eller ferdigkjøpt. Ein klassisk kjøkkenbenk er ofte stavlimt, til dømes. Det eg lagar møblar av, kjem rett og slett frå ein diger stokk som har lege og tørka, og som eg skjer opp og lagar møblar av.
Programleiar: Kvifor gjer du det?
Thomas – tømrar og møbelsnikkar: Eg berre fall for det. Eg byrja å gjere det litt, og så vart det berre meir og meir gøy å jobbe med. I tillegg er det ti gonger kulare enn noko som er sett saman av ti ulike stykke treverk som du ikkje veit kvar kjem frå eingong. Noko treverk kan komme frå Litauen, som igjen kan vere limd saman med noko frå Sverige ... Eg jobbar med éi blokk, og det kjem helst frå eit tre som eg veit akkurat kvar har stått.
Programleiar: Kvifor er det viktig for deg?
Thomas – tømrar og møbelsnikkar: Når ein skjer ned såpass store, gamle tre, som gjerne er tre–fire–fem hundre år gamle, så skal ein jo utnytte dei. Det er eit etisk aspekt ved det òg. Dei trea som eg tilverkar, har måtta vike for andre prosjekt, til dømes viss det skal byggjast ei bru, eit hus eller ei jernbanelinje. Treet har vorte teke ned av ein grunn. Kanskje har det stått i ein hage, og så har treet byrja å døy ...
Programleiar: Korleis får du vite at folk har eit tre som er i ferd med å døy, slik at du kan få det?
Thomas – tømrar og møbelsnikkar: Eg kjenner folk. Ein opparbeider seg eit nettverk med åra, og dei folka som eg kjenner, er hovudsakleg dei som feller treet, altså skogsarbeidarar.
Programleiar: Du bruker faktisk Ida innimellom òg, for de samarbeider nokre gonger?
Thomas – tømrar og møbelsnikkar: Det byrja vel eigentleg med at far min skulle ha laga nokre bordbein til eit par hundre år gammal låvedør som han hadde lyst til å lage eit bord av. Han tok med døra til Ida. Seinare sa han til meg at eg måtte stikke ein tur til henne. Eg tok meg ein tur, og vi hadde ein fin prat før vi byrja å samarbeide litt. Men eg er ganske i startfasen og har berre halde på i snart tre år.
Programleiar: Kva betyr berekraft for deg, Thomas?
Thomas – tømrar og møbelsnikkar: Eg veit eigentleg ikkje kor berekraftig det er i lengda å halde på med det eg gjer. Det spørst kva folk vil ha. Eg trur at ein må prøve å peile seg inn der marknaden er no. Gir det noka meining?
Programleiar: Ja, for kva er trenden akkurat no?
Thomas – tømrar og møbelsnikkar: Akkurat no så er det tre med voks i ulike fargar og sånne ting som er kult. Det er ikkje dermed sagt at det er det folk vil ha om til dømes ti år. Men eg må berre følgje med på trenden og prøve å lage det som kunden vil ha. Eg lagar veldig få bord, då, for det tek ganske lang tid å lage eitt. Og det tek endå lengre tid å lage til dømes ein skjenk. Eg gjer alt for hand og har ikkje CNC-maskiner og sånt, som veldig mange større bedrifter har.
Programleiar: Elisabeth, når eg seier berekraft, kva tenkjer du då?
Elisabeth – smykkedesignar og gullsmed: Eg synest det er eit vanskeleg ord. Det går litt ut på å vere både lønnsam og miljøvennleg. Det er det første eg tenkjer på når det gjeld berekraft. Men berekraftig betyr vel eigentleg at eit handverksfag skal kunne vere levedyktig, altså at du kan leve av det. Det er veldig viktig at folk klarer å leve av handverksyrka både no og i framtida, for elles mistar vi så mykje handverk og kultur. Berekraft er ein trend, og ein trend er noko anna enn mote. Ein trend er jo dei sosiologiske aspekta i samfunnet. Kva er det vi søkjer etter? Kva er det vi treng no? Jo, vi treng å komme tilbake til naturen, tilbake til det ekte, og derfor har alle handverksyrke fått eit lite oppsving. Så lenge du klarer å få ei lita kundegruppe som igjen rekrutterer nye kundar, har du til slutt nok kundar til kunne leve som ei lita bedrift.
Programleiar: Så berekraft for deg er at du lagar noko som nok menneske vil ha slik at du klarer å overleve?
Elisabeth – smykkedesignar og gullsmed: Ja, enkelt og kort fortalt.
Programleiar: Ida, kva tenkjer du når eg seier berekraftig?
Ida – smed og sveisar: Eg synest Elisabeth hadde ei utruleg god forklaring på det. Eg driv med eit ordentleg grovt og møkkete arbeid, der vi bruker gass og metall som kjem frå Tyskland, og kjemikaliar for å reinse olje av jernet. Det har vi rett nok klart å byte ut med noko som ikkje er skadeleg for oss arbeidarar. Eg vil tru det gjeld å finne den balansen som Elisabeth snakkar om; ein balanse mellom det å halde liv i handverket sitt, men kanskje ikkje vekse seg for stor med eksport rundt omkring – då blir det noko anna.
Programleiar: At noko er berekraftig, handlar vel òg om at ein lagar noko som held ei stund? Kva tenkjer du når du lagar eit bord, Thomas? Kor lenge skal bordet vare?
Thomas – tømrar og møbelsnikkar: For alltid, eller i alle fall lenge etter at eg er borte. Det burde det klare, så lenge det blir godt teken vare på, sjølvsagt. Og tek du vare på tinga dine, så varer dei jo lenge, anten det er mobiltelefonen din, eller om det er sykkelen eller eit møbel.
Elisabeth – smykkedesignar og gullsmed: Eg trur at folk forventar at det skal halde når det er eit handverk som ein betaler litt for. Som handverkar legg ein òg prestisje i å gjere noko ordentleg – til forskjell frå kjøp-og-kast-produkt. Thomas, når du fortel om noko så nydeleg som å finne det perfekte treet, får eg heilt gåsehud. Wow, så fantastisk at det finst menneske som vil vente på det rette treet og bruke eit heilt tre som har vakse i to–tre–fire hundre år! Det er klart at ein et med respekt ved det borda etterpå. Og så er det så stødig at det sikkert lever i mange generasjonar. Det er ein del av sjølve handverket at folk forventar at det skal halde, men det er forskjellar mellom produkt og kva ein lagar.
Programleiar: Kva tenkjer de om kortreist når det gjeld berekraft?
Elisabeth – smykkedesignar og gullsmed: Der skårar vi hundre prosent, eller?
Ida – smed og sveisar: Eg vil vel seie at vi skårar ganske høgt der, ja.
Thomas – tømrar og møbelsnikkar: Det er veldig viktig for meg, i alle fall. Eg bruker berre norske materiale, og dei kjem stort sett frå Austlandet.
Programleiar: Kvifor er det viktig for deg?
Thomas – tømrar og møbelsnikkar: For det første synest eg det er litt kult å ha produsert og laga eit møbel som eg veit er norsk. Eg vil dessutan unngå masse transport, ikkje berre på grunn av kostnadene, men det krev til dømes ganske mykje diesel å frakte trestykket frå Tyskland til Noreg. Eg synest lokalt næringsliv må støttast.
Programleiar: Ja, var det ikkje derfor du valde å samarbeide med Ida?
Thomas – tømrar og møbelsnikkar: Jo, sjølvsagt. Før eg trefte Ida, brukte eg fleire som held til utanfor Oslo, men eg vil heller støtte ein som er her, nær meg sjølv.
Programleiar: Kva tenkjer du om kortreist, Ida? Kvifor bør folk kjøpe eit rekkverk eller noko anna som er laga av deg?
Ida – smed og sveisar: Det handlar òg om noko så enkelt som å skape eit byliv og halde kulturen innanfor byen. Viss alt skal bestillast frå Tyskland, Polen og Kina, så mistar vi heile kulturen. Eg bur på Grünerløkka, og søndagar er ein heilag dag for kjærasten min og meg fordi vi går tur rundt heile Torshov og Grünerløkka. Viss alle skal byrje å handle frå Polen og så vidare, så mistar vi heile den koselege kulturen som vi har i Oslo. Oslo er ein gammal arbeidarklasseby. Eg kjem eigentleg frå Stockholm, der alt er fint og flott, det er marmor overalt og gullbelagte rekkverk. Men når du går i Oslo, så er det ròtne treverk, det er smijern som er belagt med bly som rustar – det er ein god gammal arbeidarklasse- og handverksby.
