Hopp til innhold
Læringssti

Du er nå inne i en læringssti:
IMI-modellen

Fagartikkel

IMI-modellen – en introduksjon

Hvorfor overlever noen religioner mens andre dør ut? Hvorfor oppstår det flere retninger innen samme religion? IMI-modellen er en analysemodell som forsøker å forklare religion som et gjensidig sammensatt fenomen.

Når man studerer religion, er det hensiktsmessig å sammenligne flere religioner med hverandre. Ved å samle og sammenligne store mengder informasjon om flere religioner blir det enklere å analysere hva som skiller religion fra andre fenomener. Ninian Smart beskriver religion ved hjelp av syv dimensjoner, som alle er tilknyttet hverandre. En annen modell for å beskrive religion, og forklare hva som er særegent med religion, er IMI-modellen.

IMI – De tre religionselementene

IMI-modellen ble utviklet av Friedrich von Hügel, en katolsk teolog og filosof. Han mente at alle religioner er satt sammen av tre grunnleggende elementer – nemlig de institusjonelle, mystiske og intellektuelle elementene (IMI). Disse tre elementene står i konflikt og spenning til hverandre, men er likevel gjensidig avhengige. En religion som ikke inneholder alle disse tre elementene, vil ha vanskeligheter med å overleve.

De institusjonelle elementene

De historisk-institusjonelle elementene handler om det som allerede er gitt, tradisjonen som man blir født inn i og ikke velger selv. Eksempelvis vil et barn som oppdras i en kristen familie ta sin egen religion for gitt, som naturlig og selvsagt, i de tidligste barneårene. På dette stadiet er religion tradisjon og autoritet og kan tilby trygghet og fellesskap, støttestrukturer og etisk veiledning for hva som er rett og galt.

I likhet med barnet som uunngåelig blir påvirket av sin oppvekst, vil religioner heller aldri dukke opp i et religiøst tomrom. Alle religioner inneholder trekk som historisk kan spores tilbake til tidligere religioner – kristendom oppstår i en jødisk kultur, buddhismen i en hinduistisk kultur etc. Dermed er de fleste religioner synkretistiske, dvs. at de sammenblander trekk fra ulike religioner.

Fra religionshistorien er den kristne kirken, den buddhistiske sangha-en, rabbinere i jødedommen og umma i islam gode eksempler på institusjonelle elementer. Smarts sosiale og materielle dimensjoner passer under de institusjonelle elementene.

De intellektuelle elementene

De intellektuelle-spekulative elementene betegner alt som innebærer selvstendig tenking, spekulasjon og analyse. På individnivå er det her religiøse individer begynner å tenke selv og søker mening og sammenhenger. Det som er gitt, det institusjonelle, er ikke lenger nok for å tilfredsstille den stadig mer selvstendige personen – derfor assosieres dette stadiet med ungdomsårene, når vi gjennomgår modning og snart er voksne.

Det er på dette nivået at religioner blir til nye trossystemer hvor verdensbilder, menneskesyn og etikk blir utviklet. På dette stadier skjer overgangen fra en tidligere religion til en ny – f.eks. overgangen fra jødedom (det gitte) til kristendom (det nye). Behovet for fleksibilitet, systembygging, tilpasningsevne og logisk sammenheng gjør at religioner som vil overleve, må tilby den religiøse noe mer enn bare tilhørighet og fellesskap, men også mening og retning.

Fra religionshistorien tar denne systembyggingen ofte form av religiøse tekster og lovsamlinger, f.eks. Koran-kommentarer og lovskolene i islam, trosbekjennelser i kristendommen eller Talmud-litteraturen i jødedommen. Smarts filosofiske, etiske og mytiske dimensjoner tilhører derfor de intellektuelle elementene.

De mystiske elementene

De mystisk-emosjonelle elementene omhandler det mest avanserte stadiet for den religiøse personligheten. Her er verken de institusjonelle eller intellektuelle elementene tilfredsstillende – tradisjon og tro er ikke lenger nok. Nå er det praksis, følelse, erfart og levd religion som står i sentrum.

Teoretisk og historisk utgjør de mystiske elementene de mest grensesprengende og revolusjonære sidene ved religion. Mange religioner har utgangspunkt i en persons mystiske opplevelse eller åpenbaring. Buddhas oppvåkning, Jesu mirakler og oppstandelse, profetkallet til Moses og Muhammed i henholdsvis jødedommen og islam er gode eksempler på dette.

Mystiske elementer finnes i alle religioner og vektlegger at den ytterste sannhet kun er tilgjengelig via intuitive og ikke-intellektuelle opplevelser, slik som ekstase og transe. Slike intense emosjonelle opplevelser kan frembringes ved mystisk trening i form av bønn, askese, meditasjon, yoga, kontemplasjon, faste, bruk av psykedeliske midler, etc. Alle religioner tilbyr praktiske og tekniske tips for hvordan man kan oppnå direkte kontakt med religionens ytterste mål – enten det er Kristus, Allah, Tao eller Nirvana.

Fra religionshistorien er Ørkenfedrene i tidlig kristendom, sufismen i islam, kabbala i jødedommen og zenbuddhisme kjente eksempler på mystiske elementer. Smarts rituelle dimensjon og opplevelsesdimensjonen kan plasseres under de mystiske elementene.

Balansen mellom IMI-elementene sikrer en religions overlevelse

Religionshistorien er full av eksempler på individer og grupper som inspireres og påvirkes av noe, eller som reagerer på og mot noe. Von Hügel argumenter for at de religionene som har vokst og overlevd lengst, er de som har balansert de tre elementene best.

Slik fungerer IMI-modellen som en forenklet løsning og forklaringsmodell på hvorfor religioner utvikler seg slik de gjør. Over tid deler alle religioner seg opp i ulike retninger, som kan forklares ut ifra ett eller flere av IMI-elementene.

Viktige begreper

  • religionens dimensjoner
  • IMI-modellen
  • de historisk-institusjonelle elementene
  • de intellektuell-spekulative elementene
  • de mystisk-eksperimentelle elementene
CC BY-SA 4.0Skrevet av Knut Dæhli.
Sist faglig oppdatert 25.03.2022