Hopp til innhold
Fagartikkel

Å forstå ondskap

Hva er ondskap? Hvordan kan vi forklare onde handlinger? Den følgende teksten tar for seg ulike filosofer og deres syn på ondskap.

Aldri før i historien har like mange mennesker blitt offer for krig og folkemord som i det tyvende århundret. Mens en tidligere var opptatt av å forstå hvordan Gud kunne tillate ondskap i form av naturkatastrofer, sykdom og krig, er dagens filosofer først og fremst opptatt av hvordan en skal forstå den menneskelige ondskapen: den ondskapen som viste seg i Holocaust, folkemordet i Rwanda og den etniske rensingen i Bosnia.

Kollektiv ondskap

Hvordan kan vi forklare at tilsynelatende vanlige mennesker deltar i bestialske handlinger og folkemord? Dette forsøkte den jødiske filosofien Hannah Arendt å svare på. Etter andre verdenskrig fulgte hun rettssaken mot Adolf Eichmann, som var en av de ledende organisatorene av det systematiske drapet på seks millioner jøder.

En av de tingene som overrasket Arendt, var at Eichmann selv ikke uttrykte noe hat overfor jødene. Eichmanns ondskap var ikke resultat av noen glødende antisemittisme. Årsaken var langt mer banal. Den skyldtes Eichmanns tankeløshet og hans overfladiske ønske om å bli forfremmet. En av lærdommene fra nazistenes folkemord var derfor at en slik tankeløshet kan lede til langt mer lidelse enn onde instinkter og motiver.

Dette synet på ondskap har røtter helt tilbake til antikken. De greske filosofene Sokrates og Platon var overbevist om at den som var i besittelse av riktig kunnskap og erkjennelse, ikke ville kunne handle galt.

Adolf Eichmann hevdet imidlertid selv at han visste at det han gjorde var galt, men at han bare fulgte ordre og derfor ikke var skyldig i folkemord. For å undersøke denne påstanden, og for å se hvor langt vanlige mennesker er villige til å gå for å følge ordre, gjennomførte Stanley Milgram et psykologisk eksperiment i 1961.

Forsøkspersonene ble beordret av en vitenskapsmann i hvit frakk til å gi et annet menneske elektriske sjokk. Et flertall av dem valgte å følge ordrene, selv om personen som fikk elektrosjokkene viste tydelige tegn til smerte. Han som mottok de elektriske sjokkene, var i virkeligheten en skuespiller, men det fikk ikke forsøkspersonene vite før etter at eksperimentet var ferdig. På denne måten viste Milgram hvor lett det kan være å bøye seg for autoriteter og påføre andre lidelse under de rette betingelsene.

Individuell ondskap

Den ondskapen som jødene ble utsatt for under andre verdenskrig, kan synes fjern fra oss i dag, men det betyr ikke at ondskap ikke foregår i vårt samfunn. Ondskap kan defineres som et bevisst ønske om å påføre andre mennesker lidelse. Da kan handlinger som mobbing, overgrep og vold regnes som ondskap.

For å forstå hvordan vanlige mennesker erfarer ondskap, intervjuet filosofen Fred C. Alford en rekke ulike mennesker – fra husmødre til draps- og voldtektsdømte fanger i amerikanske fengsler. Et fellestrekk ved mange av beskrivelsene av ondskap han samlet inn, var at overgriperen viste en sadistisk glede ved å påføre et annet menneske lidelse. Roten til denne sadismen mente Alford at en kunne finne i overgriperens egen usikkerhet og maktesløshet.

Ved å utsette andre for lidelse forsøker man å kvitte seg med sin egen følelse av sårbarhet, hjelpeløshet og avhengighet. På denne måten kan for eksempel en morder, ved å gjøre seg til herre over liv og død, oppleve en lettelse, en følelse av styrke og usårbarhet. Et problem med denne forståelsen av ondskap er imidlertid at den kan gjøre ondskap til en grunnleggende menneskelig egenskap.

Den komplekse ondskapen

Ifølge den norske filosofen Arne Johan Vetlesen er ondskap komplekst. Et fenomen som Holocaust kan derfor ikke forstås ut fra et enkelt perspektiv. For det første er det viktig å forstå de sosiale mekanismene som gjorde folkemordet på jødene mulig. Nazistenes ideologi skilte skarpt mellom «dem» og «oss», og den hatefulle demoniseringen av jødene som en trussel mot det tyske folk skapte et sterkt fiendebilde som legitimerte utryddelsene.

Den industrielle arbeidsdelingen gjorde at hver enkelt nazist bare følte seg som en enkelt betydningsløs brikke i et stort maskineri, og den fysiske avstanden som nazistene etablerte mellom seg selv og ofrene, gjorde det lettere å gjennomføre massedrapene. Det er imidlertid en fare for at slike sosiale forklaringer overskygger de enkelte nazistenes ansvar for sine egne handlinger, ifølge Vetlesen. Det var noen som iverksatte holocaust, og ikke alle tyskere valgte å delta. En må derfor også forstå de individuelle drivkreftene bak ondskapen.

Tidligere så vi hvordan Arendt beskrev nazistenes ondskap som et resultat av en manglende innsikt, en manglende evne til å tenke og forstå at det en gjorde var galt. Dette mener Vetlesen blir for enkelt, og han hevder at ledende nazister i like stor grad manglet en følelsesmessig evne til å kjenne empati med sine ofre. Deres handlinger kan i like stor grad skyldes en manglende evne til å sette seg inn i ofrenes situasjon og føle med dem. Under rettssaken i Jerusalem stod for eksempel Adolf Eichman totalt uberørt, nærmest uinteressert og betraktet sine tidligere ofre mens de brøt sammen i vitneboksen.

Flere nazister utsatte også sine ofre for en tilfeldig brutalitet og tortur, som best kan forklares som sadisme. Et eksempel er de tyske vaktene som ler mens de banker opp en jødisk mann i en getto i Lotz i Polen, et annet er leirkommandanten Amon Götz, som skjøt tilfeldige jøder fra sin balkong i konsentrasjonsleiren Plaszow. Ved å mishandle sine ofre får sadisten en kortvarig lystfølelse. En følelse av kontroll, som for en kort stund minsker sadistens egen frykt for å lide og dø. Å forstå et folkemord som Holocaust krever derfor flere ulike tilnærminger, men ondskap av denne størrelsen er så kompleks, at en kanskje aldri finner noe endelig svar.

CC BY-SA 4.0Skrevet av Karl Henrik Aanesen.
Sist faglig oppdatert 10.02.2022