Programleiar: Vi har ikkje vore så rike, så det har ikkje vore så fint ...
Ida – smed og sveisar: Nei, vi har ikkje det – og det synest på godt og vondt. Men eg synest jo det er endå finare.
Elisabeth – smykkedesignar og gullsmed: Porten til Vigelandsparken er jo noko vi kan skryte av.
Ida – smed og sveisar: Eg skammar meg når eg ser han, for det er eit smedhandverk på eit så ekstremt høgt nivå! Det er ikkje berre toppklasse i Noreg, det er blant det beste av smedhandverk i verda.
Programleiar: Korleis kan vi sjå det?
Ida – smed og sveisar: I portverka ser du mellom anna dreg som er smidd. Eg har til og med hatt med meg ein ordentleg godt utdanna og dyktig smed, og vi stod der og klødde oss i hua og skjønte ikkje korleis det er laga. Så vi har allereie tapt masse viktig kulturarv. Eg tenkjer at vi dessverre har nedprioritert handverk dei siste tiåra. Vi har i staden kjøpt masse frå utlandet. Og no som desse yrka dukkar opp igjen, skjønner vi nesten ikkje korleis dei klarte å lage sånne ting.
Elisabeth – smykkedesignar og gullsmed: Det er eit viktig poeng det du seier, at ein prøver å hente tilbake ekspertisen.
Programleiar: Kva vil de seie til gullsmeden i framtida, smed og møbelsnikkar når det gjeld utvikling, trendar og berekraft?
Elisabeth – smykkedesignar og gullsmed: Eg vil først seie at det er viktig å respektere sitt eige arbeid. Eg har jo sett mange nyutdanna som ikkje tek så mykje betalte for arbeidet fordi materiala kostar så mykje. Dei sel seg for billig. Det øydelegg respekten, og det øydelegg for andre, så det er eit første viktig poeng: Ta deg betalt for arbeidet ditt! Du er like mykje verd som når ein tannlege krev 1000 kroner berre ved at du opnar munnen. Det er kjempeviktig for at det skal vere berekraftig.
Thomas – tømrar og møbelsnikkar: Mottoet mitt er: Ikkje gi deg før du er hundre prosent fornøgd sjølv. Det er lett å kutte svingar; ein skal forte seg og tenkjer det er bra nok, men viss du har den innstillinga, så trur eg ikkje du kjem langt. Gjer det såg godt du berre kan sjølv, for når du gjer det så godt du kan kvar gong, blir du automatisk betre på det du gjer. Eg kjenner i alle fall at eg har vorte det.
Programleiar: Og dess finare det blir, dess lenger vil møbelet leve?
Thomas – tømrar og møbelsnikkar: Sjølvsagt, og då blir det betre teken vare på òg – og eg kan ta ein betre pris.
Programleiar: Ida, kva vil du seie til morgondags sveiserar og smedar?
Ida – smed og sveisar: For det første: Bruk andingsvern! Elles er det det same som dei andre seier om å prise seg. Det er dyrt å drive verkstad, det er ekstremt dyre maskiner og dyr husleige i Oslo. Legg inn dei siste ekstra kaloriane for å gjere den siste finisjen, så det kanskje blir betre enn andre ville gjort det. Det er dei 110 prosentane som gjer at du faktisk lykkast. Det er òg viktig å dokumentere alt og rett og slett vere flink på Instagram. Det er faktisk kjempeviktig.
Elisabeth – smykkedesignar og gullsmed: Ja, det er ikkje nok å vere handverkar, du skal plutseleg vere god på sosiale medium òg …
Programleiar: Ein må jo vise det fram, og då skjønner kundane kanskje kva de er verd?
Elisabeth – smykkedesignar og gullsmed: Det er viktig å lære litt om korleis ein driv sitt eige firma. Det skulle vore ein del av utdanninga.
Programleiar: Takk for at de kom!
Produsert av Både og for NDLA
Tradisjon og nyskaping
Berit Boman besøkjer ein keramikar, ein tekstilkunstnar og ein møbel- og produktdesignar med bakgrunn som møbelsnikkar. I samtalane reflekterer dei over verdien av tradisjonshandverk og å vidareutvikl...
Tekstversjon
Transkripsjon av Lena Brittsdatter Johnsen
Omsetjing av Idun Fivelstad
Deltakarar:Berit Boman – programleiarAnne Udnes, keramikar – AUSverre Uhnger, møbelsnikkar og -designar – SUAurora Passero, biletkunstnar og vevar – AP
Tradisjon og nyskapingProgramleiar: Hei, eg heiter Berit Boman, og no skal det handle om tradisjon kontra nyvinning innan design, handverk og produktutvikling. Vi har handverkstradisjonar som går tusenvis av år tilbake i tid, men det vil ikkje seie at dei er utdaterte. Korleis skal ein som designar og handverkar tenkje for både å ta vare på tradisjonar og samtidig tenkje nytt?
AU: Hei, velkommen inn!
Programleiar: Ho du høyrer her, er Anne Udnes. Ho lagar mellom anna servise til nokre av dei finaste restaurantane i Oslo.
Kor lenge har du vore keramikar?
AU: Eg har vore keramikar i over 30 år, kanskje 35 år. Eg var på eit par andre verkstader før eg kom hit.
Programleiar: Kva er det som gjer at du liker å jobbe med keramikk?
AU: Det veit eg ikkje heilt. Eg liker akkurat det å sitje og jobbe og få fullt fokus og gløyme alt anna – sånn har eg det framleis etter 30 år – og at materialet leire er så mangfaldig. Eg har vore innom mange retningar i dei 30, kanskje 40, åra eg har halde på.
Programleiar: Ja, det er morosamt. Kva retning er det no som sel?
AU: Dei siste fem til ti åra har eg jobba mykje for restaurantbransjen. Eg er jo dreiar, og det var det i ein periode ikkje så mange som var. Det var meir konseptuelle uttrykk, handbygde installasjonar og sånt i mange år, eigentleg. Så var det kanskje gourmetrestaurantane som var med på å skape den nye keramikktrenden, som handlar om handdreia dekkjetøy. Handverket kom tilbake på ein annan måte då. Eg lagar sjeldan noko likt – som du ser rundt deg her, er det veldig mykje ulikt. Eg jobbar med ulike brenneteknikkar. Eg ser mykje bakover i tid, for eg synest det er veldig spennande at keramikken har følgt oss i 10 000–20 000 år, bokstaveleg talt, og spelt ei viktig rolle for utviklinga av menneska. Når det gjeld oppbevaring og tillaging av mat, var keramikken revolusjonerande. Før var det berre grillmat på bål. Så kunne vi byrje å koke, og så kunne ein oppbevare mat på ein betre måte.
Programleiar: Kva tek du med deg av handverkstradisjonar når du lagar keramikk no?
AU: Det som peikar mest bakover, er jo den brennegrop-teknikken som eg liker å bruke på hytta. Då brenn eg ting på bål, i ei brennegrop, slik dei gjorde for 10 000–20 000 år sidan.
Programleiar: Då lagar du altså eit hol og puttar mykje ved nedi, sånn som ein kan gjere når ein steikjer kjøtt?
AU: Det er mykje bra med brennegrop, det er mange ord for det. Eg prøver å utvikle teknikken litt og tilsetje ein del organisk materiale: tørka tang, ein sekk med hundemat. Alt mogleg kan eg finne på å putte oppi der.
Programleiar: Inne i keramikken?
AU: Nei, i brennegropa, sånn at avgassar og mineral og damp – eg er ikkje heilt sikker på kva som skjer, eigentleg ... Men det set ganske mykje preg på dei tinga som står her, og ikkje noko av det er glasur eller tilført, det har berre kome frå brannen og jorda, frå tangen og frå kopargjenstandar, jerngjenstandar, malmhaldig jord og myrjord, som har jern i seg. Alt det der er veldig spennande. Så det er vel det som peikar mest bakover.
Handverket er jo like aktuelt i dag, det har fått ein ny renessanse i alle materiale. Ein vidareutviklar det, men keramikk blir jo brukt veldig mykje i dag til ting ein ikkje tenkjer på at det blir brukt til: alt frå sikringar til protesar og andre nyttegjenstandar, og til kunst.
