Opptatt av slektskap
Sosialantropologar har i tiår etter tiår vore fascinert over den store variasjonen i måtar å rekne slekt på. Gong på gong har dei blitt slått over kor annleis og komplekse slektskapssystema er i det vi kallar for tradisjonelle samfunn, anten dei har vore blant den australske urbefolkninga eller hos kaguruane i Tanzania. Dei har forsøkt å finne ut kvifor slektskapssystema er slik dei er, og kva for funksjonar dei har.
Men...
Likevel må vi ikkje narre oss sjølve til å tru at forskjellane utan vidare berre kan splittast mellom moderne og tradisjonelle samfunn.
For det første har antropologar også gjort slektskapsstudiar i land vi tenkjer liknar på Noreg. Det viser at antropologar sitt interessefelt også grip inn i det moderne.
For det andre finst det forskjellar innanfor det vi tenkjer som den moderne, vestlege verda. I Noreg bruker vi til dømes onkel og tante om søskena til foreldra våre. Omgrepa seier ingenting om kva for side av slekta det er snakk om. I Sverige bruker dei farbror/morbror og moster/faster. På den måten definerer dei kven som høyrer til kva for side av slekta.
Variert interessefelt
Vi ser altså at sjølv om sosialantropologar i stor grad har forska på slektskapssystem i meir “eksotiske” strøk, betyr ikkje det at det ikkje finst variasjonar i dei områda vi reknar som ganske like Noreg.
Det betyr heller ikkje at antropologar ikkje er interesserte i korleis slektskap (og andre kulturelle fenomen) fungerer i den såkalla vestlege verda. Det er dei i aller høgste grad. I løpet av dei siste tiåra har mange sosialantropologar blant anna drive med såkalla urban antropologi.
Litteraturliste
Eriksen, Thomas Hylland (2004): Små steder – store spørsmål. Innføring i sosialantropologi. Oslo: Universitetsforlaget.