Hinduisme – skrifter og myter

Hinduismens teksttradisjon er gammel, åpen og enorm. Gammel fordi de eldste tekstene ble til for 3000–4000 år siden, så pugget og overlevert muntlig fra lærer til elev, helt til de ble nedskrevet mange århundrer senere. Åpen fordi det fortsatt i dag produseres nye tekster som regnes som autoritative av flere hinduer, særlig tilknyttet nyere guruer (religiøse læremestere). Derfor er mengden tekster i hinduismen også så enorm, fordi tekstproduksjonen har pågått over flere tusen år.

Innholdet i de mange tekstene er svært variert. Det spenner fra klassiske myter om de mange ulike gudene, universets skapelse og verdensordningen, filosofi, dialoger og analyser av kjente indiske begreper som karma, samsara, atman og brahman, lovbøker som omhandler etikk og politikk, og treningsmanualer for yoga, meditasjon, gudstilbedelse og korrekt utførelse av ritualer.

For å få oversikt over de mange teksttradisjonene og mytene de inneholder, kan vi forenklet dele alle tekstene i to ulike typer – åpenbarte og menneskeskapte tekster.

Shruti betyr «det som er hørt», og betegner alle tekster som skal ha blitt åpenbart fra gudene direkte til hellige personer, som så memorerte og videreførte disse. Slike åpenbarte tekster kalles også for Veda, som betyr «viten». Disse tekstene er skrevet på sanskrit, et gammelt språk som nesten ingen hinduer i dag kan. Sanskrit har samme status i dagens India som latin har i en del europeiske kristne land. Sanskrit brukes som rituelt og liturgisk språk i hinduismen.

Rigveda

Den eldste blant Veda-tekstene kalles Rigveda-samlingen, som er i hvert fall 3000 år gammel. Disse tekstene inneholder hymner til gamle vediske guder som tordenguden Indra, ildguden Agni og ulike naturfenomener. Noen hymner fra Rigveda brukes fortsatt i dag i viktige overgangsritualer som bryllup og den hellige tråd-seremonien. Dette gjør trolig tekstsamlingen til verdens eldste religiøse tekst som fortsatt er i rituelt bruk.

Upanishadene

En annen viktig og yngre del av Vedaene er Upanishadene. Disse kalles også for Vedanta, som betyr den siste delen av Veda. Upanishade-tekstene ble til cirka 700 f.Kr., og omhandler spekulasjoner om meditasjon og filosofi framfor utførelse av ritualer. Det er i Upanishadene vi finner omtalt for første gang begreper som karma, gjenfødsel (samsara), frigjøring fra gjenfødsel (moksha), yoga og meditasjon. Fokuset i Upanishadene handler om forholdet mellom menneskesjelen eller selvet (atman) og verdenssjelen eller det kosmiske selvet (brahman). Det finnes over 200 Upanishader, og de har blitt produsert helt opp til vår tid.

Vedaene, de åpenbarte tekstene, er felles for de aller fleste hinduer. I tillegg til Vedaene har ulike grupper og retninger i hinduismen en rekke menneskeskapte tekster, som avhenger av hvilken gruppe man tilhører.

Smriti betyr «det som er husket,» og betegner alle tekster som knyttes til en bestemt forfatter og dermed er menneskeskapt. Denne typen tekster består blant annet av episke fortellinger om gudene, lovtekster, og filosofiske grunnlagstekster.

Yogasutra

Yogasutra er en viktig filosofisk grunnlagstekst for mange av yogatradisjonene i hinduismen. Den tilskrives forfatteren Patanjali, og beskriver ulike typer yoga og fordeler med yogapraksis, som inkluderer total kroppskontroll, overnaturlige evner, og frihet fra samsara.

Manus lovbok

Lovbøker utgjør den største kategorien tekster i hinduismen, med over 2000 ulike tekster. Den mest kjente er Manus lovbok, Manusmriti. Denne lovboken beskriver pliktene tilknyttet de fire ulike kastene og livsstadiene, samt detaljerte beskrivelser om hvordan en konge skal styre, forholdet mellom mann og kvinne, strafferett, overgangsritualer og religiøs praksis.

Puranaene

Purana-tekstene er navnet på samlinger av myter og legender om gudene, særlig de mest kjente, slik som Vishnu, Shiva, Krishna, Rama, Ganesha og gudinner som Devi og Parvati. Purana-litteraturen er også massiv, med over 400 000 vers fordelt på over hundre bind.

Ramayana og Mahabharata

De mest kjente diktverkene fra India som også omhandler gudene, er Ramayana og Mahabharata. Ramayana er cirka like lang som Bibelen, og omhandler guden Ramas liv. Hans rettferdige styre som konge, «Ramas kongedømme», har blitt et eksempel på det ideelle samfunnet i hinduismen.

Mahabharata er verdens lengste diktverk, med over 200 000 vers, cirka fire ganger så langt som Bibelen. Storverket handler om to kongebrødre og deres sønners kamp om et kongerike i Nord-India. I historien framtrer viktige guder som Shiva og Krishna direkte som sentrale hovedpersoner. Noen av kapitlene i diktverket har fått status som egen hellig tekst, da særlig kapittel 23–40 av Mahabharatas sjette bok, som kalles for Bhagavadgita.

Bhagavadgita

Bhagavadgita er en samtale mellom guden Krishna og krigerprinsen Arjuna, en av kongssønnene. Arjuna er i ferd med å lede en hær mot deler av sin egen familie og tidligere venner, men blir motløs når han ser dem på slagmarken. Hans vognfører viser seg å være guden Krishna, som hjelper Arjuna å få motet tilbake ved å forklare de tre frelsesveiene i hinduismen – handlingens vei, erkjennelsens vei og tilbedelsens vei. Et av hovedpoengene i teksten er at ingen egentlig dør i krigen, fordi det individuelle selvet (atman) skifter kropp etter døden, akkurat som man skifter klær når de gamle er utbrukt.

Jacobsen, Knut A. (2003). Hinduismen. Pax Forlag A/S, Oslo.

Jacobsen, Knut A. & Thelle, Notto R. (1999). Hinduismen og buddhismen. Høyskoleforlaget AS.