Programleiar: Korleis merkar du det på salet at slikt som dette byrjar å bli populært?
AU: Eg har vel aldri før på desse 30–40 åra oppdaga ei sånn interesse for keramikk som no. Det var litt av det på 70-talet når veving, keramikk og urtete var ganske kult. Så har det vore nesten direkte ukult ein periode, å vere "keramikarkjerring" var ikkje så stas. No føler at eg får veldig mykje "cred" for å vere ein fagperson, og unge folk er veldig interesserte. Ein lagar jo ting som varer, det kan vare i 10 000 år viss du ikkje knuser det. Men eg ser at mange fornyar både form, overflate, glasurar og brenneteknikkar.
Programleiar: Kvar går grensa mellom nyvinning og tradisjon?
AU: Den trur eg er ganske diffus. Eg synest at keramikk, antakeleg fordi det peikar bakover i tid og inneheld så mykje, gir mykje til eit rom. Viss du plasserer nokre urner eller handlaga ting i ein restaurant som har eit litt stramt lokale, med stål og betong og eit litt "kaldt" uttrykk, gir det rommet veldig mykje. Det forandrar veldig mykje av atmosfæren i rommet.
Programleiar: Er det mogleg for meg å seie at nyvinninga ligg i å setje det saman med andre meir moderne ting, og la tradisjon vere tradisjon?
AU: Det trur eg er heilt riktig. Den kontrasten det gir, tek med seg noko frå fortida vår og plasserer det inn i eit moderne notidsmiljø. No er godt handverk og gamle dekorteknikkar komne tilbake igjen. Nokon former for klassiske bakebollar har til dømes vorte veldig moderne no, og då må ein kunne faget på ein annan måte.
Programleiar: Kvar ligg stoltheita di, når du tenkjer på at du er keramikar?
AU: Den ligg i at eg held eit gammalt handverk i hevd, absolutt.
Programleiar: Men korleis er det med møbeldesignarar, og dei som jobbar med tre eller glas? Kor mykje tenkjer dei på norske tretradisjonar eller glastradisjonar kontra nyvinning? Sverre Unger er utdanna møbelsnikkar og møbel- og produktdesignar, og han har jobba med dei store produktutviklarane. Eg tek ein tur opp på kontoret til Sverre og ser kva han driv med.
SU: Du, eg driv med alt mogleg rart, eigentleg. No jobbar eg med ein ny stol.
Programleiar: Kva er du utdanna som?
SU: Eg byrja som møbelsnikkar, så eg har gått yrkesfag på vidaregåande. I tillegg har eg sveinebrev som møbelsnikkar, og på toppen av det er eg utdanna møbeldesignar.
Programleiar: Kva er materiala du formgir og byggjer i?
SU: Eg jobbar veldig mykje i tre, sidan eg kjem frå ein bakgrunn som møbelsnikkar. Men eg har jobba i glas òg – ikkje så mykje keramikk – men eg har jobba mykje i metall og i tillegg polstra møblar med tekstil.
Programleiar: Kva tenkjer du viss eg seier handverkstradisjonar kontra nyvinning?
SU: Det synest eg er spennande. Det å jobbe i brytningspunktet mellom to felt eller to retningar, som arv og nyskaping, det synest eg er kjempespennande, kanskje fordi eg sjølv er utdanna handverkar og designar. Så gjeld det å klare å skape magien der – spele på det vi har som er arv eller tradisjon, men tilføre noko nytt.
Programleiar: Kan du gi eit døme?
SU: Ja, no nyleg teikna Thomas, som eg jobbar saman med, og eg nokre bollar eller "oppbevaringselement" til ei utstilling som vart vist på DogA. Der var vi veldig inspirerte av eit trau. Trau har ei lang historie i Noreg, og dei har ei viss form som alle kjenner igjen. Så der har vi prøvd å behalde delar av funksjonen, altså det at du oppbevarer noko i det, men gi det ei ny form og ei tolking.
Programleiar: Kva må ein tenkje på no, som du kanskje ikkje i så stor grad måtte tenkje på då du utdanna deg til møbelsnikkar?
SU: Som designar har ein eit ansvar, og det har vorte endå tydelegare dei siste åra med tanke på miljø og berekraft. Det er ekstremt viktig, for ein er med og påverkar folk. Eg teiknar jo nokre ting som blir laga i store tal, og då bør dei i alle fall vare lenge og ha god kvalitet. Så det er ekstremt viktig, og det synest eg det er veldig fint å sjå at også designbransjen tek større og større ansvar for. Eg tenkjer òg at det er veldig viktig å ta vare på ting. Eg arbeidde ein del med restaurering då eg jobba som møbelsnikkar. Det beste du kan gjere, er jo å skape noko som varer, og viss det allereie er skapt noko som varer, må det òg takast vare på.
Programleiar: No ser eg på ein prototype. Kva må du tenkje på for å kunne vite at den stolen du lagar, skal vare lenge?
SU: Då handlar det om at vi må jobbe med fabrikkar og merkevarer og produsentar som har god kvalitet, og det at ting ikkje går sund under bruk, er kjempeviktig. Vi diskuterer mykje berekraftig estetikk.
Programleiar: Kva meiner ein med det?
SU: Viss ting er for dagsaktuelt, viss du er for ekspressiv eller for "trendy", går dei fort ut på dato. Det er avhengig av kva ein gjer. I andre bransjar er det kanskje meir akseptabelt, men eg synest at når det gjeld møblar som i utgangspunktet kan vare i ein generasjon eller fleire, bør nokon kunne like dei om 10 år òg – eller om 30.
Programleiar: Du har laga glas for Magnor Glassverk. Korleis var det då å tenkje nyvinning kontra tradisjon?
SU: Det var eit kjempespennande prosjekt, for eg hadde aldri jobba i glas før. Så då var eg veldig avhengig av dei som jobbar der og står og blæs glas, og av å snakke med dei om korleis det fungerer. Dei hjelpte meg veldig mykje. Nyvinninga der var at vi laga ein serie ølglas og akevittglas, og då samarbeidde eg med ekspertar på smak frå Arcus, frå Vinmonopolet og frå bryggeri. Så den nyvinninga vi gjorde der, var ikkje sjølve glaset eller blåsinga, men at vi 3D-printa modellar som vi smakte frå. Det gjorde at vi fann den optimale forma – meiner vi, då – for dei ulike øltypane som skulle oppi glasa. Så då bruker du ny teknologi på formutviklinga, men dei blæs glaset på akkurat same måte som dei gjorde for hundre år sidan eller meir. Andre gonger kan du ha ei nyvinning på materialfront eller produksjonsmetodar, mens det andre gonger igjen kan vere berre korleis du skaper produktet, eller kva det skal brukast til, som er nyvinninga. Det er mange vegar dit.
Programleiar: Finst det nokon sånne "tradisjonstru" ein tråkkar på tærne undervegs, til dømes innanfor arbeid med treverk?
SU: Du har jo nokon. Sånn trur eg det er i mange fag, at du har visse måtar å gjere ting på. Det er noko som er bra fordi det gjer at materialet fungerer optimalt, og så har du noko som gjeld estetikk, som til dømes samanføyingar i tre. Då er det visse reglar for korleis tappane skal sjå ut viss dei er synlege, og for kva som er fint gjort og riktig. Som designar kan du nok provosere litt ved å overdrive dette eller gjere det på ein annan måte. Du kan tråkke på tærne til nokre der, ja – det kan du.
Programleiar: Kva tenkjer du om det?
SU: Eg synest det er litt morosamt, då. Eg har jo med meg litt bagasje der, sidan eg kan ein del av det handverket frå før. Du blir aldri utlært, men du har det med deg. Eg synest jo det er gøy når folk hoppar rett inn i eit nytt fag og bryner seg på det, men ein må jo samtidig ha respekt – ein må kunne lytte til dei som kan det, og ta til seg råd. Men vonleg er det der nyskapinga kan kome, frå folk som ikkje er for bundne av "sånn skal det vere, det mønsteret må sjå sånn ut". Når nokon kjem og spør kvifor eller teiknar noko heilt anna, ein annan variant, kjem det noko nytt som blir ein ny tradisjon om 50 år eller 100 år.
Programleiar: Til slutt skal eg snakke med vevar og biletkunstnar Aurora Passero. Ho er utdanna tekstilarbeidar, har selt og stilt ut kunstverka sine rundt omkring i verda og vunne haustutstillingsprisen. Aurora vev med nylontråd – med plast, altså – og har teke veving inn i kunsten.
Aurora, hei.
AP: Hei.
Programleiar: Når visste du at du ville lage kunst av tekstilhandverk?
AP: Eg veit ikkje om eg fekk ei sånn klar eureka-kjensle, eg kan ikkje datere det, men eg har alltid vore oppteken av tekstil som materiale. Mora mi er kostymedesignar, så det har hatt stor påverknad på meg sidan eg var liten. Huset der eg voks opp, var alltid fullt av ulike tekstilar og materiale, bøker og motemagasin.
Programleiar: Ja, no ser eg ein vev, og eg ser vev... eh ...?
AP: Ein liten vev, ja, og vevearbeid, og noko tråd.
Programleiar: Vevearbeid heiter det, ja, men kvifor bruker du vev som ein av teknikkane i kunsten din?
AP: Det var litt tilfeldig. Eg byrja med tekstil og heldt lenge på med ulike materiale. Eg er veldig oppteken av installasjonar, av å bruke farge. Eg starta tidleg med å jobbe med akrylmåling, gips og nylontau, hugsar eg – eg laga sånne maleriske installasjonar direkte i rommet. Vi hadde kurs på skulen, så eg hadde vevkurs og innfargingskurs ganske tidleg, og vi lærte mykje om ulike tekstilmateriale: bomull, silke og så vidare. Men eg var nok på søken etter å kunne kombinere dette, å kunne jobbe med både måleri og skulptur.
Så vart eg mot slutten av andreåret på masterstudiet spurd om å gjere eit større arbeid inne på skulen. Då hadde eg lenge jobba med berre nylon, men då som tau, som eg heldt på med på ulike måtar. Eg visste at nylon var veldig lett å farge, så eg fletta det og sette det saman. Så var det ein lærar som tilrådde meg å prøve å veve det, for då skulle eg gjere eit stort arbeid som bestod av veldig mange trådar, og vev er ein fin måte å kontrollere trådar på. Dermed byrja eg å veve, og då hadde eg ikkje hatt kurs sidan første klasse. Så eg hugsar den prosessen som heilt forferdeleg (ler). Eg måtte eigentleg lære alt på nytt. Det arbeidet vann eg seinare haustutstillingsprisen for, faktisk. Men det var sju meter langt og fem meter breitt – det var svært. Eg kasta meg vel meir eller mindre ut i det.
Programleiar: Kva trur du andre som jobbar som vevarar, seier om vevinga di?
AP: Eg veit ikkje, eg føler eg har fått veldig mykje oppbakking frå dei meir etablerte tekstilkunstnarane. Eg føler eigentleg berre veldig mykje støtte og glede over at nokon held fram med å insistere på tekstil, eller jobbe med det.
Programleiar: Du jobbar med nylon, som jo er ein slags plast. Fortel litt meir om kvifor du gjer det.
AP: Ja, det er heilt medvite. Eg liker at nylon er eit billeg materiale – eit overflatisk materiale, liker eg å seie. Du finn det i industrien, det blir brukt i presenningar. Det har ikkje same verdi som til dømes silke, som er mykje meir kostbart. For meg har det vore viktig at det ikkje blir for fint, viss du skjønar – for vakkert.
Programleiar: At materialet i seg sjølv er dyrt nok?
AP: Ja, det handlar om kva som skjer når eg tek det billege materialet og, kva skal ein seie, forvandlar det.
Programleiar: Lagar det til noko med verdi?
AP: Ja, det har ein verdi i seg sjølv – det møtet blir interessant, og det same gjeld kva plasten symboliserer. Ein kan nok kalle det eit vulgært materiale. Eg liker det jo, også sett i forhold til handverket, som har ei kulturell tyngd. Når ein jobbar med vev, som også er eit gammalt handverk, er det herleg å ta inn noko som rett og slett er meir glorete. For meg er det òg med på å dytte det heile vidare, på ein eller annan måte.
Programleiar: Gjere det moderne?
AP: Ja.
Programleiar: Det er nydeleg, det skin og er kvitaktig, nesten som sølv.
AP: Absolutt, det har ein metallisk effekt. Og den vi ser på no, er nærast ei lita kvit skisse. Den har eg ikkje farga enno, så dette er på ein måte råmaterialet. Som du ser her, har eg vove i ulik tjukn, altså brukt ulik tjukn på tråden, men alt er det som heiter lerretsbinding. Det er heilt «basic» over-under-veving, sånn som ein lærer i barnehagen, men som eg då vever på ein toskaftsvev, med ein tradisjonell vevstol. Flatvev heiter det då. Det som er med nylon, er at eg fargar det etterpå, og det syg til seg fargen veldig lett. Så det er eit utruleg takksamt materiale å jobbe med. Lyset speler òg ei veldig stor rolle, det blir nesten forførande.
Programleiar: Korleis skal unge handverkarar eller tekstilkunstnarar tenkje for å ta vare på tradisjonar, men likevel gjere noko nytt, synest du?
AP: Det aller viktigaste er vel å følgje hjartet, kan ein seie det? Ein skal respektere handverket, ein skal respektere historia, både norsk og eiga lokal kulturhistorie. Det tenkjer eg gjeld for alt. Ein skal vite kva ein kjem frå, og ha ei interesse for det, men så skal ein òg dra det vidare. Det er det eg prøver på, heile tida å dytte ting vidare – ikkje kalkulert, sånn "kva har aldri vorte gjort før", men for min eigen del – å utfordre meg sjølv og arbeidet, sånn at det heile tida utviklar seg.
Programleiar: Til noko som passar vår tid?
AP: Ja, du må òg vere merksam på samtida di. Det er veldig viktig, og eg merkar det sjølv. Ein skal stå med ein fot i fortida og ein fot fram.
Programleiar: Då har du høyrt tre som jobbar med tradisjonshandverk, men som har tenkt nyskaping i tillegg til å ta vare på det dei meiner er viktig. Då står det att for deg å tenkje over kva du tenkjer er viktig. Det er tydeleg at tradisjonane lever i beste velgåande, og kan ein faget sitt, er det mange moglegheiter, også for dei som vil tenkje nytt.
Kunderettleiing
Ønska og behova til kunden er som regel utgangspunktet for å utvikle eit produkt eller ei teneste. Korleis kan vi vere profesjonelle når vi skal sjå behovet til kunden og bruke fagkunnskap til å rettl...
Tekstversjon
Deltakarar: Berit Boman, programleiar; Halvor Bakke, interiørdesignar; Agnes Gulbrandsen, frisør og stylist; Anne Ødemark, blomedekoratør
Kundebehandling på ein god og profesjonell måte
Programleiar: Hei, eg heiter Berit Boman. Frisørar, interiørkonsulentar og blomedekoratørar jobbar alle på bestilling og får oppdrag frå kundar. Korleis møte dei kundane og rettleier dei? Finst det nokon felles utfordringar på tvers av ulike kreative yrke? Dei har alle til felles at dei lever av at kunden skal få det han treng, ønskjer og drøymer om – sjølv når kunden ikkje heilt veit kva det er.
Programleiar: Eg har mellom anna med meg Halvor Bakke. Du er interiørdesignar og er kjent som programleiar for mellom anna TV-programmet «Eventyrlig oppussing», der de verkeleg bør forstå draumane til kunden. I tillegg designar du dine eigne produkt. Du veit med andre ord kva det vil seie å skulle forstå behovet til kunden heile tida, anten du skal skape det dei vil kjøpe, eller møter dei på messer, i butikkar eller på TV. Korleis liker du å møte kundane dine?
Halvor – interiørdesignar: Det spørs litt om det er ein kunde som skal kjøpe noko av det eg har designa, eller om det er kunde i ein oppussingssituasjon, for det er to vidt ulike ting. Viss det er snakk om ei oppussing, så er det viktig å finne ut kven kunden er, kva dei er opptekne av, korleis dei bur, og korleis dei lever. Veldig mange veit jo sjeldan kva dei liker, men dei er ofte veldig tydelege på kva dei ikkje liker. Det er ein fin måte å starte på. Vi lagar ei liste over kva dei ikkje liker, og då må vi sitje i ein intervjusituasjon:
– Kva farge vil du ha på sofaen?– Eg veit ikkje.– Vil du ha ein raud?– Nei, nei!– Vil du ha blå?– Nei, eg vil ikkje ha blå!– Nei, fint, då veit vi det.
Og sånn held vi fram. Eg er nesten som ein psykolog fordi eg skal inn under huda på kundane og finne ut kva som er det essensielle for dei. Interiør er jo veldig visuelt, så ein bør sitje saman og ta på tekstil, sjå på fargekodar og dra fram ulike stilgrupper for å nærme seg noko som kan fungere. Sånn liker eg å jobbe.
Programleiar: Ja, og viss du møter dei direkte på messer eller i butikkar – kva er forskjellen då?
Halvor – interiørdesignar: Eg designar både møblar, interiør, sengeklede, såper, duftlys, glas og alt det der, så det er litt avhengig av kven kunden er, og korleis dei liker heimen sin. Er du til dømes oppteken av at sofaen skal vere god å sitje i, eller skal han vere god å liggje i? Er du oppteken av at det skal vere eit stort, raust vinglas, eller skal det vere enklare for kvardagsvin? Det er alltid ein god samtale som er viktig, for å prøve å kome litt under huda på kunden som skal kjøpe produkta. Ikkje minst er det viktig å vere lydhøyr. Er det noko dei saknar, er det noko dei kunne ønskje seg at eg designa? Eg er «på alerten» for å kunne lage produkt som passar, og som folk vil ha.
Programleiar: Eg har òg med meg Agnes Gulbrandsen, som driv fleire frisørsalongar i Oslo. I tillegg stylar og sminkar du mange kjende personar når dei skal på TV eller skal sjå ekstra proffe og fine ut. Kva tenkjer du om det Halvor seier – kjenner du deg igjen?
Agnes – frisør og stylist: Eg kjenner meg igjen i alt. Hos oss kallar vi det første møtet med ein kunde for ein konsultasjon. Då er vi nøydde til å gå i djupna for å bli kjend med kunden – kven dei er, og kva behov og ønskje dei har.
Programleiar: Kva spør du om då?
Agnes – frisør og stylist: Eg bruker om lag eit kvarter på konsultasjonen, men nokre gonger tek det lengre tid, og andre gonger kortare, det kjem an på kommunikasjonen. Viss du er god til å kommunisere, går det gjerne raskare å finne fram til behovet til kunden. Vi bruker gjerne visuell støtte, som bilete. Nokon tek fram fargekarta, men det gjer vi ikkje så ofte lenger.
Programleiar: Dei kan kome og seie at dei vil ha det sånn som han og han, men så har dei til dømes ei heilt anna hovudform. Korleis kan du vere sikker på at du veit kva kunden vil ha?
Agnes – frisør og stylist: Det handlar om tillit og det å bli kjent. Viss du kjem til meg med eit ønske om svart hår, men går ut med blondt hår, så kjem du ikkje til å vere fornøgd. Men over tid, etter som du blir kjent med meg og smaken min, og eg blir kjent med deg og identiteten din, så kjem vi fram til gode løysingar.
Programleiar: Så det du seier, er at ein ikkje går til ein frisør éin gong?
Agnes – frisør og stylist: Nei ...
Programleiar: Kva er det viktigaste for ein frisør i møte med ein kunde?
Agnes – frisør og stylist: Det er å bli kjent og byggje tillit.
Programleiar: Sånn at dei blir ein fast kunde?
Agnes – frisør og stylist: Ja.
Programleiar: Éin ting er kva kunden vil ha før han kjem. Ein annan ting er kva kunden vil ha etterpå. Er kunden einig med seg sjølv?
Agnes – frisør og stylist: Ja, kunden er som regel det. Stort sett har vi 99,9 prosent fornøgde kundar. Men nokre gonger har ein ikkje det, og det er veldig ubehageleg og veldig vanskeleg å stå i. Då må ein kome fram til ei løysing.
Programleiar: Kva seier du til det, Halvor? Den eine prosenten der du bommar?
Halvor – interiørdesignar: Det er jo alltid trist fordi kunden har ei forventning, og eg som designar har jo òg ei forventning om at eg kanskje har treft eller funne dei elementa som kunden er interesserte i. Då må ein berre kaste seg rundt og sjå om ein kan løyse det på ein annan måte. Det kan jo hende at det berre er små detaljar som skal endrast. Det kan til dømes vere ein fargenyanse. Det er ingen katastrofe og står ikkje om livet. Det handlar ofte om at det er vanskeleg å ta store endringar innover seg med ein gong. Så ein må puste med magen, leve i det nokre veker, og sjå og tenkje korleis lyset og fargane endrar seg. Fargar endrar seg avhengig av årstid òg. Det er ikkje hjernekirurgi å måle, og det er berre å måle om igjen. Kundar tek jo gjerne kontakt med frisørar eller designarar fordi dei liker eit uttrykk dei har sett hos andre. Er du til dømes interessert i retrostilen, så hadde du ikkje ringt meg, for ingen har nokon gong sett det uttrykket i kanalane mine. Liker du derimot det klassiske, tidlause og litt mørkare uttrykket, kontaktar du kanskje meg, for det kjenneteiknar det eg gjer. Då er det lettare å treffe 100 prosent.
Programleiar: Eg har ein siste person her òg. Anne Ødemark, du er blomedekoratør og jobbar hos Blomsterpikene på Løren i Oslo. Kva tenkjer du er den viktigaste eigenskapen ein bør ha, når ein møte kundar i ei blomeforretning?
Anne – blomedekoratør: Det å kunne lytte til folk og høyre etter kva ønske dei har. Møta kan vere veldig ulike og avheng av kva kunden skal ha blomar til. Skal dei ha blomar til ei gravferd eller til eit bryllaup – det er to svært ulike situasjonar. Og så har vi dei som berre kjem kjapt innom nokre få minutt, og som skal ha blomar til bestemor. Det er ein ganske stor forskjell på å lage produkt til ein full seremoni som skal spegle eit langt liv, og å lage noko utruleg vakkert som folk gjerne har sett på Instagram eller Pinterest. Det er gjerne bilete der fargane har vorte endra, så produkta finst kanskje ikkje i røynda. Du må høyre på folk, og dei fleste har i alle fall meiningar om kva dei ikkje vil ha.
Programleiar: Korleis kan eit møte med ein kunde vere, Anne?
Anne – blomedekoratør: La oss ta bryllaup ...
Programleiar: Ja, og då er det nervøse bruder ...?
Anne – blomedekoratør: Ja, eller stressa bruder, og så har dei gjerne med seg mor.
Halvor – interiørdesignar: Eller svigermor som skal gjennomføre sitt draumebryllaup! Er det ikkje sånn?
Anne – blomedekoratør: Jo, veldig ofte. Og då er det ikkje nødvendigvis tankane til bruda som får første prioritet, så då må vi prøve å finne ut kva bruda vil ha – og ikkje svigermor. Vi ser på bilete, og då kjem det kanskje fram at dei skal ha bryllaupet i ei gammal tømmerhytte, eller at dei vil ha noko som ser ut som det er teke rett ut frå Hollywood. Det dei vil ha, vil kanskje sjå rart ut på bilete, så då må vi gjere nokre endringar. Ein del har ønske om fargar og kanskje store kontrastar som ofte ser veldig trist ut på bilete. Då må vi prøve å moderere det litt. Vi treng ikkje nødvendigvis å vere einig i fargevalet til kunden, men vi må jobbe ut frå det fargevalet dei har lagt til grunn. Vi prøver altså å lage eit produkt som dei som skal feire den store dagen, er fornøgd med.
Programleiar: Vi skal gå vidare til gravferd etterpå. Agnes, når du får ei nervøs brud inn, kva gjer du då?
Agnes – frisør og stylist: Då må eg prøve å ikkje bli nervøs sjølv, for det smittar jo gjerne. Ein må vere profesjonell, og det lærer ein over tid. Når ein er ny i eit nytt fag, trur eg det er veldig viktig at ein forstår at det tek lang tid å få erfaring. I møte med bruda handlar det òg om å bli kjent. Vi ser på bilete og snakkar saman om ønske, behov og identitet. Det beste er jo å ha ein relasjon til bruda frå før av, slik at ein kjenner stilen og smaken hennar. Vi har jo som regel det, for det er ikkje så ofte det kjem ei brud som aldri har besøkt oss tidlegare. Eg trur det var meir vanleg før. Det er så viktig at detaljane er på plass, så ein tør ikkje å ta sjansen på det.
Programleiar: Har du nokosinne hatt nokon inne som har blomedekorasjonen klar, og så vil dei at håret skal passe til?
Agnes – frisør og stylist: Ja, og det spør vi gjerne om. Det er viktig for meg å vite kva kjole du skal ha, og korleis bryllaupet skal vere med tanke på fargar og blomar. Blomar er veldig viktig! Vi har veldig ofte med blomane frå dekoratøren inn i salongen, så vi får som regel alltid sjå brudebuketten som dekoratøren har laga.
Programleiar: Tilbake til deg, Anne – når du som blomedekoratør skal levere blomar til ei gravferd, kva gjer du då?
Anne – blomedekoratør: Veldig ofte har vi snakka med gravferdsbyrået på førehand, så vi har noko informasjon – gjerne om alderen på vedkommande. Det har ganske mykje å seie om det er ein som har levd eit langt liv, om det er ein som har døydd brått, om dødsfallet kjem av sjukdom, eller om det er ein som var veldig ung. Det er veldig ulike måtar å møte kundane på. Vi må lytte til kva dei seier, og kva dei formidlar. Viss den døde var ei gammal dame som hadde ein stor hage med masse pionar, vil dei kanskje bruke pionar i dekorasjonane. Viss pionsesongen over, kan dei kanskje ta med nokon pionar frå hagen som vi kan bruke. Vi tek omsyn til ønska deira, og du må du møte folk med respekt i ein sånn situasjon. Du veit aldri korleis folk reagerer på sorg, og du kan ende opp med å få kjeft.
Programleiar: Kva gjer du då?
Anne – blomedekoratør: Vanlegvis kan vi gi vedkommande ein klem. Og så må vi kome med trøystande ord og lovnader om at vi skal hjelpe dei med å lage ein fin seremoni. Det gjer vi ved å lage eit visuelt vakkert uttrykk som dei kan verne i minnet sitt, og som dei gjerne har bilete av.
Agnes – frisør og stylist: Og nokre gonger så ville ein kanskje eigentleg bede kunden om å halde kjeft, men du kan jo ikkje det. Du må vere profesjonell heile vegen, anten situasjonen er vanskeleg, trist, sårbar eller morosam. Viss du vel å vere profesjonell, får du det òg enklare i møte med kunden.
Halvor – interiørdesignar: Eg trur det handlar litt om å kunne rettleie òg. Vi er jo trygge i yrket vårt og profesjonen vår, mens kunden kjem til oss fordi dei treng hjelp til noko. Då er det viktig at vi òg kan rettleie og vise fram ting vi har gjort tidlegare, og seie ting som at «dette fungerte kjempegodt», «dette er ein god kombinasjon», «dette fungerer i ulike settingar». Slik kan vi vise dei andre ting enn det dei eigentleg hadde tenkt på.
Programleiar: Halvor, det finst fleire yrkesnemningar: Etter tre år på yrkesfagleg utdanningsprogram kan du bli interiørkonsulent, og studerer du vidare, kan du bli interiørarkitekt. Men du er interiørdesignar – kva er forskjellen på deg og ein interiørarkitekt?
Halvor – interiørdesignar: Ein interiørarkitekt har ein mykje lengre og meir teknisk utdanning enn det eg har. Eg har meir med det overflatiske å gjere enn det ein arkitekt har. Eg har jo inga utdanning, men det handlar like mykje om lidenskap for og kunnskap om å skape gode rom, heim og hytter.
Programleiar: Korleis klarer vi å møte menneske utan fordommar slik at vi kan gi dei best mogleg kundebehandling?
Anne – blomedekoratør: Det hjelper å få rettleiing frå kollegaer, og ein får erfaring med åra.
Halvor – interiørdesignar: Ja, ein må ikkje tru at ein er ferdig utlært når ein er ferdig på skulen. Jo meir praktisk arbeid og erfaring, jo betre. Til dømes kan ein vere hos nokon i prøvetida eller jobbe frivillig i ein butikk. Det tek tid å sjå, lytte og lære, men du verda så morosamt det er når ein kjem fram til målet.
Agnes – frisør og stylist: Eg trur at nøkkelen hos oss er at du må vere glad i menneske. Då vil du klare å behandle ulike identitetar og personlegdomar på den riktige måten.
Programleiar: Kor mykje råd skal vi gi dei, og kor mykje skal vi finne ut av kva dei sjølv vil ha?
Anne – blomedekoratør: Det er ikkje alltid mogleg å realisere ideane til kunden, til dømes fordi dei har grandiose idear og eit veldig avgrensa budsjett. Eg synest derfor at vi må kunne gi dei realistiske råd slik at dei ikkje blir skuffa på grunn av for høge forventningar. Viss du ikkje kan møte dei heilt på ønska deira, må du fortelje dei kva dei kan få i staden.
Programleiar: Agnes, kor mykje er det dine råd, og kor mykje er det ordet til kunden?
Agnes – frisør og stylist: Til sjuande og sist er det kunden som bestemmer. Det er identiteten til kunden, hår og utsjånad og så vidare, men det blir som Halvor sa i stad. Dei som besøkjer Gevir, ønskjer ikkje kort og barbert og veldig sterke fargar. Då vil dei oppsøkje andre salongar, som til dømes Adam og Eva. Hos oss jobbar vi meir klassisk.
Programleiar: Halvor, kor mykje handlar om dine råd, og kor mykje handlar om å finne ut av kva kunden vil?
Halvor – interiørdesignar: Dei har jo teke kontakt med meg fordi dei ønskjer kunnskapen min. Eg har ikkje stått på døra og banka på: «Hallo, du treng hjelp!». Ein skal vere audmjuk, men likevel vere tydeleg. Dei kjem og har behov for hjelp, og det skal ein òg kunne vere stolt av.
Agnes – frisør og stylist: Fleire gonger når eg har hatt kundar eller artistar som har ønskt eit uttrykk som eg kjenner at eg ikkje er komfortabel med fordi eg ikkje er flink nok i dei uttrykka, så har eg sendt dei vidare. Det reknar eg òg som veldig profesjonelt.
Anne – blomedekoratør: Det gjer eg òg.
Programleiar: Tusen takk for at du var med interiørdesignar Halvor Bakke, frisørsalongeigar Agnes Gulbrandsen og blomedekoratør Anne Ødemark.
Profesjonell yrkesutøvar
Ein frisør, ein blomedekoratør og ein eksponeringsdesignar fortel om kva krav og forventningar som blir stilte til ein profesjonell yrkesutøvar. Dei reflekterer rundt eigen praksis og diskuterer korle...
Tekstversjon
Deltakarar:Berit Boman – programleiarAgnes Gulbrandsen: Agnes – frisør og stylistAnne Ødemark: Anne – blomedekoratørTorhild Rustenberg: Torhild – eksponeringsdesignar
Kva skal til for å bli frisør, blomedekoratør og eksponeringsdesignar?
Programleiar: Hei, eg heiter Berit Boman, og eg har med meg tre dyktige menneske som jobbar med akkurat det de kanskje vil bli. Eg skal snakke med ein frisør, ein blomedekoratør og ein eksponeringsdesignar om kva slags krav som blir stilt til dei som jobbar innanfor desse faggruppene.
Programleiar: Agnes Gulbrandsen, vi byrjar med deg. Du er frisør og stylist og driv fleire Gevir-salongar i Oslo. Dermed tilset du ofte frisørar. Kva er det første du ser etter hos dei du tilset?
Agnes – frisør og stylist: Når det gjeld personlegdom, må dei vere glade i menneske og sjølvsagt i venleik. Eg ser òg etter kreative, stødige, stabile og gode kollegaer – det er viktig å vere ein god kollega.
Programleiar: Anne Ødemark, du er blomedekoratør og jobbar hos Blomsterpikene på Løren i Oslo. De leverer blomar til alt frå store arrangement til daglege blomebehov og møter kundane i alle livsfasar – frå når dei er lykkelegast, til når dei har det vondast. Korleis utnyttar du den faglege kompetansen din, og korleis lærer de av kvarandre?
Anne – blomedekoratør: For det første er vi som jobbar med blomar, så heldige, for vi blir til tider så oppglødde for varene vi får inn. Det kan vere så vakkert at vi nesten ikkje får puste! Du kan byrje å grine av fargen på anemonen, og då har du sett i gang ein prosess som gjer at alle blir kjempeglade, og då kan vi lage noko fantastisk gøy. Vi jobbar jo med ting som er veldig i noet, og som ikkje held veldig lenge. Du får kjøpt eit lite underverk du kan ha i maksimum ei veke.
Programleiar: Då er det litt annleis for dykk, Agnes – for ein frisyre held seg litt lenger?
Agnes – frisør og stylist: Ja, det gjer han. Du må sjølvsagt vere veldig glad i venleik. Og så sa eg at ein er nøydd til å vere omgjengeleg. Du må ikkje vere omgjengeleg for å vere frisør, men du kan lære deg det som trengst for å vere yrkesprofesjonell. Du kan altså lære deg å vere omgjengeleg.
Programleiar: Torhild Rustenberg, du jobbar som kreativ leiar i InHouse Group, som er Noregs største leverandør av teppe på mål og tapet. Du er utdanna eksponeringsdesignar. Du jobbar ikkje nødvendigvis heilt som det, men du jobbar med stylistar og designarar i jobben din som visuell kommunikator, ikkje sant? Du jobbar både med leverandørar og kundar. Kva synest du er den viktigaste kvalifikasjonen ein bør ha for å jobbe som eksponeringsdesignar?
Torhild – eksponeringsdesignar: Ein må vere kreativ. Ein må vere flink til å ta og sjå på ting og ta det innover seg, for så å skape det på nytt på sin eigen måte. Ein treng å følgje med på trendar og rett og slett vere interessert i å sjå på fine ting.
Agnes – frisør og stylist: Det å ha god smak går igjen her ...
Torhild – eksponeringsdesignar: Ja, det er veldig viktig å ha god smak, og så kan jo smaken sjølvsagt diskuterast. Eg tenkjer at det er viktig at ein òg forstår og kan ta høgde for smaken til kunden, og at ein bruker fagkompetansen sin til å skape noko flott ut av han.
Programleiar: Då du valde å bli eksponeringsdesignar, kva for nokre av kvalifikasjonane dine tenkte du ville vere den viktigaste?
Torhild – eksponeringsdesignar: Det at ein er oppteken av det som er estetisk og fint, er veldig viktig. Samtidig er det viktig av at ein er "handy" og har ein "stayer"-evne, for det er ganske tungt til tider. Ein må kunne vere ein god prosjektleiar, for du skal til dømes hente inn mange ting som skal vere på den same staden på ein gong. Du må med andre ord kunne halde mange ballar i lufta og ha evna til å lande dei. Du må òg ha evna til å vere i ein kreativ prosess, som kan vere ganske krevjande til tider. Eg trur at alle som har vore i store kreative prosessar, kjenner til at det kan halde deg vaken om natta. Du må finne ein tryggleik i deg sjølv slik at du kan stå for meiningane dine med ei god magekjensle.
Programleiar: Du seier det er viktig med eigne meiningar, men kor mykje er det du skal kreere for kunden?
Torhild – eksponeringsdesignar: Kunden kjem sjølvsagt alltid først. Eg tenkjer at du bør prøve å finne din eigen signatur og din eigen stil på ting. Vidare må du lytte til kunden og sjå objektivt på saka. Og så kan du prøve å gjere det beste ut av det med dei evnene og den smaken som du sjølv har. Men du må setje deg sjølv til side og setje kunden først.
Programleiar: Når skjønte du at du hadde lyst til å jobbe med eksponeringsdesign?
Torhild – eksponeringsdesignar: Det fann eg ut etter at eg hadde jobba som ekstrahjelp i butikk ein periode. Då såg eg kor fort det gjekk an å gjere små visuelle endringar ...
Programleiar: Det var mens du studerte juss?
Torhild – eksponeringsdesignar: Ja, eg var først ekstrahjelp, og så hoppa eg faktisk av juss-studia og byrja å jobbe heiltid i butikk. Eg syntest at det var veldig gøy, både det å kunne jobbe praktisk og det å sjå korleis små endringar gjorde store utslag i salet. Når ein jobbar med eksponeringsdesign, er det sal som er det grunnleggjande for det ein gjer. Så ein må rett og slett like å selje varer.
Programleiar: Agnes, kor gammal var du då du fann ut at du skulle bli frisør?
Agnes – frisør og stylist: Fem år, seier mamma at eg var. Då sminka eg alle som var på min alder eller yngre. Så fort dei kom inn døra, var det hår og makeup og motevisningar.
Programleiar: Og kvar gjekk det derfrå?
Agnes – frisør og stylist: Eg fekk lov av mamma til å utvikle meg kreativt, så eg fekk hoppe i kleda og toalettmappa hennar. Eg såg ut som eit uvêr heilt fram til eg var 25! Eg har barbert av meg håret tre gonger, og eg har hatt "dreads" og blått og svart hår. Det har berre vore hår og makeup for meg heile vegen.
Programleiar: Anne, kor gammal var du då du fann ut at du skulle bli blomedekoratør?
Anne – blomedekoratør: Eg var fire år då eg kom heim til mamma og pappa og sa at eg skulle jobbe med blomar når eg vart stor. Undervegs har eg tenkt at eg skulle bli flyteknikar, men eg hadde flyskrekk, så det var jo heilt idiotisk. Det vart blomedekoratør. Eg var den einaste ungen i gata som fekk lov til å plukke blomane i hagen, for eg tok faktisk ikkje berre toppane på blomane, eg tok stilken òg. Ein dag kom eg heim til mamma med ein kjempefin bukett med masse kvite blomar. Det året fekk vi ingen jordbær ... Eg hadde plukka alle jordbærblomane! Eg hadde høyrt at vaksne av til å kunne gråte når dei var glade, men mamma gret ikkje av glede ... Sånne feil kan ein gjere når ein er fire år.
Programleiar: Du har jobba som blomedekoratør sidan 1997?
Anne – blomedekoratør: Ja, eg tok fagbrevet i 1997.
Programleiar: Kva er den viktigaste kunnskapen du bruker når du lagar fine dekorasjonar?
Anne – blomedekoratør: Den viktigaste kunnskapen er at eg sit på erfaring som gjer at det sjeldan kjem eit prosjekt som eg ikkje kan løyse. Dersom ein jobbar i ei bedrift med fleire tilsette og opplever å stå dønn fast, har ein heldigvis andre ein kan lene seg på. I tillegg til kunnskap er lidenskap for faget viktig, sånn at du har lyst til å løyse oppgåva på best mogleg måte og gi frå deg eit arbeid du er stolt av.
Programleiar: Torhild var vel så vidt inne på dette med eigen stil. Korleis er det som blomedekoratør – kan folk skjøne at det er du som har laga akkurat den og den oppsatsen?
Anne – blomedekoratør: Ja, eller kollegaene mine kan i alle fall som regel sjå kven som har laga bukettane – sjølv om ein har prøvd å etterlikne nokon andre. Det er vanskeleg å kopiere eit arbeid. Dersom det kjem ein kunde som seier "dette biletet liker eg, eg vil ha det sånn", er det vanskeleg å få til. Det kan til dømes hende at det ikkje er riktig veke, i den forstand at varene ikkje er tilgjengelege. Vi prøver alltid å informere kundane om at vi jobbar med levande ting, og at det gjer det vanskeleg å kopiere andre sitt arbeid. Det er jo eigentleg ikkje det vi gjer heller; vi set vårt eige preg på det og prøver samtidig å uttrykkje kunden gjennom vårt preg.
Programleiar: Torhild, du har jo ofte stylistar og eksponeringsdesignarar som jobbar for deg når du skal få laga ting. Kva er det viktigaste at dei kan?
Torhild – eksponeringsdesignar: Det er viktig for meg at dei set seg inn i dei produkta som dei skal jobbe med. Ein kan til dømes ta bilete av teppe på ein annan måte enn lamper. Når ein held på med fotostyling, må ein jobbe med vinklar. Det er òg viktig at dei er oppdaterte på trendar med tanke på kva slags foto eller utstillingar vi skal ha, og kva fargar vi skal jobbe med. Det er klart at vi kjem med premissar for jobben, men det er òg fint at dei kan spele vidare på dei, slik at dei kanskje kan gjere produktet endå betre enn det vi hadde tenkt sjølve.
Programleiar: Kor mykje konkurranse er det mellom eksponeringsdesignarar – med tanke på dei som jobbar sjølvstendig?
Torhild – eksponeringsdesignar: Eg trur det varierer veldig mellom miljø, men det er klart at det er nokre oppdrag som er meir tiltalande enn andre. Eg vil tru at det er kamp om ein del av desse jobbane, men konkurranse er jo òg noko som kan drive ein. Ein person som vil bli eksponeringsdesignar, bør ha ei viss mengde konkurranseinstinkt for å kunne prestere best mogleg.
Programleiar: Kva vil du seie om dette, Agnes? Jobbar ein i ein frisørsalong, skal ein ofte "grabbe" sine eigne kundar. Kor mykje konkurranseinstinkt må ein ha?
Agnes – frisør og stylist: Skal du lykkast, tene gode pengar og ha ein stor og god kundekrins som gir deg og salongen stabilitet, må du ha konkurranseinstinkt. Men idet du har etablert kundekrinsen din, har han gjerne kome for å bli. Kvart år fell det rett nok nokon frå, mens andre kjem til.
Programleiar: Kor viktig er det å vere ein lojal, snill, hyggjeleg og sosial person saman med dei andre frisørane? Og kor viktig er det å vere eit konkurransemenneske?
Agnes – frisør og stylist: Det er kjempeviktig å vere hyggjeleg og audmjuk. Er du ikkje ein god kollega, vil ein helst ikkje ha deg der. Eg har jobba i salongar der det har vore eit par stykke med spisse olbogar som har hatt kjempepotensial, men dei har ikkje kome så langt. Det er plass til mange i ein salong, du kan ha 20 frisørar med store, stabile kundekrinsar.
Programleiar: Anne, korleis er det med konkurranseinstinktet i blomedekorasjonsyrket?
Anne – blomedekoratør: Det er gjerne ikkje så mykje konkurranse internt i bedrifta. Det handlar meir om å konkurrere om dei attraktive kundane med blomedekoratørane i dei andre blomebutikkane. Vi konkurrerer jo om offentlege anbod innimellom, noko som er det kjedelegaste du kan gjere i heile verda. Det tek så lang tid, og dei er så vanskelege å få!
Programleiar: Kvifor det?
Anne – blomedekoratør: Det ligg nokre kriterium til grunn som vi sjølv ikkje styrer over. Vi kan gi eit veldig godt anbod, men vi får det ikkje nødvendigvis av den grunn. Når bedrifta får store oppdrag og får dekorere til dømes til store festar og sånt, skaper det så klart konkurranse internt. Det er dessutan veldig kjedeleg dersom vi har dekorert til den same festen tre år på rad, men så får vi han ikkje neste gong fordi nokon andre har kome med eit betre og kulare forslag og fått oppdraget. Då får vi prøve å ta det tilbake neste år eller finne ein ny kunde som vi kan gjere noko gøy saman med.
Programleiar: Har du eit døme på ein kunde som har kravd mykje av deg, og som har vist at du må ha ein del av eigenskapane som vi har snakka om?
Anne – blomedekoratør: For nokre år sidan hadde vi eit enormt arrangement over to dagar på tre lokasjonar med 1250 deltakarar. Det var eit sånt arrangement som du bruker eitt år på å planleggje. Ikkje minst er det eit stort budsjettarbeid. Du må brekke budsjettet ned til kvar minste detalj, for det skal gå opp med tanke på talet på timar ein er på jobb, når ein skal ha pausar og så vidare. Alt er planlagt ned til eit veldig detaljnivå, og dei som er på festen, aner ikkje kva som går føre seg i kulissane. Dei har ingen idé! Dei kjem til dekte bord: "Wow, her var det ein kul konsert. Her var det fantastisk mat. Her var det kul dekor." Dei aner ikkje kor utslitne vi er når det er ferdig. Men det er kanskje den beste kjensla i verda å flyge beina av seg og levere på marginar på 30 sekund når alt berre flyt som det skal.
Programleiar: Kvar får du mest vondt i kroppen når du jobbar som blomedekoratør?
Anne – blomedekoratør: I kjeven, skuldrene og beina, trur eg.
Programleiar : Agnes, kvar får du mest vondt?
Agnes – frisør og stylist: Dei fleste slit med armar, skuldrer og hofter.
Programleiar: I eksponeringsdesign er det vel ikkje sånn, for du sit og ...?
Torhild – eksponeringsdesignar: Ein løftar jo ein del, så eg tenkjer at eksponeringsdesignarar har nokre av dei same plagene som har vorte nemnde, eigentleg.
Programleiar: Agnes, har du nokon døme frå røynda som viser kva du kan møte i løpet av ein arbeidsdag, og som gjer at det er viktig å klare å takle menneske?
Agnes – frisør og stylist: Det finst det mange svar på. Du blir jo veldig godt kjend med kundekrinsen din. Kunden din kan vere gravid, ho kan ha mista nokon, det kan ha skjedd noko spennande eller vanskeleg og så vidare. Som frisør blir du jo litt hobbypsykolog òg, og det er veldig givande og veldig gøy. Men det er jo viktig å ikkje ta det heilt til seg, slik at ein klarer å halde ein viss avstand og vere profesjonell.
Programleiar: Kor mykje kan ein arbeidsdag variere frå kunde til kunde?
Agnes – frisør og stylist: Du kan ha den hyggjelegaste og søtaste kunden i verda i stolen som du berre elskar og få eit strålande resultat. Og plutseleg kjem ho inn, ho du har nedst på ønskelista di! Men idet du klarer å tilfredsstille ho, så er det òg veldig givande. Det er kjempegøy å tilfredsstille ein vanskeleg kundekrins fordi då veit du at du har gjort noko profesjonelt og noko bra. Ja, så arbeidsdagen kan variere ekstremt.
Programleiar: Kan eg få nokon samanfattande tankar: Kva krevst av deg dersom du vel å bli frisør, Agnes?
Agnes – frisør og stylist: Du må vere hardtarbeidande, glad i menneske, livleg og blid.
Programleiar: Kva slags yrke kan du gå inn i dersom du får til det?
Agnes – frisør og stylist: Dersom du liker venleik og ønskjer å utvikle deg, kan du gå i mange retningar. Du kan undervise, du kan jobbe med artistar, du kan stå i salong, og du kan drive dine eigne næringar. Du kan òg byrje å jobbe med leverandørar eller for leverandørar. Det er kjempegøy, og igjen, er du glad i menneske, har du ein utruleg givande jobb. Men du må klare å takle stress, for det kan vere veldig stressande. Men er du hardtarbeidande, klarer du som oftast å takle stresset.
Programleiar: Torhild, kven bør bli eksponeringsdesignar?
Torhild – eksponeringsdesignar: Dei som er glade i estetiske fag og at det ser fint ut. Dei er kreative og kanskje litt "handy", dei kan skru inn ein skrue og måle med ein pensel. Eg vil òg nemne hardtarbeidande, for eg tenkjer at det er kjempeviktig. Eg synest òg at ordet profesjonell er veldig viktig, sjølv om det sjølvsagt er noko ein tileignar seg etter kvart.
Programleiar: Du har utdanninga, men du bruker ho òg på andre måtar. Då finst det vel fleire moglege retningar etter utdanninga?
Torhild – eksponeringsdesignar: Absolutt. Eg gjer veldig mange ulike oppgåver i arbeidskvardagen min, og eg kan bruke utdanninga til så mykje. Vi lever jo i ein veldig visuell kvardag, så eg tenkjer at ein kan bruke eksponeringsdesign til alt – i det store og heile.
Programleiar: Anne, dersom eg vel å bli blomedekoratør – kva krevst det av meg då?
Anne – blomedekoratør: Du må vere hardtarbeidande. Du blir ikkje berre underhalden på jobben; du må jobbe for det, og då blir det jo strengt teke underhaldande. Du må òg kunne kome deg gjennom stress. Det går på minutt, og det går på halvtimar, og det går på timar – det er alltid nokre ting du skal levere på eit eller anna tidspunkt. Du må dessutan vere klar over at det er mykje flytting av bøtter med vatn. Du flyttar utruleg mange tonn vatn i løpet av livet! Men det er eit heilt fantastisk yrke. I tillegg gjer ein heilt vanlege ting, som å prise, vatne, koste, pakke opp potter når dei kjem inn, rydde, kaste søppel og vaske golv og vasar – altså heilt vanlege ting. Påskjønninga er at ein av og til får lage heilt ekstraordinære ting.
Programleiar: Tusen takk for at de kom! Då er det jo opp til dykk som studerer desse faga, å finne ut korleis de verkeleg blir gode, og korleis de får det bra på jobben saman med kundane deira kvar einaste dag.
Produsert av Både Og for NDLA